Fedrekvoten innføres

Foreldre har hatt rett til å dele foreldrepermisjon seg imellom siden slutten av 1970-tallet. I perioden fra 1977 til 1993 ble den samlede foreldrepengeperioden stadig utvidet, fra 18 uker til 42 uker. Det var likevel få fedre som tok ut noe av permisjonstiden, og i 1993 ble det innført en egen fedrekvote på fire uker. En kvote innebærer i denne sammenhengen at en viss andel av et pars samlede foreldrepengeperiode er øremerket far eller medmor, og at familien mister denne perioden dersom far/medmor ikke benytter den. Et uttalt mål med innføringen av fedrekvote i 1993 var å øke likestillingen mellom mødre og fedre i familie- og arbeidsliv, og å øke fars deltakelse i omsorgsarbeidet for de minste barna. Da ordningen ble innført var fire uker forbeholdt far. På 2000-tallet var det flere utvidelser av fedrekvoten.

I artikkelen «Fedre tar ut hele fedrekvoten – også etter at den ble utvidet til ti uker» ser Fougner (2012) på fedres uttak av foreldrepenger etter utvidelsen fra seks til ti uker i 2009. Fougner finner at de aller fleste fedre raskt økte sitt uttak fra seks til ti uker. Senere analyser av utvidelsen til 14 uker og reduksjonen til 10 uker bekrefter at fars uttak av foreldrepenger følger fedrekvoten, også når den blir redusert (Schou 2017: 87, se også kunnskapsoppsummering til Halrynjo og Kitterød 2016). Da fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker av regjeringen Solberg i 2014, reduserte også raskt det store flertallet av foreldreparene farens uttak av foreldrepenger fra 14 uker til 10 uker. Etter dette vedtok Stortinget å innføre en tredeling av foreldrepengeperioden fra og med 1. juli 2018. Foreldrepengeperioden består nå av 15 uker til mor og 15 uker til far/medmor og 16 ukers fellesperiode. I tillegg er tre uker før fødsel forbeholdt mor. Dette gjelder ved 100 prosent dekning.

Effekter av økt fedrekvote

Fedrekvoten og parenes fordeling av foreldrepenger er omfattet av stor politisk og offentlig interesse. I norsk offentlighet regnes det gjerne som positivt for likestillingen hvis utviklingen går i retning av at far tar mer av permisjonstiden, og negativt for likestillingen hvis fars uttak blir redusert. Cools, Fiva og Kirkebøen (2015) påpeker at det har sammenheng med at det finnes en sterk tro på en rekke positive effekter av at far tar ut mer permisjonstid, effekter som økt likestilling i arbeidslivet og i hjemmet, mindre gjennomsnittlige lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og bedre tilknytning mellom far og barn.

I løpet av de siste 30 årene har det vært en utvikling mot at kvinner i større grad jobber fulltid, også når de blir mødre. Tidsbruksundersøkelsene viser at fra 1998 til 2010 har arbeidsdelingen hjemme blant småbarnsfamilier blitt klart mindre spesialisert mellom mødre og fedre. Fedre til små barn bruker mer tid på husarbeid og omsorgsarbeid, og betydelig mindre tid på inntektsgivende arbeid. Mødre bruker langt mer tid på inntektsgivende arbeid, mens de bruker mindre tid på husarbeid og noe mindre tid på omsorgsarbeid (Kitterød og Rønsen 2013). Vi vet imidlertid ikke i hvor stor grad denne utviklingen er et resultat av økt fedrekvote.

Det er svært godt dokumentert at fars uttak av foreldrepenger i Norge tilpasses lengden på fedrekvoten (Schou 2018, Halrynjo og Kitterød 2016a, Fougner 2012). Når fedrekvoten økes vil dermed de fleste fedre ha lengre fravær fra jobb etter de har fått barn. Hvis fedrekvoten økes uten at samlet permisjonstid økes, vil dessuten flere mødre ha noe kortere fravær fra jobb. Halrynjo og Kitterød (2016b) oppsummerer resultatene fra flere effektstudier som undersøker om fars økte permisjon påvirker lønn, inntekt, arbeidsdeling hjemme og barnas skoleresultater. De konkluderer med at forskningen finner «uklare og til dels motstridende effekter» (Halrynjo og Kitterød 2016b: 7). Men flere effektstudier gir en støtte til at lengre permisjonstid blant fedre medfører noe dårligere inntektsutvikling etter permisjonen, og dermed at lengre fedrekvote gir en likere inntektsutvikling blant mødre og fedre etter foreldrepengeperioden. Vi vet mindre sikkert om økt foreldrepengeperiode til far gir økt tilknytning mellom far/medmor og barn, eller om det gir mer lik deling av husarbeid og omsorgsarbeid i hjemmet.

Tradisjonelle kjønnsroller og fars rolle

I norsk offentlighet er det mange sterke antakelser om hvorfor foreldre fordeler foreldrepengeperioden slik de gjør. Det er blitt hevdet at far i større grad må forhandle med arbeidsgiver for å ta ut mer permisjon enn fedrekvoten – mens arbeidsgiver da tar for gitt at mor tar fellesperioden. I det offentlige ordskiftet antas det ofte at det er far som foretar valget, eller at par der mor tar hele fellesperioden ikke velger fritt fordi de styres av økonomiske strukturer eller av tradisjonelle kjønnsroller[1]Se for eksempel «Mødre, fedre og likestilling» Nationen 13.8.18, «Derfor snur de om fedrekvoten» Dagsavisen 10.3.2017 og «Staten bør ikke støtte tradisjonelle kjønnsroller» Minerva 27.3.2017. Et eksempel på slike økonomiske strukturer er at fedre ofte tjener noe mer enn mødrene, og at familien derfor oftere kan tape økonomisk på det hvis far tar ut lang permisjon.

I 2017 var det mange aviser som på lederplass tok til orde for å øke fedrekvoten igjen da tall fra NAV viste at fedres permisjonstid ble redusert da fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker. Både Aftenposten (21.8.2017), Bergens Tidende (14.10.2017), Adresseavisen (23.8.2017), Stavanger Aftenblad (30.8.2017), Nationen (23.8.17) og Dagbladet (10.3.2017) beskriver reduksjonen av fars permisjonstid som uønsket av hensyn til likestillingen i arbeidslivet og familiene. Flere av disse lederne gir uttrykk for at foreldrenes valg er uheldig fordi det, slik de ser det, fører dem tilbake til tradisjonelle kjønnsroller. Aftenposten skriver for eksempel i sin leder at familier bruker valgfriheten til å «gli tilbake mot den gamle kjønnsrolleorden. Mor passer barn, far passer karrière.»[2]Aftenpostens lederartikkel den 21.8.2017: «Riktig å øke fedrekvoten» Flere politikere både i regjeringspartiene og i opposisjon reagerte på lignende vis.

At fordelingen av permisjonstiden handler om kjønn eller tradisjonelle kjønnsroller gis støtte i deler av forskningen. Brandth og Kvande hevder at fordelingen av permisjonstiden til foreldre handler om ‘kjønnede’ praksiser (Brandth og Kvande 2012). I en kunnskapsoppsummering konkluderer Halrynjo og Kitterød (2016b: 7) med følgende: «Hovedbildet er likevel at både permisjonsuttak og senere arbeidsdeling ute og hjemme følger et klart kjønnet mønster i alle de nordiske landene.» Flere kvalitative studier støtter videre oppfatningen av at det er far som velger lengden på permisjonen. I en annen kunnskapsoppsummering konkluderer Halrynjo og Kitterød (2016a: 88) med at kvalitative studier viser at mor må ta permisjonen, mens far i større grad kan velge permisjonslengde tilpasset «jobb, inntekt og karriere». De påpeker videre at «Kvalitative studier viser at foreldre ofte viser til fars arbeidssituasjon for å begrunne hvordan de fordeler permisjonen».

Men forskningen er ikke entydig. Kitterød m.fl. (2017: 8) konkluderer med at når fedre tar lite permisjon, handler det sjelden om «negative holdninger til fedrekvote eller tradisjonelle holdninger til farsrollen». De finner videre at også fedre som tok lite permisjon var mye sammen med barnet det første leveåret. Det var altså ikke slik at menn som tok lite permisjon var fraværende fedre som kun prioriterer yrkeskarrieren, slik det offentlige ordskiftet kan gi inntrykk av. Undersøkelser av foreldrepars begrunnelser for fordelingen av permisjonstiden gir bare en viss støtte til at det handler om far eller fars arbeidsgiver. Blant menn som tar lite eller ingen permisjon er det grunnlag for å hevde at det noen ganger er fars arbeidsgiver som er til hinder for at far tar ut permisjon (Kitterød m.fl. 2017). Men et hovedfunn er at det er forhold ved mor som betyr aller mest for hvordan permisjonen deles. Det har stor betydning for fordelingen når mor svarer at: «jeg ønsket å være sammen med barnet så lenge som mulig» (Grambo og Myklebø 2009: 69-70 og Schou 2018: 31). Schou (2018) finner at det er mors svar på påstandene om «ønsket å være sammen med barna så lenge som mulig» og «det er viktig at begge [mor og far] etablerer ett tett forhold til barnet» som betyr mest for fordelingen av permisjonen. Fars vektlegging av disse spørsmålene har liten eller ingen betydning. Denne sammenhengen gjelder selv med kontroll for inntekt, næring og om de jobber i offentlig eller privat næringsliv. Omtrent halvparten av parene oppgir videre mors amming som en viktig begrunnelse for delingen av permisjonstiden, og også dette har en sammenheng med at mor tar mer permisjon (Schou 2018: 29).

Forslag om todeling av foreldrepengene

I NOU 2017: 6 «Offentlig støtte til barnefamiliene» foreslår et enstemmig utvalg å dele foreldrepengeperioden i to like kvoter, en fedrekvote på 20 uker og en mødrekvote på 20 uker. I utvalgets forslag er 9 uker i tillegg forbeholdt mor av helsemessige årsaker, 3 uker før fødsel og 6 uker etter fødsel. Utvalget begrunner forslaget med at det skal «styrke utviklingen av relasjonen mellom far og barn», å unngå at far blir «sekundær omsorgsperson», samt å øke likestillingen i arbeidslivet ved at arbeidsgivere da kan forvente at menn og kvinner har like langt fravær i forbindelse med foreldrepermisjonen (NOU 2017:6, s. 251).

Det vanligste argumentet mot å øke fedrekvoten har vært at det svekker familiers valgfrihet og mulighet til selv å fordele perioden slik det passer dem best. Fra helsefaglig hold vises det til anbefalingene om å amme barn frem til de er ett år, og at det er vanskelig for mor å opprettholde ammingen hvis hun tidlig returnerer til arbeid. Blant flere er Nasjonal kompetansetjeneste for amming, Den norske Jordmorforeningen og Norsk sykepleierforbund mot forslaget om en todeling av foreldrepengeperioden fordi de mener det vil svekke mors mulighet til å følge offisielle helseråd om amming av barnet (Barne- og likestillingsdepartementet 2017). Jordmorforeningen påpeker også at mors situasjon er annerledes av biologiske årsaker: «Biologisk innehar kvinner en helt annen rolle enn menn gjennom svangerskap, fødselsarbeid, barsel- og ammeperiode» og videre at det derfor ikke er «mulig å likestille menns og kvinners rolle i reproduksjon» (Den norske jordmorforening 2017: 2).

Forskningsspørsmål

Som vi har sett, peker flere studier på at foreldre ofte viser til fars arbeidssituasjon for å begrunne hvordan de fordeler permisjonen (Halrynjo og Kitterød 2016). Andre finner at det i størst grad er mors ønske om å være mye sammen med barnet den første tiden, samt det at barnet skal ha et nært forhold til begge foreldrene, som i størst grad påvirker lengden på fordelingen av permisjonen (Schou 2018). Schou (2018) finner videre at mange par oppgir mors amming som en viktig begrunnelse for delingen av permisjonstiden, og at også dette har en sammenheng med at mor tar mer permisjon.

Det er gjort mange studier av hvordan mor og far fordeler foreldrepengeperioden med skiftende fedrekvoter. Dette er første studie som også ser på par som består av mor og medmor, og der vi dermed kan undersøke hvilken betydning det har om det er en mann eller en kvinne som skal dele foreldrepengeperioden med den fødende kvinnen[3]Vi har vært i kontakt med forfatterne kunnskapsoppsummering om fedrekvote. Forfatterne kjente kun til en annen pågående analyse av likekjønnedes uttak av foreldrepenger i Sverige. Studien utføres av professor Marie Evertsson og Katarina Boye og skal publiseres til høsten i 2018. Foreløpige resultat fra denne viser at også i Sverige tar mor i likekjønnede par ut betydelig mer permisjon enn medmor. . Ved å sammenligne far og medmor antar vi her at vi kan avgjøre hvor mye som handler om samspillet mellom mann og kvinne, og hvor mye som handler om spesielle forhold ved å være kvinnen som føder barnet. Er det slik at likekjønnede foreldrepar på samme måte som ulikekjønnede par tilpasser uttaket av foreldrepenger etter lengden på fedrekvoten? Har likekjønnede en tilnærmet lik deling av foreldrepengeperioden, eller likner de mest på ulikekjønnede par i delingen?

Medmor og mor tjener omtrent det samme

Fars og mors inntekt, samt inntektsforskjeller innad i paret, har betydning for fordelingen av foreldrepengeperioden. Grambo og Myklebø (2009) finner at fedre med middels høy inntekt tar mest permisjon, mens både fedre med lav og fedre med høy inntekt tar mindre. Andre studier som også tar i betraktning forholdet mellom mors og fars inntekt finner at desto likere inntektsnivå mellom mor og far, desto mer permisjon tar far (Lappegård 2012). Vi skal undersøke inntektsfordelingen i de to typene par nærmere ved å se på mors andel av parets samlede inntekt. Fordelingen går fra 0 prosent, som betyr at mor tjener 0 prosent av parets inntekt, til 100 prosent som betyr at mor tjener alt av parets samlede pensjonsgivende inntekt.

Blant likekjønnede par er inntektsfordelingen tilnærmet lik (figur 1). Vi finner at det bare er en svak tendens til at mor tjener mindre enn medmor. Blant ulike­kjønnede par finner vi derimot, som ventet, at far ofte tjener mer enn mor, mens det er langt mindre vanlig at mor tjener mer enn far (figur 1). Det er for eksempel kun blant 1 prosent av de ulikekjønnede parene at mors inntekt utgjør 70-79 prosent av samlet inntekt, mens i 11 prosent av parene utgjør mors inntekt 20-29 prosent. Tilsvarende tall for likekjønnede par er 1 prosent og 2 prosent. Blant de likekjønnede parene er det dessuten flere som tjener omtrent det samme (42 %), enn blant de ulikekjønnede parene (29 %).

En teori innen familieøkonomi er at par som stifter familie spesialiserer seg innen det området de har størst komparativt fortrinn for å maksimere husholdningens samlede nytte (se Kitterød og Rønsen 2013: 6)[4]Teorien er opprinnelig formulert av økonomen Gary Becker i boken «A treatise on the family». Dette har blitt brukt til å forklare hvorfor fedre oftere jobber mer med inntektsgivende arbeid mens mødrene i større grad tar seg av husarbeid og omsorgsarbeid. Siden menn ofte har noe høyere inntekt, og kvinner har mer erfaring med omsorgsarbeid og husarbeid, vil mor oftere investere mer tid i hjem og barn og far investere mer tid i yrkesarbeid. Slik øker de familiens samlede nytte. Som vist er det inntektsforskjeller av betydning i over halvparten av de likekjønnede parene. Hvis teorien om komparative fortrinn er riktig, skulle en forvente at kvinnen som tjente minst i et likekjønnet par var den som fikk barnet, mens den som tjente mest ble medmor. Dette finner vi bare i liten grad, noe som indikerer at hvem som får barnet i et foreldrepar som består av to kvinner i liten grad handler om økonomisk spesialisering.

Medmor har lengre permisjon enn far

I figur 2 viser vi utviklingen i gjennomsnittlig uttak av foreldrepenger fra andre halvår 2013 til andre halvår 2016. Reduksjonen til 10 ukers fedrekvote er markert med en vertikal linje.

Likekjønnede par har i hele perioden en likere deling av foreldrepengeperioden enn ulikekjønnede par[5]Utvalget består av 516 likekjønnede par, og når vi fordeler det på halvår er det mellom 60 og 100 likekjønnede par hvert halvår. Antallet likekjønnede par øker noe over tid, fra et gjennomsnitt på 65 par hvert halvår de to første årene, til 86 det siste 1 ½ året. Utvalget av medmødre er såpass lite hvert halvår at det vil være visse tilfeldige variasjoner fra en periode til den neste. Det er forklaringen på hvorfor den røde linjen som viser medmødrenes uttak av foreldrepenger varierer noe fra et halvår til det neste. Utvalget av fedre er svært stort også når vi ser på halvår, og blant fedrene vil det nesten ikke være noe tilfeldig variasjon fra et halvår til det neste. (figur 2). I gjennomsnitt for hele perioden tar medmødre ut 2,5 uker mer i foreldrepenger enn fedre – og denne forskjellen ser ut til å være tilnærmet konstant i hele perioden, uansett lengde på fedrekvoten. I de tre siste observerte halvårene med 10-ukers fedrekvote tar medmor i snitt ut 12 uker permisjon, noe som er 10 uker for lite til å oppnå likedeling med mor. Hvis de skulle delt likt måtte medmor tatt ut minst 22 uker med permisjon. Det fremgår dermed av figuren at medmor i likhet med far tar ut klart mindre permisjon enn mor.

Medmor tilpasser seg fedrekvoten

Likekjønnede par ser ut til å tilpasse seg endringer i fedrekvoten på samme måte som ulikekjønnede par (figur 2). Da fedrekvoten ble redusert i andre halvår i 2014 ser vi at fedrenes uttak umiddelbart ble redusert til omtrent 10 uker i snitt. Også medmødrenes uttak av foreldrepenger ble redusert samtidig med reduksjonen i fedrekvoten. Det ser imidlertid ut til at likekjønnede par reagerer litt senere på endringen i fedrekvote, og i ett år etter regelverksendringen har avstanden mellom fars og medmors uttak av foreldrepenger økt. Men fra og med andre halvår i 2015 har medmors uttak av foreldrepenger blitt like mye redusert som fars uttak (figur 2).

I figur 3 beskriver vi tilpasningen til fedrekvoten ved å se på andelen som til enhver tid tar ut nøyaktig fedrekvoten. Andelen som tok ut akkurat fedrekvoten ved overgangen fra 14-ukers kvote til 10-ukers kvote er forbausende stabil blant fedrene. I 1. halvår 2014 tok 73 prosent av fedrene ut 14-ukers permisjon, og i 2. halvår 2017 tok 69 prosent av fedrene ut ti-ukers permisjon. Blant likekjønnede er det derimot i en overgangsfase klart færre medmødre som tar ut akkurat fedrekvoten. Men over tid nærmer far og medmor seg i andelen som tar ut fedrekvoten, og de 2-3 siste halvårene er forskjellen mellom de to gruppene omtrent den samme som før endringen i fedrekvoten (figur 3). Dette er hovedforklaringen på hvorfor snittet endrer seg like mye for begge grupper; et flertall i begge gruppene tar ut nøyaktig det som er kvoten, enten den er på 14-uker eller på 10-uker.

Når vi ser på hele perioden vi har studert finner vi at medmors uttak i gjennomsnitt ble redusert med 2,8 uker, mens fars uttak ble redusert med 3,5 uker da fedrekvoten ble redusert fra 10 til 14 uker (figur 4). Når vi kun sammenligner de tre siste observerte halvårene (andre halvår 2015 – andre halvår 2016) med de to halvårene med 14-ukers fedrekvote (andre halvår 2013 – første halvår 2014) finner vi den samme gjennomsnittlige endringen blant medmødre som blant fedre, en reduksjon på 3,4 uker (figur 4). Likekjønnede par har dermed tilpasset seg den reduserte fedrekvoten på samme måte som ulikekjønnede par. Reduksjonen i uttak er omtrent 0,5 uker mindre enn reduksjonen i fedrekvoten. Konfidensintervallet viser at vi med 95 % sikkerhet kan si at endringen blant medmødre ligger et sted på intervallet mellom -2,2 og -4,8. Reduksjonen i medmødrenes uttak kan dermed både være noe større og noe mindre enn den vi observerer blant fedrene[6]Signifikanstesting benyttes ofte når en slutter fra et mindre tilfeldig utvalg til en hel populasjon. Våre data gjelder imidlertid for alle registrerte likekjønnede par i denne perioden. Det gir likevel mening med en signifikanstest fordi utvalget av likekjønnede par er såpass lite at tilfeldigheter kan gi et betydelig utslag. Konfidensintervallet kan tolkes som et mål på hvor sikre vi kan være på størrelsen på endringen gitt at vi kunne observert dem i en lengre periode før og etter endringen. .

Vanligst å ta ut akkurat fedrekvoten

Når vi sammenligner fordelingen av uttaket til fedre og medmødre ser vi at den er tilnærmet lik inntil grensen for fedrekvoten (figur 5). Begge grupper har en meget stor opphopning akkurat på kvoten, enten kvoten er på 10 eller 14 uker, men opphopningen er noe større blant fedre enn blant medmødre. For permisjonsuttak som er lengre enn fedrekvoten er det større avvik mellom medmødre og fedre, med en tendens til at flere medmødre enn fedre tar to, fire eller seks uker mer enn kvoten. Dette gjelder særlig etter reduksjonen til ti ukers fedrekvote. Det er få fedre/medmødre som tar ut mer enn 22 uker, og i figuren har vi omkodet alt uttak fra 22 uker og mer til 22 uker+.

Blant medmødre er det 48-59 prosent som tar akkurat fedrekvoten, enten den er på 14 eller 10 uker (figur 6). Blant fedrene er tilsvarende tall 66-72 prosent (figur 6). Blant fedrene er det rundt 9 prosent som ikke tar noe permisjon og 11 prosent som tar mindre enn fedrekvoten. Blant medmødrene er tilsvarende tall 5 prosent og 9 prosent.

Videre finner vi at det er flere medmødre enn fedre som tar ut mer enn kvoten. Når fedrekvoten er på 14 uker tar i snitt 8 prosent av fedre ut mer enn kvoten, mens dette gjelder for 27 prosent av medmødrene. Når kvoten er på 10 uker tar 39 prosent av medmødrene ut mer enn fedrekvoten, mens dette gjelder 13 prosent av fedrene.

Selv om medmødrene i snitt tar ut mer av foreldrepengeperioden, er det få av de likekjønnede parene som deler perioden helt likt – det vil si at far eller medmor tar ut 22 uker eller mer. Det gjelder 9 prosent av de likekjønnede parene og 2 prosent av de ulikekjønnede parene.

Hva forklarer forskjellen mellom far og medmor?

Vi har koblet på informasjon om mors og fars/medmors inntekt og alder. Her skal vi undersøke om den gjennomsnittlige forskjellen i uttak mellom medmor og far endres når vi sammenligner par med lik inntekt og alder[7]Vi har omkodet inntekt til kategoriske variabler fra 0 G til 12 G eller mer. Vi bruker stegvis regresjon og legger til en og en forklaringsfaktor. Først tvillingfødsler, deretter mors og fars alder og til slutt fars/medmors inntekt og mors andel av parets samlede husholdningsinntekt. Vi beskriver her resultatene fra en regresjon der vi ser alle par samlet, og der vi har lagt inn likekjønnede par som en dummy-kategori i analysen (se tabell 2 appendiks)..

Vi finner at både mors og fars inntekt har sammenheng med fordelingen av foreldrepengeperioden, når vi holder alder konstant (se tabell 2 i appendiks). Fedre som har middels inntekt tar ut mest foreldrepenger, mens fedre med lav inntekt og fedre med svært høy inntekt tar ut mindre foreldrepenger. Særlig de 20 prosent fedrene med inntekt på 3 G eller lavere skiller seg ut med betydelig lavere uttak av permisjon. Dette kan til dels forklares med at mange med lav registrert inntekt er selvstendig næringsdrivende. Mors andel av parets samlede inntekt har også en sammenheng med fars uttak av foreldrepenger. Far tar ut mest foreldrepenger når de tjener omtrent det samme, samt når mor tjener mer enn ham. Far tar ut noe mindre hvis mor tjener mindre enn ham. Foreldrenes inntekt og inntektsfordeling forklarer bare 5,3 prosent av variansen i fordelingen. Det at far oftere tjener mer enn mor har dermed lite å si for hvordan par fordeler permisjonstiden.

Ved kontroll for tvillingfødsler, inntekt og inntektsfordeling i regresjonsanalysen blir forskjellen mellom likekjønnede og ulikekjønnede par noe mindre, og alle faktorene bidrar litt til å forklare forskjellen (figur 7). Uten kontroll tar medmor ut 2,7 uker mer i permisjon, med kontroll for alle variabler, inkludert inntektsfordelingen, blir forskjellen redusert til 2,4 uker. Nesten hele forskjellen består, noe som indikerer at det er noe annet enn foreldreparenes økonomi eller alder som forklarer at medmor i snitt tar ut mer foreldrepermisjon enn far. Vi kan med andre ord si at det gjenstår en betydelig forskjell mellom medmor og far når det gjelder lengden på uttak av foreldrepermisjon, selv når vi sammenligner ulikekjønnede og likekjønnede par som er like i alder og inntekt, og der begge i paret tjener omtrent det samme. Dette kan sannsynligvis forklares med kjønn, altså at medmor av ulike grunner tar oftere tar ut mer permisjon fordi hun er kvinne.

Begrensninger ved studien

Vi kan kun observere likekjønnede par i 3,5 år, i en periode da fedrekvoten ble redusert fra et historisk høyt nivå på 14 uker til 10 uker. Vi kan ikke observere likekjønnede par ved innføringen av fedrekvoten på fire uker i 1993, eller ved alle de senere økningene i kvoten. Konklusjonen om lik tilpasning til fedrekvoten gjelder i utgangspunktet kun for denne siste endringen fra 14 til 10 uker.