Innledning

Det er uttalt politisk mål at alle skal ha et trygt og godt sted å bo.[1] Artikkelen er delvis finansiert av BOVEL, et faglig uavhengig senter for bolig- og velferdsforskning initiert av Kommunal- og distriktsdepartementet og ledet av Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet. Vi takker Axel West Pedersen på Nova, OsloMet, for gode kommentarer til et tidligere utkast.[2] Se for eksempel «Alle trenger et trygt hjem. Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken (2021-2024)». Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Bolig er ikke bare et velferdsgode i seg selv, men er også en viktig forutsetning for andre velferdsgoder, som utdanning, arbeid og helse. De fleste i Norge bor i dag trygt og godt. Nærmere 80 prosent av husholdningene eier boligen de bor i, og bygningsmassen holder generelt høy kvalitet. Likevel er det en tydelig sammenheng mellom boforhold og sosioøkonomisk status. Personer med lav utdanning og inntekt eier sjeldnere egen bolig, og bor oftere trangt eller i boliger med fukt- og støyproblemer (Oppøyen, 2023). I tillegg har andelen husholdninger med høy boutgiftsbelastning[3] Med boutgiftsbelastning menes her hvor stor andel av disponibel inntekt som brukes på boutgifter. økt kraftig de siste årene, og lavinntektsgrupper er særlig utsatt (Cavicchia, 2024; Støren, 2025).

Trygdene skal sikre økonomisk trygghet til dem som av ulike grunner ikke kan forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. I tillegg skal trygdene bidra til å jevne ut inntekter og levekår gjennom livsløpet til den enkelte og mellom ulike grupper i befolkningen.[4] Folketrygdloven, §1-1. I 2024 mottok nærmere 1,3 millioner personer en trygdeytelse knyttet til arbeidsliv og sykdom (Nav, 2025). 65 prosent av disse mottok en langvarig helserelatert ytelse som arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. Mottakere av AAP og uføretrygd har i gjennomsnitt lavere inntekt og formue enn befolkningen ellers, og er overrepresentert blant personer med vedvarende lavinntekt (Hattrem, 2022). Mange opplever også et betydelig inntektsfall når de går fra arbeid til trygd. Hvis inntektsfallet blir vedvarende, kan det påvirke muligheten for å opprettholde eller forbedre boforholdet. I tillegg impliserer overgang til en helserelatert ytelse en svekket helsetilstand, noe som i seg selv kan føre til endrede boligbehov.

I denne artikkelen undersøker vi boforhold blant mottakere av langvarige helserelaterte ytelser i Nav, med særlig vekt på om overgangen til en langvarig helserelatert ytelse fører til endringer i boforholdet. Vi starter med å kartlegge hvordan mottakere av AAP og uføretrygd bor. Vi undersøker både disposisjonsform (eie/leie) og trangboddhet. Her er vi først og fremst opptatt av det komparative ved at vi sammenligner mottakere av AAP og uføretrygd med den øvrige befolkningen. Deretter utnytter vi paneldimensjonen i dataene og følger de samme personene over tid, for å undersøke om overgang til en langvarig helserelatert ytelse er forbundet med en endring i boforholdet.

Kunnskap om hvordan mottakere av helserelaterte ytelser bor, og hvordan boforhold endrer seg ved overgang fra arbeid til trygd, er viktig for flere politikkområder. Velferdsmessig gir det innsikt i om trygdeytelsene gir tilstrekkelig økonomisk trygghet til å oppnå og/eller beholde gode og stabile boforhold, i tråd med politiske mål. Slik kunnskap kan også bidra til å identifisere grupper som er utsatt på boligmarkedet, og kan informere tiltak for å motvirke marginalisering. Fra et folkehelseperspektiv kan dårlige og ustabile boforhold forverre helseproblemer og redusere muligheten for rehabilitering, og dermed bidra til varig utenforskap.

Sammenhengen mellom boforhold og velferd

Flere av de sentrale målene i norsk boligpolitikk kan forstås ikke bare som verdier i seg selv, men også som virkemidler for å oppnå andre velferdsmål. Ambisjoner om at alle skal ha et «trygt og godt» sted å bo, en «tilfredsstillende bosituasjon» eller muligheten til å eie egen bolig, kan forsvares uavhengig av hvilke øvrige konsekvenser de måtte ha. Samtidig bygger boligpolitikken ofte på en antakelse om at bedre boligkvalitet også bidrar til å styrke folks generelle levekår, og at det kan påvirke både livssituasjon og atferd på andre velferdsområder. For eksempel kan en bolig med god ventilasjon og lite fukt redusere risikoen for luftveisplager og astma, som igjen kan føre til færre sykedager og bedre livskvalitet. En stabil bosituasjon kan redusere stress og øke mulighetene til å fokusere på jobb og utdanning. Påvirkningen kan imidlertid også gå andre veien. Bortfall av inntekt kan føre til at man mister muligheten til å opprettholde boforholdet sitt eller at man låses inne i en gitt bosituasjon. Plutselige endringer i helsesituasjonen, for eksempel etter et slag, kan føre til nye boligbehov og gjøre en tidligere egnet bolig uegnet.

Umblijs et al. (2019) oppsummerer nasjonal og internasjonal forskning rundt betydningen av bolig for andre velferdsutfall. Oppsummeringen peker på at det finnes lite sikker og konkret kunnskap om boligens betydning for annen velferd. Dette skyldes delvis mangel på data som er egnet til å trekke årsaksslutninger, men også at det er vanskelig å skille ulike aspekter ved boforholdet fra hverandre. Et gjennomgående funn i denne litteraturen er likevel at boforhold ser ut til å ha størst betydning for sårbare grupper, inkludert barn, familier med lav inntekt, innvandrere og personer med dårlig helse.

Det er særlig tre dimensjoner ved boforholdet som trekkes fram i forskningslitteraturen: disposisjonsform (eie/leie), fysisk kvalitet på boligen og omgivelsene rundt. Boligeierskap ser generelt ut til å ha positive virkninger på en rekke velferdsutfall, særlig for barn som vokser opp i eid bolig. Blant annet finner Aarland et al. (2021) at barn og unge som tilbringer flere år av oppveksten i eid bolig har høyere sannsynlighet for å fullføre videregående og høyere utdanning. Samtidig tyder flere studier på at denne effekten først og fremst formidles gjennom andre mekanismer, som at boligeiere flytter mindre (Aarland & Reid, 2018) og akkumulerer større økonomiske ressurser (Sodini et al., 2023). Høy gjeldsbelastning og/eller belåningsgrad kan også være med på å dempe eller motvirke de positive virkningene av boligeierskap, særlig for lavinntektshusholdninger.

Det er en relativt stor litteratur som tar for seg sammenhengen mellom boligens fysiske kvalitet og helseutfall. Künn og Palacios (2024) tar utgangspunkt i et stort renoveringsprogram av boliger som ble rullet ut i Øst-Tyskland etter gjenforeningen på 1990-tallet, med fokus på energieffektivitet og bedre isolasjon. De finner betydelige helseeffekter av boligoppgraderingene i form av redusert antall sykehusbesøk, særlig for eldre og sårbare grupper. De finner imidlertid ingen endringer i livstilfredshet, inntekt eller arbeidsmarkedsstatus.

Boligens størrelse er også et sentralt aspekt ved boligstandarden. Forskningen peker på flere negative konsekvenser av trangboddhet. Når mange mennesker deler på få rom og et lite areal, øker risikoen for smitte og sykdom. Samtidig blir det mindre rom for privatliv, noe som kan føre til stress, uro og konsentrasjonsvansker. Slike forhold kan igjen påvirke både utdanningsresultater og tilknytning til arbeidslivet. Barn og unge ser ut til å være særlig sårbare, siden de tilbringer mye tid hjemme. Blant annet ser trangboddhet under oppveksten ut til å føre til dårligere utdanningsutfall (Goux & Maurin, 2005)

Nabolaget utgjør den sosiale og fysiske rammen rundt boligen, og kan påvirke velferdsutfall på flere måter. For det første viser omfattende forskning at individers atferd kan påvirkes av menneskene de omgås i nærmiljøet – såkalte «peer effects» eller smitteeffekter. Nabolaget kan også påvirke kvaliteten på viktige institusjoner som skoler og helsetjenester, som igjen har betydning for beboernes velferd. Blant annet finner Markussen og Røed (2018) at barn som har vokst opp i svært rike eller fattige nabolag i Norge har dårligere skoleprestasjoner enn barn som vokser opp i nabolag med middels inntektsnivå. I tillegg spiller fysiske kjennetegn ved området – som tilgang til grøntområder, rekreasjonsareal og støyeksponering – en rolle for både helse og livskvalitet (Nordbø et al., 2019).

Kort om det norske boligmarkedet

Det norske boligmarkedet er kjennetegnet av en høy andel boligeiere. 77 prosent av husholdningene i Norge eier sin egen bolig, enten gjennom selveie eller som andels-/aksjeeier (Statistisk sentralbyrå, 2024). Andelen boligeiere er blant de høyeste i Vest-Europa (Eurostat, 2024), og det er bred politisk oppslutning rundt målet om at flest mulig skal eie sin egen bolig («eierlinja»). Den høye eierandelen understøttes av blant annet skattefradrag for gjeldsrenter og lav formuesbeskatning av bolig. Andelen boligeiere har holdt seg relativt stabil siden starten av 1980-tallet. Samtidig har forskjellen mellom ulike grupper økt: personer med lav utdanning og inntekt eier i mindre grad bolig enn andre, og denne ulikheten har blitt tydeligere siden starten av 2000-tallet (Oppøyen, 2023).

Samtidig bor nærmere 610 000 norske husholdninger i leid bolig (Statistisk sentralbyrå, 2024). Det å leie bolig er ikke i seg selv en indikator for å være utsatt på boligmarkedet, men er knyttet til lavere bostabilitet og færre muligheter til å bygge formue. Dette er særlig tilfelle i Norge, hvor leiemarkedet er mindre regulert enn i mange andre vest-europeiske land. Det norske leiemarkedet er dominert av private småutleiere som leier ut sekundærbolig eller deler av egen bolig. Den kommunale boligsektoren er liten og strengt behovsprøvd. Om lag 2 prosent av den norske befolkningen bor i en kommunal bolig (Statistisk sentralbyrå, 2025). Det er blant de unge vi finner høyest andel som leier bolig, som regel i en overgangsfase før man etablerer seg eller har spart opp nok egenandel til å kjøpe egen bolig (Oppøyen, 2025). I tillegg er flyktninger og deres familiegjenforente sterkt overrepresentert blant leietakere. De fleste leietakere leier bolig i en kortere periode. For noen blir likevel perioden i leid bolig langvarig; dette gjelder særlig husholdninger med lav inntekt og svak arbeidsmarkedstilknytning. Oslo Economics (2021) anslår at omtrent 198 000 husholdninger er langtidsleietakere[5] Langtidsleietaker er her definert som en person eldre enn 29 år som har leid bolig sammenhengende de 5 siste årene (se s.25 i Oslo Economics (2021))., hvorav over halvparten leier på ufrivillig basis. Høy sysselsettingsgrad og stabile inntekter er det som i størst grad påvirker sannsynligheten for å flytte fra leid til eid bolig (Turner & Aarland, 2023).

Data, utvalg og metode

Vi har i denne artikkelen tilgang til registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennom Senter for bolig- og velferdsforskning (BOVEL). Disse dataene gjør det mulig å undersøke hvilke personer som bor i hvilke boliger og følge disse over tid. Hoveddatakilden vår er boforholdregisteret, som gir informasjon om boligkjennetegn og er koblet til variabler på individ- og husholdningsnivå. Boforholdsregisteret starter i 2015, og oppdateres hvert kalenderår. Inntektsregisteret inneholder detaljerte opplysninger om ulike inntektskomponenter for enkeltpersoner hvert år, og her finner vi blant annet informasjon om mottak av ulike trygdeytelser som AAP og uføretrygd. I tillegg har vi tilgang til en rekke demografiske og sosioøkonomiske kjennetegn gjennom befolkningsregisteret, kjennetegn ved husholdningene gjennom husholdningsstatistikken, samt utdanningsinformasjon på individnivå (høyeste fullførte og igangværende utdanning) fra Nasjonal utdanningsdatabase.

Vi starter med å kartlegge sentrale dimensjoner ved boforholdet for mottakere av langvarige helserelaterte ytelser. Vi undersøker om det har vært endringer i boforhold for denne gruppen over tid, og sammenligner med resten av befolkningen. I tillegg undersøker vi hvordan boforholdene ser ut etter å ha tatt hensyn til at mottakere av helserelaterte ytelser skiller seg fra den øvrige befolkningen når det gjelder kjønn, alder, utdanningsnivå, husholdningssammensetning og bosted. Dette gjør vi ved hjelp av multivariat regresjonsanalyse (se faktaboks). Utvalget er alle bosatte personer i alderen 20-66 år i 2015, 2019 og 2023. En person regnes som mottaker av AAP eller uføretrygd hvis han/hun er registrert i inntektsregisteret med positivt utbetalt beløp av ytelsen i løpet av kalenderåret.

Datatilgangen bestemmer hvilke aspekter ved boforholdet vi kan undersøke. Vi undersøker disposisjonsform (eie/leie) og trangboddhet. Disse variablene henter vi fra boforholdsregisteret. Vi følger SSBs definisjon av trangboddhet: Antall rom i boligen er mindre enn antall personer / én person bor på ett rom OG antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person. Boforholdsregisteret inneholder også informasjon om man bor i eid eller leid bolig, i tillegg til hvem som eventuelt eier boligen: privatperson, borettslag eller kommunen. Til sammen gjør disse opplysningene oss i stand til å identifisere hvem som eier boligen de bor i, og til å skille mellom leietakere i privat og kommunalt eid bolig. I tillegg kobler vi på opplysninger om husholdningen personene tilhører (husholdningstype og husholdningsinntekt), demografiske kjennetegn (kjønn, alder, utdanningsnivå og fødeland) og sosioøkonomiske forhold (mottak av bostøtte eller sosialhjelp).

I andre del av analysen utnytter vi at vi kan følge samme person over flere år. Vi tar utgangspunkt i alle nye mottakere av AAP i 2015, og observerer disse i en periode på fem år før og fire år etter at de starter å motta AAP. Fordi boforholdsregisteret starter i 2015, måler vi her boforhold ved hjelp av variabelen «Beregnet markedsverdi av primærbolig», hentet fra formuesregisteret. Det betyr at vi i denne analysen bare kan analysere disposisjonsform av bolig, det vil si hvorvidt personen bor i eid bolig. Vi sammenligner utviklingen i boligeierskap til AAP-mottakerne (behandlingsgruppen) med utviklingen til en kontrollgruppe som ikke starter å motta AAP i denne perioden i en forskjell-i-forskjeller-analyse (se faktaboks). For at kontrollgruppen skal bli mest mulig sammenlignbar med gruppen som starter å motta AAP, betinger vi på at både kontroll- og behandlingsgruppen er i arbeid i årene før en eventuell overgang til AAP, det vil si i årene 2010-2014. I tillegg benytter vi oss av en statistisk metode kalt entropibasert balansering («entropy balancing») som vekter observasjonene i kontrollgruppen slik at de ligner mer på behandlingsgruppen (se faktaboks).

Flere leietakere blant mottakere av AAP og uføretrygd

Tabell 1 viser kjennetegn ved mottakere av AAP og uføretrygd, samt husholdningene de tilhører, sammenlignet med den øvrige befolkningen, målt i 2023. Sammenlignet med den øvrige befolkningen, er mottakere av AAP og uføretrygd oftere kvinner. De har en lavere andel som har fullført videregående skole, og dette gjelder særlig mottakere av uføretrygd. Mens mottakere av AAP i gjennomsnitt ligner relativt mye på den øvrige befolkningen når det gjelder alder, innvandrerstatus og bosted, skiller mottakere av uføretrygd seg ut ved at de er eldre, sjeldnere født i utlandet og i mindre grad bor i Oslo eller tettbygde strøk. Mottakere av uføretrygd tilhører også oftere mindre husholdninger, og bor sjeldnere sammen med barn. Sammenlignet med den øvrige befolkningen, tilhører både mottakere av AAP og uføretrygd husholdninger med lavere inntekt. De bor også oftere i husholdninger som mottar enten bostøtte eller sosialhjelp; særlig høy er andelen blant mottakere av AAP, der andelen som mottar bostøtte eller sosialhjelp er henholdsvis 19 og 13 prosent.

Andelen leietakere er langt høyere blant mottakere av AAP og uføretrygd enn i befolkningen ellers (figur 1). Vi ser også at det er blitt vanligere å leie bolig over tid i disse gruppene. Mens 26 prosent av AAP-mottakerne leide bolig i 2015, gjaldt dette 30 prosent i 2023. For mottakere av uføretrygd har andelen leietakere økt fra 22 prosent i 2015 til 25 prosent i 2023. I den øvrige befolkningen har andelen leietakere vært stabil på 16-17 prosent i hele perioden. Tidligere undersøkelser har funnet at det er blitt større sosioøkonomiske forskjeller i boforhold de siste tjue årene; blant annet finner Oppøyen (2023) at andelen boligeiere blant husholdninger med lav utdanning og inntekt har falt betraktelig de siste 20 årene, mot stabil andel boligeiere i den øvrige befolkningen. Mottakere av AAP og uføretrygd har både lavere utdanningsnivå og lavere husholdningsinntekt (tabell 1), og den økende andelen leietakere kan reflektere dette.

Kommunale utleieboliger er et av velferdspolitikkens siste sikkerhetsnett. Dette er både boliger som kommunen eier selv, og boliger som eies av det private og fremleies av kommunen. Vi har tilgang til en variabel som sier om en person bor i en kommunalt eid bolig i vårt datamateriale. Disse boligene utgjør omtrent 75 prosent av beholdningen av kommunalt disponerte boliger[6] Kommunalt disponerte boliger er boliger kommunen eier, fremleier eller disponerer for utleie, se https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/statistikk/kommunale-boliger. Kommunale utleieboliger er et knapphetsgode, forbeholdt husholdninger som ikke finner en egnet bolig på det private markedet. Dette reflekteres i de relativt lave andelene som bor i en kommunalt eid bolig (figur 1). Det er likevel langt mer vanlig å leie en kommunalt eid bolig blant mottakere av AAP og uføretrygd: sammenlignet med den øvrige befolkningen, er andelen som leier en kommunalt eid bolig tre ganger så høy blant mottakere av AAP og seks ganger så høy blant mottakere av uføretrygd. Disse andelene har jevnt over vært stabile over perioden vi ser på.

De fleste i Norge bor romslig (figur 2), og overordnet har andelen som bor trangt falt over tid. Sammenlignet med den øvrige befolkningen, har mottakere av AAP en noe høyere andel som bor trangt. I 2023 bodde 10,3 prosent av mottakere av AAP trangt, mot 8,5 prosent i befolkningen ellers. Mottakere av uføretrygd har imidlertid langt lavere sannsynlighet for å bo trangt sammenlignet med både mottakere av AAP og den øvrige befolkningen, med 5,2 prosent trangbodde i 2023.

En del av de observerte forskjellene i boforhold kan skyldes demografiske og sosioøkonomiske forskjeller mellom mottakere av AAP og uføretrygd og den øvrige befolkningen. Blant annet kan den lavere andelen trangbodde blant mottakere av uføretrygd skyldes at uføre oftere er eldre og bor i husholdninger uten barn, og i noe mindre grad bor i tettbygde strøk (tabell 1). Vi undersøker dette nærmere ved hjelp av en multivariat regresjonsanalyse (se faktaboks). Kort forklart innebærer det at vi studerer sammenhengen mellom mottak av ytelse og ulike boforholdsindikatorer, samtidig som vi tar hensyn til andre kjennetegn som også kan påvirke bosituasjonen, som kjønn, alder, utdanning, husholdningssammensetning og bosted. På denne måten kan vi skille ut den delen av forskjellen i boforhold som skyldes at mottakere av AAP og uføretrygd har en annen sammensetning enn befolkningen ellers, og se hvor mye av forskjellen som består etter vi har justert for slike forhold.

Resultatene fra den multivariate analysen vises i figur 3. Vi har her slått sammen de tre årene 2015, 2019 og 2023. Søylene viser her forskjell i prosentpoeng i sannsynligheten for henholdsvis å leie bolig og bo trangt mellom mottakere av AAP og uføretrygd sammenlignet med den øvrige befolkningen. De mørkeblå søylene (ujustert) viser hvor stor forskjellen er når vi sammenligner gruppene direkte, uten å ta hensyn til at de kan være ulike på viktige områder som alder, utdanning, bosted eller husholdningssammensetning. Dette tilsvarer forskjellene vi ser i figur 1 og 2, i gjennomsnitt for de tre årene 2015, 2019 og 2023. De lyseblå søylene (justert) viser forskjellen i prosentpoeng når vi har kontrollert for at gruppene er ulikt sammensatt.

Fra figur 1 vet vi at både AAP-mottakere og uføretrygdede har høyere sannsynlighet for å leie bolig. For AAP-mottakere faller denne sannsynligheten imidlertid betydelig når vi tar hensyn til demografiske forskjeller, fra 11 til 7 prosentpoeng. Det betyr at en betydelig del av forskjellen i sannsynligheten for å leie bolig henger sammen med at AAP-mottakere er yngre, har lavere utdanning og oftere bor i Oslo – faktorer som isolert sett øker sannsynligheten for å leie uavhengig av trygdemottak. For uføretrygdede ser det ut til at de demografiske forskjellene har mindre å si – forskjellen i sannsynligheten for å leie bolig holder seg på samme nivå (6 prosentpoeng) både før og etter kontroll for sammensetning.

I høyre panel i figur 3 ser vi at AAP-mottakere bor noe trangere enn befolkningen ellers, og at dette ikke kan forklares bort av alder, utdanningsnivå, bosted eller husholdningssammensetning. Uføretrygdede har i utgangspunktet lavere risiko for trangboddhet sammenlignet med den øvrige befolkningen på omtrent 4 prosentpoeng. Når vi kontrollerer for demografiske kjennetegn, forsvinner imidlertid denne fordelen. I stedet har uføretrygdede noe høyere sannsynlighet for trangboddhet. Med andre ord kan den tilsynelatende «fordelen» uføretrygdede har i ujusterte tall skyldes at uføre i større grad er eldre og bor i husholdninger uten barn– faktorer som i seg selv reduserer risikoen for trangboddhet.

Demografiske forskjeller kan forklare noe, men ikke alt, av forskjellen i boforhold mellom mottakere av helserelaterte ytelser og den øvrige befolkningen. Dette gjelder særlig sannsynligheten for å leie bolig. At disse forskjellene består selv etter kontroll for observerbare kjennetegn, kan ha flere forklaringer. For eksempel kan uobserverte forhold som alvorlighetsgrad og varighet av helseproblemer samt tidligere boligkarriere påvirke boforhold uten at dette fanges opp i dataene. For det andre kan seleksjon over tid spille inn: personer som senere mottar AAP eller uføretrygd kan ha hatt svakere og mer ustabil tilknytning til arbeids- og boligmarkedet allerede før overgangen til trygd, med lavere sparing og mindre tilgang til boliglån. I tillegg kan trygdemottakere møte institusjonelle barrierer, der kredittvurdering og krav til egenkapital kan gjøre det vanskeligere å komme inn på eiersiden etter et inntektsfall. Preferanser og risikovurdering kan også ha betydning: Usikre helse- og inntektsutsikter kan gjøre at leie oppleves som tryggere og mer fleksibelt enn å eie bolig med boliglån.

Er overgang til en langvarig helserelatert ytelse forbundet med en endring i boforhold?

De multivariate analysene gir et bilde av hvordan mottakere av AAP og uføretrygd skiller seg fra befolkningen ellers når det gjelder boforhold, selv etter at vi tar hensyn til forskjeller i alder, utdanning, husholdningssammensetning og bosted. Samtidig kan disse analysene bare fortelle oss hvordan gruppene ser ut på et bestemt tidspunkt. De sier mindre om hva som skjer med boforholdet når personer faktisk går over til en helserelatert ytelse. I denne delen av analysen går vi et steg videre, og undersøker om overgangen fra arbeid til en langvarig helserelatert ytelse er forbundet med endringer i boforhold i en longitudinell analyse. Ved å måle boforhold for samme person over flere år, kan vi både observere om en endring finner sted og eventuelt når denne endringen skjer.

Vi tar utgangspunkt i alle nye mottakere av AAP i 2015, og følger disse i en periode på fem år før og fire år etter start av AAP-mottak (2010-2019). Nye mottakere av AAP defineres ved at de ikke har mottatt AAP eller uføretrygd de fem foregående årene (2010-2014). Datamaterialet vårt inneholder kun informasjon om disposisjonsform før 2015, og vi begrenser oss derfor til å se på boligeie. For å kunne se eventuelle endringer i boligeie i sammenheng med mottak av AAP, er det viktig at vi sammenligner mest mulig like personer. Vi avgrenser oss derfor til personer som er i jobb i hele perioden før AAP-mottak og som er mellom 35-50 år ved start av mottak av AAP. Jobb er definert som å ha lønnsinntekt over 2 ganger Folketrygdens grunnbeløp (G) i løpet av kalenderåret. Personer som går direkte til AAP uten tidligere jobberfaring er ofte unge, og kan ha underliggende helseproblemer som påvirker både arbeidsmarkedstilknytning og boligeie. Ved å fokusere på personer 35-50 år unngår vi å plukke opp personer i etableringsfasen eller som nærmer seg pensjonsalder.

Vi undersøker så utviklingen i boligeie i en forskjell-i-forskjell-analyse (FiF) (se faktaboks). Først sammenligner vi utviklingen i boligeie før og etter mottak av AAP for de som starter å motta AAP (behandlingsgruppen). Deretter sammenligner vi utviklingen i boligeie for behandlingsgruppen med en gruppe som ikke starter å motta AAP i denne perioden (kontrollgruppen). Kontrollgruppen består av personer i samme aldersgruppe (35-50 år), som er bosatt i samme periode og som er stabilt i jobb i fireårsperioden før behandlingsgruppen starter å motta AAP. Utviklingen i boligeie for kontrollgruppen kan tenkes på som en referansebane – det er slik vi antar at sannsynligheten for å eie bolig ville ha utviklet seg dersom personene ikke hadde startet å motta AAP. En måte å sannsynliggjøre dette på, er at gruppene følger samme trend i boligeie i perioden før start av AAP-mottak (parallelle trender). I tillegg ønsker vi at gruppene skal være mest mulig like på observerbare kjennetegn.

Tabell 2 viser observerbare kjennetegn målt i 2013, to år før start av mottak av AAP. Vi ser at det selv etter avgrensningen til personer 35-50 år stabilt i jobb i årene 2010-2014 er betydelige forskjeller mellom behandlings- og kontrollgruppen. Blant annet er det en lavere andel som har fullført videregående utdanning i behandlingsgruppen, og disse har også lavere inntekt og mottar i større grad sosialhjelp eller bostøtte. Vi ser også at det er en betydelig høyere andel som eier bolig i kontrollgruppen (75 %) enn i behandlingsgruppen (66 %). For å justere for disse forskjellene, benytter vi oss av en metode der vi vekter kontrollgruppen slik at den ligner mest mulig på behandlingsgruppen i perioden før de starter å motta AAP (entropibasert balansering, se faktaboks for mer informasjon om metoden og hvilke variabler vi vekter på). Kolonnen lengst til høyre i tabell 2 viser observerbare kjennetegn for kontrollgruppen når vi benytter slike vekter. Vi ser at vektingen gjør de to gruppene langt likere.

Figur 4 viser utviklingen i boligeie for (den vektede) kontroll- og behandlingsgruppen i observasjonsperioden vår (2010-2019). Andelen boligeiere øker jevnt i starten av perioden, og utviklingen er svært lik i de to gruppene. Fra og med 2014 flater imidlertid utviklingen ut for behandlingsgruppen, mens andelen fortsetter å øke i kontrollgruppen. Fordi utvalget vårt består av personer stabilt i jobb, vil de aller fleste i behandlingsgruppen ha hatt en periode på sykepenger før de starter å motta AAP. Selv om mange beholder inntekten sin i sykepengeperioden[7] Sykepenger dekker tidligere arbeidsinntekt opp til 6 G (100 prosent kompensasjonsgrad), mens AAP og uføretrygd har en kompensasjonsgrad på 66 prosent., kan langvarige helseutfordringer påvirke forventninger til fremtidig inntekt og arbeidstilknytning. Når usikkerheten om fremtidig økonomi øker, kan noen velge å selge boligen sin eller avstå fra boligkjøp for å redusere risiko. Dette kan forklare hvorfor utflatingen i boligeie starter allerede i 2014 for denne gruppen. Den like utviklingen i perioden før AAP-mottak i de to gruppene er betryggende, og gjør det lettere å tro på at behandlingsgruppen ville fulgt kontrollgruppens utvikling i boligeie dersom de ikke hadde startet å motta AAP.

Figur 5 viser resultatene fra forskjell-i-forskjell-analysen.[8] I analysen kontrollerer vi for såkalte individfaste effekter. Det vil si at vi sammenligner hver person med seg selv over tid. På den måten fjerner vi alle faste, individuelle kjennetegn som ikke endrer seg i perioden. Figuren viser hvordan sannsynligheten for å eie bolig utvikler seg for personer som begynner å motta AAP, sammenlignet med en lignende gruppe som ikke begynner å motta AAP, relativt til referanseåret 2013 (stiplet linje). Det betyr at vi ikke bare ser på forskjeller mellom gruppene, men på hvordan disse forskjellene endrer seg før og etter AAP-mottak. Fordi mange endrer atferd allerede fra de starter å motta sykepenger, er 2013 valgt som referanseår. Tallet i parentes bak 0 på y-aksen viser gjennomsnittlig sannsynlighet for å eie bolig i 2013 for det vektede utvalget som helhet (67,4 %). Tallene på y-aksen viser endringen i denne forskjellen sammenlignet med 2013, etter å ha kontrollert for faste individuelle kjennetegn og vektet kontrollgruppen for å være mest mulig lik behandlingsgruppen.

I perioden før AAP-mottak (2010-2013) ser vi at linjen ligger nær null, noe som bekrefter observasjonen fra figur 4 at gruppene hadde lik utvikling i starten av observasjonsperioden. Etter 2013 ser vi at forskjellen øker: behandlingsgruppen har gradvis lavere sannsynlighet for å eie bolig sammenlignet med kontrollgruppen. Allerede i 2014, året før AAP-mottak, ser vi en liten negativ endring, trolig fordi noen har startet å tilpasse seg mens de mottar sykepenger. Året de starter å motta AAP (2015), øker forskjellen betydelig. I 2019 har behandlingsgruppen omtrent 3,5 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å eie bolig enn kontrollgruppen, relativt til 2013. Dette utgjør en reduksjon på 5,2 prosent målt i forhold til utgangssannsynligheten på 67,4 prosent.

Lavere inntekt og svakere arbeidsmarkedstilknytning etter AAP-mottak er antakeligvis en viktig årsak til nedgang i boligeierskap. I figur 6 undersøker vi hvordan samlet inntekt og jobbsannsynlighet utvikler seg for behandlingsgruppen i perioden før og etter AAP-mottak relativt til den vektede kontrollgruppen. Samlet inntekt (venstre figur) består her av summen av yrkesinntekt, kapitalinntekt, skattefrie og skattepliktige overføringer. Jobb (høyre figur) defineres som å være registrert med yrkesinntekt over 2G. Fordi utvalget er betinget på at alle er i jobb i perioden 2010-2014, er forskjellen i jobbsannsynlighet mellom gruppene lik null i disse årene. Vi ser også at samlet inntekt følger omtrent samme utvikling for kontroll- og behandlingsgruppen til og med 2014. I årene etter AAP-mottak har behandlingsgruppen betydelig dårligere inntektsutvikling enn kontrollgruppen. I 2019 er samlet inntekt i behandlingsgruppen om lag 1 G lavere enn i kontrollgruppen, relativt til perioden før AAP-mottak. For jobbsannsynligheten er forskjellen størst året etter AAP-start (2016), med en nedgang på rundt 55 prosentpoeng relativt til perioden før AAP-mottak. Etter dette minsker forskjellen til kontrollgruppen noe, men jobbsannsynligheten holder seg likevel lavere fram til 2019.

Vi undersøker til slutt om boligeierskap utvikler seg annerledes etter AAP-mottak for personer som bor alene eller bor med partner, og etter inntekten til husholdningen. Lavinntektshusholdninger er mer økonomisk sårbare, og et brått inntektsfall kan gi mindre rom for å betale ned boliglån, felleskostnader eller uforutsette utgifter. De har også lavere sannsynlighet for å eie bolig i utgangspunktet, og inntektsfallet ved overgang til AAP kan gjøre det enda vanskeligere for denne gruppen å ta opp boliglån og etablere seg på boligmarkedet. Enslige kan i mindre grad ha mulighet til å dele den økonomiske byrden ved lavere inntekt, og vi forventer derfor at vil se større endringer i boligeierskap for denne gruppen.

Tabell 3 viser resultater for de ulike gruppene. Vi har her slått sammen årene etter AAP-mottak (2015-2019), og estimatene i tabellen viser gjennomsnittet for hele denne perioden under ett. Det øverste estimatet tilsvarer estimatene i figur 5: I gjennomsnitt for perioden 2015-2019 er start av mottak av AAP forbundet med en reduksjon i sannsynligheten for å eie bolig med 2,4 prosentpoeng, relativt til perioden før AAP-mottak. Når vi sammenligner forskjeller mellom personer fra lav- og høyinntektshusholdninger, ser vi at reduksjonen i sannsynlighet for å eie bolig etter overgang til AAP er betydelig større for lavinntektshusholdninger (4,4 prosentpoeng) sammenlignet med høyinntektshusholdninger (ingen signifikant endring). Vi finner også at reduksjonen er større for enslige (-4,2 prosentpoeng) enn for par (-2,3 prosentpoeng).

Oppsummering og konklusjon

I denne analysen undersøker vi hvordan mottak av langvarige helserelaterte ytelser henger sammen med boforhold i Norge. Tverrsnittsanalysene viser at mottakere av både AAP og uføretrygd i snitt har noe dårligere boforhold enn befolkningen ellers: De leier oftere bolig og bor litt trangere, kontrollert for demografi, utdanning og husholdningssammensetning. Dette tyder på at mottakere av helserelaterte ytelser er en gruppe med noe svakere posisjon på boligmarkedet enn befolkningen for øvrig.

For å komme nærmere om disse forskjellene faktisk oppstår i forbindelse med overgangen til en helserelatert ytelse, har vi gjennomført en analyse over tid der vi følger personer som er stabilt i jobb i 2010-2014 og som startet å motta AAP i 2015 (behandlingsgruppen). Vi sammenligner så utviklingen i boligeie for denne gruppen før og etter AAP-mottak med utviklingen i boligeie for en vektet kontrollgruppe som ikke mottok AAP i hele observasjonsperioden. Denne tilnærmingen gjør det mulig å identifisere endringer i boforhold innen samme individ, noe som gir et sterkere grunnlag for å tolke eventuelle endringer som knyttet til selve overgangen til AAP og ikke bare som et resultat av seleksjon. Det er likevel viktig å understreke at det fortsatt kan være tidsvarierende, uobserverte sjokk vi ikke får tatt hensyn til, men som kan påvirke både arbeidstilknytning, inntekt, helsetilstand og boligeierskap.

Analysen over tid viser et tydelig mønster. I årene før et potensielt AAP-mottak (2010-2014) følger kontroll- og behandlingsgruppen omtrent samme utvikling i boligeie, med en gradvis økning i andelen som eier bolig i begge gruppene. Etter AAP-mottak flater utviklingen i boligeie ut for behandlingsgruppen, mens andelen boligeiere fortsetter å øke i kontrollgruppen. Fire år etter start av AAP-mottak (2019) har behandlingsgruppen 3,5 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å eie bolig sammenlignet med kontrollgruppen, relativt til 2013. I samme periode ser vi en markant og vedvarende svekkelse i samlet inntekt, og en bratt, men delvis reversert, reduksjon i jobbsannsynligheten etter start av AAP-mottak. Analysene etter husholdningsinntekt viser at utviklingen i boligeie er sosialt skjev. Personer som tilhørte en lavinntektshusholdning før overgang til AAP, opplever et større fall i boligeierskap enn personer som tilhører en mellom- eller høyinntektshusholdning. Vi finner også at enslige opplever et større fall i boligeie enn par.

Svekket inntektsutvikling gir en plausibel mekanisme bak lavere boligeierskap: Når inntektsgrunnlaget svekkes så markant, blir det både vanskeligere å betjene og få innvilget boliglån. I tillegg kan selve helsetilstanden påvirke boforhold uavhengig av inntektsnivå. For eksempel kan forverret helse utløse behov for tilpasset bolig, noe som kan gi økte bokostnader eller gi raskere flyttebeslutninger. Den mentale belastningen rundt langvarig sykdom og usikkerhet om arbeidsevne kan gjøre det vanskeligere å orientere seg og få oversikt over bolig- og kredittmarkedet, og kan gjøre at man utsetter boligkjøp eller -salg. Vi kan ikke med vårt design skille betydningen av helse fra økonomiske mekanismer, og våre resultater er konsistente med at begge disse kanalene virker samtidig.

Selv om endringene vi finner i boligeierskap er relativt små i størrelse, kan de likevel være substansielt relevante. For det første finner vi at endringene er størst i økonomisk utsatte grupper. Dette tyder på at de mest økonomisk sårbare i utgangspunktet har mindre økonomisk handlingsrom til å håndtere eller dempe inntektsreduksjonen som følger av dårlig helse. Vi finner også at endringen i boligeierskap ser ut til å vedvare over tid, og at gapet til kontrollgruppen blir gradvis større over observasjonsperioden. Sett i lys av boligens rolle for formuesakkumulering kan en slik vedvarende negativ utvikling være med på å forsterke sosiale forskjeller. Samlet peker funnene på at overgang til langvarige helserelaterte ytelser ikke bare er forbundet med lavere inntektsutvikling og svakere arbeidsmarkedstilknytning, men også henger sammen med noe økt risiko på boligmarkedet.