Fedrekvoten som likestillingspolitisk virkemiddel

Innføringen av fedrekvoten hadde flere formål som kan oppsummeres i tre hovedbegrunnelser. Den skulle først og fremst styrke relasjonen mellom far og barn, og det ble vektlagt at barn har behov for omsorg fra far og at far har behov for å være sammen med barna sine (St.meld. nr. 70, 1991-92, s.30). For det andre skulle fars rettigheter som omsorgsperson bli styrket, og for det tredje skulle fedrekvoten fungere som et virkemiddel for å fremme mer likestilling mellom kvinner og menn. Det å gjøre det mulig for far å kunne bidra mer i hverdagsomsorgen for de små barna var helt nødvendig for at mor kunne få muligheten til å delta på arbeidsmarkedet (St.meld. nr. 70, 1991-92, s.30). I perioden da fedrekvoten ble innført var barnehagedekningen lav, særlig for de minste barna. I 1993 var det bare 25 prosent av 1-2 åringene som hadde barnehageplass (SSB 2017), mens i 2021 var andelen 87 prosent (SSB 2021). Barnehageutbyggingen har vist seg å være spesielt viktig for bedringen av småbarnsmødres arbeidstilknytning (Cools mfl. 2015), også viktigere enn innføringen av fedrekvoten (Andersen og Nix 2019).

Allerede fra 1978 kunne foreldre dele foreldrepermisjonen seg imellom, men det var svært få fedre som tok ut permisjon. I 1990 var det kun 1,5 prosent av fedrene som benyttet seg av foreldrepermisjon (St.meld. nr. 70, 1991-92, s.30). På dette tidspunktet ble den lave bruken forklart med at permisjonen var for kort[1] 28 uker ved 100 % dekningsgrad og 35 uker ved 80 % dekningsgrad (NOU 2017:6) , og det ble argumentert for at den måtte økes før man kunne innføre en egen kvote til far (St.meld. nr. 4, 1988-89, s.143). Før innføringen var det også fremmet et forslag om at far skulle få tre måneder dersom hele permisjonen var på ett år, og Mannsrolleutvalget foreslo allerede i 1991 en tredeling ved at far og mor skulle få seks måneder hver og seks måneder til fri fordeling av en permisjon på 18 måneder (NOU 1991:3).

Argumentene knyttet til likestilling og viktigheten av at far og barn får tid sammen er fortsatt sentrale argumenter for å beholde og ikke forkorte fedrekvoten. Den norske familiepolitikken søker i stor grad å støtte oppunder likestilt foreldreskap gjennom både yrkesdeltakelse og omsorg for begge foreldre. Fedrekvoten spesielt og foreldrepengeordningen generelt skal bidra til å gi mødre og fedre like muligheter til å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet når de får barn, og bidra til at omsorgsoppgavene hjemme deles likt (NOU 2012:5, punkt 12.3).

Fedrekvoten som førende for fedres bruk av foreldrepermisjon

Helt siden innføringen av fedrekvoten har tendensen vært at fedre har tatt ut akkurat fedrekvotens lengde.[2] Se bl.a. Grambo og Myklebø (2008), Fougner (2012), NOU 2017:6, Bryghaug og Rudlende (2017) og Schou (2019) Uavhengig av hvor lang fedrekvoten er, er det til enhver tid en relativt jevn andel som tar ut nøyaktig fedrekvotens lengde (figur 1). Når fedrekvotens lengde endres, endrer fedre umiddelbart hvor mye permisjon de tar ut.

Det er flere ting som tyder på at fedrekvoten har ført til en endring i hvordan foreldre deler foreldrepermisjonen seg imellom. Da fedrekvoten økte fra 6 til 10 uker i 2009 var det flere fedre som tok ut foreldrepermisjon (Fougner 2012). Det var også flere fedre som tok ut mer enn fedrekvotens lengde da den ble redusert fra 14 til 10 uker i 2014, noe som kan tyde på at det i den perioden fedrekvoten var på 14 uker (2013-2014) ble mer vanlig at også far er lenge borte fra jobb når man får barn.

Foreldrepengeperioden er delt inn i tre deler, en mødrekvote, en fedrekvote og en fellesdel. Vanligvis er det mor som tar ut hele fellesdelen, slik at mor tar ut 2/3 og far 1/3 av den totale perioden (Bakken 2022). Dersom en av foreldrene ikke tar ut hele eller deler av sin kvote, kan den ikke uten videre overføres til den andre forelderen og disse ukene vil dermed falle bort. Avhengig av når på året barnet er født vil det i mange tilfeller kunne oppstå et «omsorgsgap» i perioden mellom foreldrepengeperiodens slutt og oppstart i barnehage. I denne perioden vil foreldrene i de fleste tilfeller enten måtte ta ut ferie og/eller ulønnet permisjon (Bakken 2022), redusere sin stilling, eller få andre til å ta seg av barnet. Dersom en av foreldrene ikke tar ut hele eller deler av sin kvote vil foreldrepengeperioden avsluttes tidligere og dette gapet bli større.

For eksempel vil foreldre med 100 prosent dekningsgrad, som har en permisjonslengde på 49 uker, ha 46 uker foreldrepermisjon etter fødsel dersom barnet blir født til termin. Det tilsvarer omtrent 11 måneder. Dersom en av foreldrene ikke tar ut sin kvote blir foreldrepermisjonen 15 uker kortere, og den totale lengden på den betalte permisjonen blir 31 uker, eller omtrent 7 måneder. Det vil ha store praktiske betydninger for en familie om den lønnede foreldrepermisjonen skulle bli fire måneder kortere dersom en av foreldrene ikke tar ut sin del av foreldrepengeperioden og den heller ikke kan overføres til den andre forelderen.

Hvilken måned barnet er født påvirker også i stor grad hvor lang tid det er mellom slutten av den lønnede foreldrepermisjonen og når barnet har krav på plass i barnehagen. Dette påvirker igjen hvorvidt foreldrene tar ut ulønnet permisjon eller ikke (Bakken 2022) og mottak av kontantstøtte (Arntsen mfl. 2019).

Aldri før har det vært flere fedre som tar ut foreldrepenger enn nå. NAVs registerdata viser at blant fedre som fikk barn i 2018[3] I og med at man kan ta ut foreldrepermisjon fram til barnet er 3 år er de som fikk barn i 2018 de siste foreldrene som ikke har mulighet til å ta ut mer foreldrepermisjon og som vi dermed kan si noe om den fullstendige bruken til. var det 6,3 prosent av fedre med rett til foreldrepenger som ikke hadde noe uttak. Snittet for de som fikk barn i perioden 2014-2017 var 9,3 prosent (NOU 2017:6, s.149).

Flertallet av fedre tar nøyaktig fedrekvotens lengde

72 prosent av fedrene tar nøyaktig fedrekvotens lengde.[4] For de med 100 prosent dekningsgrad er nøyaktig lengde satt til å være et uttak på mellom 74-76 dager, mens for de med 80 prosent dekningsgrad er nøyaktig lengde satt til 94-96 dager. Det er omtrent på samme nivå som ved undersøkelsen i 2017 der 74 prosent tok ut nøyaktig fedrekvotens lengde. Det at andelen er såpass uforandret på tross av at fedrekvoten har blitt fem/ni uker lenger gir ytterligere støtte til at fedrekvotens lengde er førende for hvor mye av foreldrepengeperioden fedre velger å ta ut.

17 prosent tar mer enn fedrekvotens lengde, og 11 prosent mindre. Andelen som tar ut mer er lavere nå enn i 2017 (21 %) og andelen som tar mindre er vesentlig høyere nå enn da (11 % mot 2 %). Årsakene er trolig sammensatte. Som resultatene i denne artikkelen skal vise ønsker ikke mødre å være kortere hjemme, og dersom far skal ta mer enn fedrekvoten må han ta fra fellesperioden, noe som vil redusere lengden mor kan være hjemme med lønnet permisjon. I tillegg er det aktivitetskrav til mor dersom far skal benytte seg av fellesperioden (se faktaboks).

Det kan også tenkes at noen opplever at et lengre fravær fra jobb er økonomisk ugunstig. NAV dekker foreldrepenger opp til 6 G, og det er opp til arbeidsgiver om de vil dekke lønn som eventuelt ligger over dette. 33 prosent av fedrene og 23 prosent av mødrene oppgir at de kun får maksimale foreldrepenger. Blant fedre som får full lønn er det 18,5 prosent som tar ut mer enn fedrekvoten, mens blant fedre som kun får maksimale foreldrepenger er andelen 14,5 prosent.

Kjennetegn ved fedre som tar ut mer, mindre eller akkurat fedrekvoten

Det er ulike grupper fedre som tar ut mer, mindre eller nøyaktig fedrekvoten. Særlig stor betydning for om de tar ut mer har utdanningsnivå og om de jobber i offentlig eller privat sektor. Hvilket fylke de bor i, og om man bor i sentrale eller mindre sentrale strøk har også betydning.

Fedre med høyere utdanning tar i mye større grad enn de med lavere utdanning mer enn fedrekvotens lengde (figur 3). Særlig tar fedre med lang høy utdanning ut mer enn fedrekvoten (22 %), men også de med kort høy utdanning tar ut mer enn gjennomsnittet (19 % mot 17 %). Blant de med henholdsvis videregående skole og grunnskole som høyeste fullførte utdanning tar 11 og 13 prosent mer enn fedrekvotens lengde. Utdanning har også tidligere vist seg å påvirke fedrekvoteuttak ved at fedre med høy utdanning tar ut mer og fedre med lav utdanning tar ut mindre (Kitterød mfl. 2017, Schou 2019).

Fedre i offentlig sektor tar oftere ut mer eller nøyaktig fedrekvotens lengde enn fedre i privat sektor. Dette var også tilfellet ved de tidligere foreldrepengeundersøkelsene (Grambo og Myklebø 2008, Schou 2019). 22 prosent av fedrene som jobber i offentlig sektor tar ut mer enn fedrekvoten, mens kun 7 prosent tar ut mindre. Fedre som bor i Oslo eller Viken tar i stor grad ut mer enn fedrekvotens lengde (21 %), mens fedre i Agder og Nordland er de som i størst grad tar ut mindre (17 %). Dette ser vi også gjenspeile seg i variabelen om sentralitet, der fedre i mindre sentrale områder oftere tar ut mindre enn fedrekvotens lengde.

Blant fedre som var født i Vest-Europa, Nord-Amerika eller Australia tok 24 prosent ut mer enn fedrekvotens lengde, mens fedre som var født i Øst-Europa oftere enn gjennomsnittet tok ut mindre enn fedrekvotens lengde (19 % mot 11 %). 80 prosent av utvalget er født i Norge, så det må tas i betraktning når vi ser at det blir store utslag i disse gruppene.

Hvorfor ble ikke hele fedrekvoten benyttet?

Det er flere årsaker til at fedre ikke tar ut hele kvoten. Det kan være økonomiske årsaker eller andre årsaker knyttet til arbeidsplassen. For eksempel dekker NAV kun foreldrepenger opp til 6 G (fra 1. mai 2021 tilsvarer det 638 394 kroner), og det er opp til arbeidsgiver om de vil dekke det som eventuelt ligger over dette. En tredjedel av fedrene svarer at de kun får maksimale foreldrepenger, mens 58 prosent svarer at de får full lønn. Til sammenligning får 69 prosent av mødrene full lønn og 23 prosent kun maksimale foreldrepenger. Dersom den gruppen som ikke får dekket lønn over 6 G har lønn som ligger veldig mye over 6 G, vil et langvarig fravær fra jobb få økonomiske konsekvenser. 35 prosent av fedre som sier at de ikke benyttet noe av fedrekvoten oppgir at dette var årsaken.

En annen viktig årsak til at ikke hele fedrekvoten tas ut, kan være foreldrepengeregelverket. Fram til og med 30. september 2021 var det ikke fri utsettelse av foreldrepengeperioden, og fedre som søkte om utsettelse av sin periode etter at mors uttak var ferdig, mistet sine opptjente dager. Disse fanger vi i liten grad opp i vår undersøkelse. I tillegg kan det også være en del fedre som tar ut sin permisjon over tid og av ulike årsaker ikke rekker å ta ut alt før det har gått tre år.

Fedre som ikke benytter noe av fedrekvoten er som nevnt underrepresentert i vår undersøkelse. Fire prosent av både mødrene og fedrene oppgir at far ikke benyttet fedrekvoten. Det blir derfor vanskelig å si noe konkret om kjennetegn ved denne gruppen, men det er litt flere med lav inntekt og lav utdanning.

Den vanligste grunnen til at far ikke benyttet seg av fedrekvoten var at det ble for vanskelig å være borte fra jobb. 40 prosent oppgir dette som grunn. 35 prosent sa at de tapte for mye økonomisk, mens 20 prosent sier at far var syk eller skadet. 9 prosent av de som svarte, oppga både at det ble for vanskelig å være borte fra jobb og at de tapte for mye økonomisk. Det er imidlertid svært få (180 personer) som har svart på dette spørsmålet.

Halvparten av mødrene ønsker en kortere fedrekvote, mens fedrene er tilfredse med dagens lengde

Selv om 86 prosent av mødrene er positive til at det finnes en fedrekvote, er det kun 35 prosent som mener den burde være på 15 uker som i dag eller lengre. Halvparten av mødrene svarer at fedrekvoten burde være kortere enn i dag.

Fedre er i mye større grad fornøyd med dagens lengde. 40 prosent mener fedrekvoten fortsatt burde være på 15 uker som i dag, 23 prosent mener den burde være lenger, mens 30 prosent mener den burde være kortere. Til sammen mener altså 63 prosent av fedrene at fedrekvoten burde være på 15 uker eller lenger.

Det at mødres syn på fedrekvoten skiller seg såpass fra fedres henger nok i stor grad sammen med at fedrekvoten aldri har vært lenger enn i dag. Tidligere undersøkelser har vist at mor som regel tar hele fellesperioden i tillegg til sin del, og at fellesperioden blir sett på som «mors permisjon» (Østbakken m.fl 2017). Dette ser vi også nå (Bakken 2022), og det er god grunn til å anta at når fellesperioden ble kortere så opplever mor «sin» del som redusert. I tillegg til at mødrene i gjennomsnitt ønsker en kortere fedrekvote enn i dag, skal vi senere i artikkelen se at de også i svært stor grad ønsker å være hjemme lenger enn det de er nå.

Fedrekvotens lengde har som nevnt vært gjenstand for debatt helt siden innføringen, og har gjerne blusset opp igjen etter at lengden har blitt endret. Debatten har blant annet dreid seg om valgfrihet og likestilling (se Ellingsæter 2020 for en analyse av debatten). I det offentlige ordskiftet har det av enkelte blitt tatt til orde for at en forkorting av fellesperioden, som vanligvis betyr at mor må raskere tilbake til jobb, gir utfordringer med å fortsette med amming etter at mor er ferdig med sin lønnede permisjon.[5] Se blant annet: «Tredelt foreldrepermisjon skaper fortsatt bråk, nå ønsker flere partier en endring» (NRK.no, 14.4.2021), «Uenighet om foreldrepermisjon: Vil fjerne tredeling» (VG, 9.4.2022). Andre har tatt til orde for at fedrekvoten er viktig[6] Se blant annet: «Kan pappapermisjon være det vi kvinner trenger?» (NRK, 11.4.2022)., blant annet av hensyn til likestilling. Denne debatten har vedvart helt siden innføringen av fedrekvoten og i den siste tiden har flere instanser trukket sin støtte til dagens ordning med tredeling. Blant dem Norsk sykepleieforbund og Psykologforeningen[7] «NSF støtter ikke lenger dagens tredelte foreldrepermisjon» (Sykepleien, 6.11.2019), «Nå blusser diskusjonen om tredelt foreldrepermisjon opp igjen», (NRK.no, 25.3.2022)..

De fleste par er uenige i hvor lang de synes fedrekvoten burde være

I undersøkelsen var det i alt 1081 par der både mor og far har svart. 54 prosent av disse er ikke enige hvor lang fedrekvoten burde være. Det mest vanlige var at både mor og far synes fedrekvoten burde være kortere enn i dag (23 %), etterfulgt av at mor vil ha kortere enn i dag og far vil ha som i dag (15 %), og at begge vil ha den sånn som i dag (14 %).

Mødre vil ha en fedrekvote på 10 uker, fedre foretrekker 15 uker

40 prosent av mødrene og 33,5 prosent av fedrene som mener fedrekvoten burde være kortere enn i dag, synes den burde være på 10 uker (figur 5). Rett under 20 prosent av både mødrene og fedrene mener at fedrekvoten burde være 8 uker, mens 15 prosent av mødrene og 20 prosent av fedrene mener den burde være 12 uker.

Blant de som mener fedrekvoten burde være lenger enn i dag er det større spredning i hvor mange uker de synes fedrekvoten burde være (figur 6). 36 prosent av fedrene og 27 prosent av mødrene vil ha en fedrekvote på 20 uker, mens om lag 10 prosent av både mødrene og fedrene mener fedrekvoten burde være på 49 uker. 11 prosent av mødrene vil ha 15 uker, selv om de har svart at fedrekvoten burde være lenger enn i dag.

Mødre vil i snitt ha lenger mødrekvote enn fedre

I gjennomsnitt vil mødre ha en mødrekvote på 33 uker, mens fedre vil ha 29,6 uker. Det er flest blant både mødre og fedre som mener at mødrekvoten burde være på 49 uker, noe som tilsvarer hele foreldrepengeperioden. 26 prosent av alle mødre og 15 prosent av fedrene svarer dette. Det at såpass mange har svart dette kan tolkes til at disse foreldrene ikke ønsker kvoter, men at de vil bestemme fordelingen selv. Det støttes når vi ser at bare 11 prosent av fedrene og 25 prosent av mødrene som mener mødrekvoten burde være på 49 uker, ikke ønsker en fedrekvote. En annen forklaring på at så mange har svart 49 uker kan være at de ønsker en lenger foreldrepermisjon enn i dag, siden en del av disse har oppgitt en total lengde på mødre- og fedrekvoten som er lenger enn 49 uker.

Når vi legger sammen ønsket lengde på både mødre- og fedrekvoten er det flest mødre som har svart 39 uker mødrekvote og 10 uker fedrekvote (7,2 %) og 49 uker mødrekvote og 0 uker fedrekvote (6,9 %). Blant fedre var de to vanligste kombinasjonene 18 uker mødrekvote og 15 uker fedrekvote (6,3 %) og dagens ordning med 15 uker til hver av foreldrene (6,2 %).