Sammendrag

Arbeidsinkludering er et ganske nytt tema innen forskning og praksis. Til tross for arbeidsgivernes sentrale rolle i inkluderingsarbeidet, vet vi lite om hva som motiverer, eller skremmer dem, hvilke oppgaver de helst gjør selv og hva de vil at NAV skal gjøre, og heller ikke om yrkesforskjeller knyttet til vellykket inkludering. I denne artikkelen undersøker vi disse spørsmålene og vi ser på unge mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP). De er eksempel på en brukergruppe der mange står langt unna arbeidslivet.

Undersøkelsen bygger på kvalitative intervjuer med alle involverte aktører. Vi sammenlikner yrker der det er vanlig at unge er i arbeidstrening. Funnene er dels i tråd med tidligere forskning som viser at arbeidsgiverne motiveres av samfunnsansvar og av billig arbeidskraft, men frykter at de unge blir en belastning for dem selv og kolleger. Vi ser også at mange arbeidsgivere gjør mye for å hjelpe de unge de tar imot, for eksempel ved å gi omfattende opplæring. På tvers av yrker og bransjer ønsker de fleste arbeidsgivere det samme fra NAV: Én kontaktperson som er lett tilgjengelig og som kan trå til raskt når det trengs. Hvorvidt arbeidsgiverne får det de trenger er avhengig av både organisatoriske forhold (ungdomsteam, arbeidsdeling mellom tiltaksarrangører og NAV, direkte telefon/e-post) og den enkelte veileders kunnskap, prioritering og bruk av skjønn.

Forskjellige yrker og bransjer har noe ulike forutsetninger for å lykkes som arena for arbeidsinkludering av unge. Forutsetningene ser ut til å være bedre i yrker der kravene til formell utdanning er relativt lave. Årsaken er at det i disse yrkene er tradisjon og systemer for opplæring på arbeidsplassen, for eksempel praksiskandidatordningen. Dessuten deltar de unge i større grad i et arbeidsfellesskap med kolleger på slike arbeidsplasser enn der oppgavene er mer spesialiserte og krever høyere utdanning.