Holdninger og verdier

En holdning kan defineres som «en psykologisk tendens til å vurdere et bestemt fenomen med en viss grad av positivitet eller negativitet» (Eagely & Chaiken 1993, side 1).

Holdninger kan påvirke handlinger, men sammenhengen er komplisert og blant annet avhengig av sosiale normer, en persons oppfatning av handlingsalternativene og deres nytte og omkostninger. Det folk svarer i et spørreskjema er ikke alltid en god prediksjon av hva de selv vil gjøre. Holdninger til generelle fenomener predikerer ofte dårligere enn holdningen til bestemte handlinger (Ajzen og Fishbein 2005). Om folk er positive til at småbarnsforeldre som ikke bruker barnehage får kontantstøtte, er det ikke dermed sagt at de selv vil bruke kontantstøtte om de har barn i aktuell alder. Det kan for eksempel være avhengig av økonomi og jobbsituasjon. På den annen side er kontantstøttebruk en spesifikk handling, og en positiv holdning til ordningen betyr trolig at sannsynligheten for å bruke den er større, gitt ellers like omstendigheter.

Holdninger blir blant annet formet av tidligere erfaringer, sosiodemografiske faktorer som alder og utdanningsnivå, og verdier. Verdier kan defineres som «de personlige overbevisningene folk har om hva som er rett og galt, hva man synes er aktverdige mål i livet og hva som er de riktige midlene for å nå målene»(Ipsos 2018, side 5). Befolkningens verdier og verdiendringer påvirker samfunnsutviklingen, blant annet hvilke problemer som står i sentrum for politikken og hva slags løsninger som blir foretrukket (Hellevik 2001).

I Norsk Monitor-undersøkelsen kartlegges befolkningens verdimønstre langs tre hoveddimensjoner; moderne-tradisjonell, idealistisk-materialistisk og offentlig-privat. De to første er de viktigste for å beskrive verdimønsteret i befolkningen. Siden kontantstøtten ble innført i 1998, har verdiendringene i den norske befolkningen hovedsakelig gått i retning moderne verdier. Verdiendringen mot moderne verdier består blant annet i at mange flere mener at likestilling mellom kvinner og menn i familie- og arbeidsliv er riktig. Samtidig var det, særlig de første ti årene etter 1998, en bevegelse fra materialistiske verdier mot midten av idealistisk – materialistisk skalaen. Det vil si mindre vekt på forbruk, eiendeler og egne behov, og mer vekt på selvrealisering og hensyn til andre (Ipsos 2018).

Bruk av kontantstøtteordningen over tid

Fra å være en ordning som omfattet de fleste barn i aktuell aldersgruppe da den ble innført i 1998, har bruken gått gradvis nedover. Per september 1999 ble det utbetalt kontantstøtte for 73 prosent av alle 1- og 2-åringer, mens andelen hadde sunket til 27 prosent september 2009 (Hirsch 2010). Fra og med august 2012 ble kontantstøtten avskaffet for toåringer. Bruken av kontantstøtte har fortsatt å synke, fra 29 prosent av ettåringene desember 2013 til 23 prosent av ettåringene desember 2018 (NAV 2018a).

Antall barn som mottok kontantstøtte har gått nedover hvert år fra 1999, og har naturligvis vært påvirket av endringer i regelverket underveis. At toåringene mistet kontantstøtten i 2012 førte til at antall mottakere nesten ble halvert. Mesteparten av nedgangen fra toppåret 1999 hadde imidlertid allerede skjedd. Fra 2012 til 2015 lå antall barn med støtten ganske jevnt. Heving av satsen i 2014 førte ikke til en økning. Det finnes ikke tall for 2017, derfor har vi brukt gjennomsnittet av 2016 og 2018, dette tallet er ikke reelt. I 2018 var antall mottakere på laveste nivå siden starten, med 12 200 barn (Se figur 1).

Bruken av kontantstøtte varierer en del i løpet av året. Det er en nedgang i kontantstøttebruk fra juli til august på grunn av hovedopptak i barnehage, og fra desember til januar da mange barnehager har ekstra opptak. En del foreldre bruker bare kontantstøtte én eller noen få måneder, og ikke nødvendigvis på måletidspunktene som er utgangspunkt for tallene nevnt over. For eksempel vil et barn som mottar kontantstøtte kun i juli før barnehageopptak, ikke være med i figur 1. Dersom man teller alle barn i hvert årskull som mottar kontantstøtte i minst én måned før de fyller to år, blir andelen høyere (figur 2). Den er blitt redusert fra 77 prosent for fødselskullet 2005 til 49 prosent for 2016-kullet, det siste årskullet der alle har rukket å fylle to år.

Samtidig med at andelen barn som mottar kontantstøtte har gått ned, har altså den gjennomsnittlige tidsperioden med kontantstøtte blitt kortere. Mens 66 prosent av mottakerne fikk kontantstøtte i 23 måneder i 1998, var andelen 22 prosent i 2006 (Bakken og Myklebø 2010). Etter at to-åringene mistet kontantstøtten i 2012, er maksimal tid 11 måneder. I 2014 var det 33 prosent som fikk støtten i 11 måneder, men 23 prosent hadde en stønadsperiode på én til fire måneder (Faktisk.no 2017)

Geografiske forskjeller i bruken av kontantstøtte

Det har historisk vært store geografiske forskjeller i bruken av kontantstøtte. September 2009 var det høyeste andel mottakere i Vest-Agder, der 41 prosent (av ett- og toåringene) fikk kontantstøtte, mens 37 prosent mottok det i Aust-Agder, Oppland og Sør-Trøndelag. Den laveste andelen var i Akershus, med18 prosent. Også Finnmark, Troms og Oslo lå under landsgjennomsnittet (Hirsch 2010).

De siste årene har andelen barn som får kontantstøtte gått betydelig ned, men i 2018 var bruken fortsatt ujevnt fordelt i landet. Vest-Agder hadde den høyeste andelen, her fikk 37 prosent av ettåringene kontantstøtte, deretter fulgte Rogaland og Østfold. Den laveste andelen var i Troms med 15 prosent (figur 3). Trøndelag og Nordland lå også relativt lavt, begge med 17 prosent kontantstøttemottakere. Andelen barn som mottar kontantstøtte har gått ned i alle fylker unntatt Vest-Agder og Hedmark (NAV 2018b). Nedgangen henger i stor grad sammen med barnehageutbygging, men også med noen endringer i regelverket. Fra og med juli 2017 har det vært krav om minst fem års botid i Norge eller EØS, for at foreldrene skal ha rett til kontantstøtte. Dersom foreldrene bor sammen må begge oppfylle dette kravet. Dette er noe av grunnen til den store nedgangen i Oslo fra 2016 til 2018, hvor innvandrerne fra land utenfor EØS utgjør en betydelig andel av kontantstøttemottakerne.

Forskjeller i befolkningen i bruken av kontantstøtte

Tidligere analyser har vist at bruken av kontantstøtte varierer i befolkningen og at dette er blitt tydeligere i takt med nedgang i bruken. Det er hovedsakelig kvinner som mottar kontantstøtte (Bakken og Myklebø 2010). Blant kontantstøttemottakere i 2010 var det en overrepresentasjon av mødre med innvandrerbakgrunn, lav inntekt og med yrker som ikke krever høyere utdanning, særlig blant de som mottok støtten i lengre perioder. Foreldre bosatt i mindre sentrale kommuner var også overrepresentert. Mødre som var leger, systemutviklere, dataingeniører, økonomer og advokater var de som i minst grad benyttet seg av kontantstøtte. I den andre enden av skalaen var blant annet melke- og dyreprodusenter, renholdere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere.

Hirsch (2010) fant at foreldre med innvandrerbakgrunn fra «Afrika, Asia, Sør/Mellom-Amerika, Oseania utenom New Zealand og Europa utenom EU/EØS» var overrepresentert blant kontantstøttemottakerne, selv om andelen har sunket også i denne gruppen. Andel barn med kontantstøtte varierte her mellom 75 og 80 prosent i perioden fra 1999 til 2005. Den gikk så ned til 53 prosent i 2009, mens gjennomsnittet for alle barn i 2009 var 27 prosent.

Data fra norsk Monitor

Analysene vil bygge på data fra befolkningsundersøkelsen Norsk Monitor, gjennomført av Ipsos (tidligere MMI). Norsk Monitor er en sosiokulturell studie som kartlegger nordmenns verdier, holdninger og atferd. Undersøkelsen er blitt gjennomført annet hvert år siden 1985 med rundt 3 000 spørsmål til et landsrepresentativt utvalg av befolkningen. Monitor har et relativt høyt bortfall, siden bare rundt en femtedel sier ja til å bli telefonintervjuet og bare 30 – 40 prosent av dem igjen svarer på og returnerer det store spørreskjemaet. Nettoutvalget er på rundt 4000 og utvalget blir vektet på kjønn, alder og bosted. Frafallsanalyser viser at bortfallet i liten grad er systematisk. Et unntak er at personer med bare grunnutdanning og Frp-velgere har vært noe underrepresentert (Ipsos 2018)

En viktig del av Norsk Monitor er analyseverktøy som verdikart og sosiograf. Dette er todimensjonale kart basert på korrespondanseanalyse. Kartene gir informasjon om sosiokulturelle verdimønstre og er velegnet til å undersøke og sammenligne ulike grupper.

Norsk Monitor-undersøkelsen inneholder spørsmål om holdning til kontantstøtten, ved at respondentene ble bedt om å ta stilling til «at småbarnsforeldre får kontantstøtte fra det offentlige når de ikke har barn i barnehage». Svaralternativene er «Liker – er riktig» eller «Liker ikke – er galt» eller «Er ikke opptatt av det». Dette spørsmålet er utgangspunkt for variablene om holdning til kontantstøtten.

I tillegg bruker vi i regresjonsanalysene noen av verdi-variablene som kan ha relevans for kontantstøtten. Verdi-variablene er indekser satt sammen av flere spørsmål som uttrykker en verdi, en personlig overbevisning på et område (mer om verdier, se side 4). De 25 prosent av respondentene som hadde høyest skåre ble kodet som 1, at de har den aktuelle verdien. For å få verdien «likestilling» må man være enig i at kvinner og menn skal dele ansvar for hus og barn likt, og velge den mest likestilte av tre typer rollefordeling. Verdien «tradisjonelle kjønnsroller» ble gitt de som svarte i den andre enden av skalaen på disse spørsmålene. Verdien «tradisjon» handler om hvordan en stiller seg til endringer og om en vil ta i bruk ny teknologi og nye løsninger raskt, eller foretrekker det gamle og velprøvde. Verdien «offentlige løsninger» ble tilskrevet de som var enige i et høyt skattenivå av hensyn til offentlig virksomhet, var imot privatisering og for at myndighetene skal føre kontroll med bedrifter. Verdien «religion» handler om hvorvidt en anser seg selv som personlig kristen og om en deltar på gudstjenester og andre religiøse møter.

Lineær sannsynlighetsregresjon (LPM)

I tillegg til korrelasjoner vil analysemetoden være lineær sannsynlighetsregresjon, også kalt LPM (Linear Probability Models), med holdningen til kontantstøtte, for eller imot, som dikotom utfallsvariabel. De uavhengige variablene vil være demografiske variabler og verdi- og holdningsvariabler. Her gir koeffisientene et mål på gjennomsnittlig endring på avhengig variabel når den uavhengige økes med én enhet, i LPM vil det si endring i sannsynlighet for at avhengig variabel skal ha verdien 1. En annen mulighet ville vært å bruke logistisk regresjon, som tar høyde for at sammenhenger ikke er lineære, men det har noen ulemper. Blant annet er sammenligning av ulike grupper mer usikkert. Forutsatt at en mulig ikke-lineær form ikke er interessant i seg selv, og de substansielle resultatene fra en logistisk modell ikke avviker betydelig fra LPM-modellen, er sistnevnte anbefalt (Mood 2010). I vårt tilfelle vil det si at vi kan lese direkte fra koeffisientene hvilken effekt demografiske kjennetegn og respondentenes verdier har på sannsynligheten for å være for kontantstøtte.

De med høyere utdanning er mest negative til kontantstøtten

Når det gjelder utdanning er de med videregående utdanning mest positive til kontantstøtten. De med høyere utdanning er mest negative, mens vi finner den høyeste andelen som ikke var opptatt av dette spørsmålet blant de med bare grunnskole. Over tid har andelene for og imot kontantstøtten variert mest blant de med bare grunnskole, og ikke så mye i de andre utdanningskategoriene.

Det er blant de med lang høyere utdanning vi finner de høyeste andelene som er imot kontantstøtten og de laveste som er for. Det er også få som ikke har en mening i denne utdanningskategorien. Dette kan handle om at disse utdanningene ofte leder til godt betalte yrker, der det økonomiske tapet ved å være hjemme med kontantstøtte i stedet for å jobbe, vil være større. Orienteringen mot arbeidslivet vil trolig være sterkere etter å ha investert mye tid i utdanning. Det er også blant de høyt utdannede idealet om likestilling i arbeid og familieliv står sterkest (Ipsos 2018).

Innvandrere fra Afrika, Asia og Sør/Mellom-
Amerika er mest positive

Det er tidligere funnet at innvandrere fra Asia, Afrika og Sør/Mellom-Amerika bruker kontantstøtten litt oftere enn de uten innvandrerbakgrunn. Norsk Monitor inneholder informasjon om innvandrerbakgrunn og kan brukes til å undersøke om det er noen sammenheng mellom innvandrerbakgrunn og holdning til kontantstøtten. I 2017-kullet av Norsk Monitor er de med innvandrerbakgrunn noe underrepresentert, de utgjør 8 prosent av respondentene, og det skilles ikke mellom innvandrere og barn av innvandrere. Likevel kan det gi en indikasjon på om holdningene til kontantstøtten er forskjellige. Her ser det ut til at det er noe samsvar mellom kontantstøttebruk og holdninger til kontantstøtten (Tabell 1). Den største andelen som er positive til kontantstøtten finnes blant de med bakgrunn fra Afrika, Asia eller Sør/Mellom-Amerika. Det er imidlertid også her det fins flest som ikke er opptatt av denne saken.

KrFs velgere er i størst grad for

Som nevnt i innledningen har kontantstøtten vært viktig i den politiske debatten, fordi synet på den har fulgt viktige partipolitiske skillelinjer. Kontantstøtten var opprinnelig en sentrumssak, men har fått støtte fra partiene på høyresiden. Kritikken mot kontantstøtten har i stor grad vært framført av partiene på venstresiden. Hvordan henger partipreferanse, hva en ville ha stemt, sammen med synet på kontantstøtten? Folk velger jo vanligvis parti basert på mer enn én sak. Vi har sett på fordelingen av tilhengere, motstandere og de som ikke er opptatt av denne saken blant de ulike partienes velgere. Tidspunktene 1999 og 2017 er valgt for å se om dette har forandret seg over tid. I 1999 var kontantstøtten nylig innført og hadde blitt intensivt debattert en lang periode. De fleste barn i aktuell alder fikk da støtten. I 2017 har kontantstøttebruken gått veldig ned.

I 1999 ses det tydelig at kontantstøtten er en sentrumssak. Et stort flertall av KrF’s velgere (75 prosent) er for støtten, men også et klart flertall blant Sp-velgerne (59 prosent) er for (figur 7). Blant velgerne til Frp, Høyre og Venstre er det nesten helt jevnt blant tilhengere og motstandere av kontantstøtten, og ganske store andeler (rundt 20 prosent) som ikke er opptatt av det. Blant velgerne til de tre partiene på venstresiden er det klart flertall imot, men likevel ganske store mindretall som er for, særlig hos SV (30 prosent).

I 2017 er bildet litt annerledes (figur 8). Det er enda tydeligere at KrF er et parti for kontantstøttetilhengerne, med 88 prosent for kontantstøtten. Dette har vært en viktig markeringssak for KrF hele perioden. Blant Sp-velgerne har det derimot blitt flere motstandere og færre tilhengere, men fortsatt en større andel tilhengere; 49 prosent for, mot 33 prosent motstandere. Blant Frps, Høyres og Venstres velgere er det skjedd en endring, her er flertallet imot kontantstøtten, og fordelingen av motstandere og tilhengere er omtrent den samme som hos Aps velgere. Rødt og SV har fortsatt et stort flertall velgere som er imot kontantstøtten. Blant Rødts velgere er en større andel for i 2017 enn i 1999 (selv om de fortsatt er i mindretall). Blant velgerne til Miljøpartiet De grønne (MDG) er det derimot et flertall for.

For de som stemmer KrF er kontantstøtten trolig en viktig sak, og den er enda mer utpreget en KrF-sak i 2017 enn i 1999. Dette er tydelig både fordi flertallet som er for er blitt større, men også fordi motstanderne og de som ikke har noen mening nå utgjør en enda mindre andel. De andre partiene er mer delt, og i 2017 er det bare blant velgerne til Sp og MDG det er flertall for kontantstøtten.

Holdninger til kontantstøtten og verdier

I Norsk Monitor blir deltagerne spurt om deres mening om mange ulike samfunnsforhold. Under vises verdikart for kontantstøttetilhengerne (figur 9) og kontantstøttemotstanderne (figur 10). Tallet bak hver verdi forteller hvordan kontantstøttetilhengerne og motstanderne skiller seg fra gjennomsnittet i befolkningen i synet på den verdien. Mer enn 25 prosent betyr over gjennomsnittet, under 25 prosent betyr under gjennomsnittet. Tilhengere og motstandere av kontantstøtten finnes over hele verdispekteret. Tyngdepunktene ligger imidlertid på ulike steder, og de to gruppene preges av litt ulike verdimønstre. Tilhengerne er i større grad orientert mot den tradisjonelle og idealistiske delen av kartet, ved at de heller mer mot religion, konservative verdier, tradisjonelle kjønnsroller og det rurale fremfor det urbane. Motstanderne av kontantstøtte har oftere moderne verdier, spesielt i retning likestilling og urbanitet. Et interessant paradoks er at tilhengerne av kontantstøtte litt oftere enn gjennomsnittet er skeptiske til offentlige løsninger og sosioøkonomisk likhet, til tross for at de altså er for en offentlig støtteordning som kontantstøtten. Motstanderne av kontantstøtten, på den andre siden, ønsker i noe større grad enn andre offentlige løsninger og sosioøkonomisk likhet, men er likevel ikke for kontantstøtten. Det kan derfor se ut til at verdiaksen moderne – tradisjonell er den som er mest relevant for holdninger til kontantstøtten, og i noen grad aksen materialistisk – idealistisk. Den tradisjonelle høyre – venstreaksen fanger opp dette i mindre grad, noe som gjenspeiles i at partiene både til høyre og venstre har et flertall som er imot, men likevel ganske store mindretall som er for kontantstøtten. Bare sentrumspartiene KrF, Sp og MDG har et flertall av velgere som er for kontantstøtten, noe som stemmer overens med de to førstnevntes vekt på tradisjonelle verdier. At det er et flertall også blant MDGs velgere er kanskje litt mer overraskende, men her er det sannsynligvis de idealistiske verdiene som spiller inn.

Regresjonsanalyse av holdning til kontantstøtten

Vi finner at både kjønn, alder, region, utdanning og inntekt har signifikant betydning for om man er for eller imot kontantstøtten (tabell 1, modell 1). Kvinner har høyere sannsynlighet for å være for kontantstøtten enn menn, mens sannsynligheten faller med økende alder. Alle andre regioner enn Oslo/Akershus gir økt sannsynlighet for å være positiv til kontantstøtten. Å være bosatt i region vest gir for eksempel 16 prosent høyere sannsynlighet for å være positiv til kontantstøtten. Både økende husstandsinntekt og høyere utdanning reduserer sannsynligheten for å være for kontantstøtten.

I modell 2 legger vi til hvor sentralt man er bosatt, innvandrerbakgrunn og om man selv har barn i kontantstøttealder. Betydningen av region blir da noe redusert, men har fortsatt signifikant betydning. Utdanning er derimot ikke lenger signifikant. Å selv ha barn i eller like før kontantstøttealder har stor betydning, og øker sannsynligheten for å være for kontantstøtten med nesten 24 prosent. De fleste er vel mer tilbøyelige til å være for en ordning de selv kan ha nytte av. Høyt utdannede er oftere bosatt sentralt, og utdanning mister derfor betydning kontrollert for hvor sentralt man er bosatt. Innvandrerbakgrunn har bare signifikant betydning for de med bakgrunn fra Afrika, Asia eller Sør/Mellom-Amerika, og øker sannsynligheten for å være for kontantstøtten. De andre innvandrergruppene er ikke signifikant forskjellig fra de uten innvandrerbakgrunn.

Verdiorientering har en tydelig sammenheng med holdning til kontantstøtten. På de dikotome verdi-variablene er de 25 prosent av respondentene som er mest positive til de ulike verdiene kodet 1, resten 0. Å være orientert mot verdien likestilling reduserer sannsynligheten for å være for kontantstøtten, mens tradisjonelle kjønnsroller trekker i motsatt retning. Dette er som forventet, men gjelder altså fortsatt kontrollert for inntekt, utdanning, bostedsregion, om man har barn i kontantstøttealder og innvandrerbakgrunn. Disse strukturelle kjennetegnene har også betydning med verdi-variablene i modellen. Litt mindre opplagt er det kanskje at det å foretrekke offentlige løsninger reduserer sannsynligheten for å være for kontantstøtten, som jo er en offentlig ytelse. På den annen side er det en offentlig ytelse som skal gjøre det lettere å velge private løsninger i stedet for barnehage med offentlig tilskudd. Verdien religion økte sannsynligheten for å være for kontantstøtte med over 20 prosent. Å foretrekke offentlige løsninger var også av stor betydning, den reduserte sannsynligheten for å være for kontantstøtten med nesten 10 prosent. Da verdiene ble lagt til i modellen, ble betydningen av både hvor sentralt en er bosatt og bostedsregion noe redusert, og det å bo i en mindre by eller i forstad eller utkanten til en mellomstor by var ikke lenger signifikant forskjellig fra å bo i storby.