Tidligere studier

Kontantstøtten har blant annet blitt kritisert for å påvirke kvinners sysselsetting og arbeidstilknytning i negativ retning. Ordningen sies å redusere insentivet til å jobbe i småbarnsfasen og dette blir særlig hevdet å gjelde for innvandrerkvinner som i mange tilfeller har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn norskfødte kvinner. Innvandrerkvinner har oftere lav inntekt, noe som gjør at det økonomiske tapet ved å være hjemme og motta kontantstøtte er mindre enn for norskfødte kvinner.

Flere analyser som undersøkte effekten av innføringen av kontantstøtten kort tid etter at ordningen ble innført finner at den medførte en reduksjon på mellom 3 og 4 prosentpoeng i andelen sysselsatte mødre i kontantstøtteperioden. De finner ikke noen effekt på sysselsettingen til fedre[5]Se Østbakken (2016) for en oppsummering av effektstudier publisert i perioden.. Hardoy og Schøne (2010) fant en sterkere negativ effekt på sysselsettingen til innvandrere fra ikke-vestlige land enn for norskfødte kvinner. Blant innvandrermødre fra ikke-vestlige land ble andelen sysselsatte i kontantstøtteperioden redusert med 6 prosentpoeng fra et sysselsettingsnivå på omtrent 50 prosent. Tilsvarende nedgang for norskfødte kvinner var 3 prosentpoeng.

Det er kun én studie som undersøker langvarige effekter på sysselsettingen frem til barnet blir syv år. Drange og Rege (2013) finner at kontantstøtteordningen medførte en 4 prosentpoengs reduksjon i andelen med heltidsarbeid i kontantstøtteperioden – det vil si da barnet var mellom ett og tre år. Effekten ble halvert til 2 prosentpoeng når barnet var fire år, og det var ikke lengre noen signifikant effekt det året barnet fylte fem år. De konkluderer med at kontantstøtte ikke ser ut til å ha medført en varig reduksjon i sysselsettingen blant kvinner, men at ordningen påvirker tilpasningen mellom yrkesliv og familieliv for enkelte i den perioden man kan motta kontantstøtte. Dette er en viktig nyanse som til tider glemmes i den offentlige debatten, der det noen ganger hevdes at kontantstøtten holder «kvinner borte fra arbeidsmarkedet». For de fleste familier til ett- og toåringer innebar innføringen av kontantstøtte ingen permanent endring i mødrenes arbeidstilbud, men kun at de jobbet like mye eller lite som før og samtidig mottok en kontantstøtte på 3000 kr i måneden i en periode.

Samtlige av undersøkelsene nevnt ovenfor så på effektene av innføringen av kontantstøtte i 1998, en periode der barnehagedekningen for ett- og toåringer var lav. I 2000 var 27 prosent av ettåringene og 42 prosent av toåringene i barnehage. Tilsvarende andeler i 2018 var 70 og 93 prosent[6]SSB-tabell 09169. Lav tilgang på barnehageplasser for de minste barna var en medvirkende årsak til at kontantstøtten ble populær rett etter innføringen. Siden barnehagedekningen har blitt langt bedre i dag vet vi ikke om innføringen av en kontantstøtteordning ville hatt samme effekt på sysselsettingen i dag som da den ble innført i 1998.

Det er publisert to nyere studier som undersøker sysselsettingseffektene av økt kontantstøttesats i henholdsvis 2012 og 2014. Dahl (2014) finner at en økning i kontantstøttesatsen i 2012 for ettåringer ikke påvirket sysselsettingen til målgruppen i kontantstøtteperioden, men at det å fjerne kontantstøtte for toåringer samme år førte til en liten økning i sysselsettingen for mødre. Hedding (2016) undersøker også konsekvensene av en betydelig økning i kontantstøttesatsen for ettåringer i 2014. Analysen viser en negativ effekt på 6 prosentpoeng i andelen sysselsatte 16 måneder etter fødsel (midt i kontantstøtteperioden) blant de som ble påvirket av satsøkningen.

Færre utenlandsfødte mottakere etter innføring av botidskrav

I gjennomsnitt ble det utbetalt kontantstøtte for 68 prosent av ettåringene til utenlandsfødte foreldre i perioden 2012-2016 (figur 2). I 2017 falt bruken til 58 prosent, med en videre nedgang til 48 prosent i 2018. Det utgjør en reduksjon på 20 prosentpoeng i løpet av tre år fra 2016 til 2018. Denne nedgangen er en direkte effekt av innføringen av botidskravet for mottak av kontantstøtte som var gjeldende fra 1. juli 2017. Hensikten med botidskravet var å gi: «innvandrerne sterkere insentiver til raskt å komme i arbeidsrettet aktivitet og stimulere til økt bruk av barnehage blant nyankomne innvandrere» (Innst. 368 L i Prop. 85 L (2016-2017)) (se faktaboks om kontantstøtten).

Nedgangen i andelen med kontantstøtte som følge av botidskravet har vært spesielt stor for barn med mødre fra Asia, Afrika og de østeuropeiske landene. Før lovendringen mottok 71 prosent av mødrene fra Afrika og Asia i dette utvalget kontantstøtte, og etter lovendringen er andelen redusert til 45 prosent, en nedgang på 26 prosentpoeng. Blant norskfødte er det derimot bare små endringer i andelen mottakere i samme periode.

Flere ettåringer med rett til barnehageplass førte til færre med kontantstøtte[8]I denne delen av analysen har vi fjernet personer som hadde kortere botid enn fem år, både før og etter botidskravet ble innført, for å kunne isolere effekten av endringer i barnehageopptaket.

I perioden vi undersøker har flere barn fått rett til barnehageplass fra og med den måneden de fyller ett år. Dette gjelder barn født i september og oktober med virkning fra 2016, og for barn født i november med virkning fra 2017. Siden bedre barnehagedekning har sammenheng med redusert bruk av kontantstøtte, antar vi at det gir færre mottakere av kontantstøtte for nevnte fødselsmåneder. Imidlertid er det viktig å påpeke at selv om barn født etter 31.august ikke hadde formelt krav på plass i barnehagen før i 2016, har mange foreldre likevel fått plass fordi det har vært ledig kapasitet.

For å undersøke om rett på barnehageplass har noen betydning for kontantstøttebruken, ser vi på om barn som fikk rett til plass i løpet av perioden reduserer sin bruk av kontantstøtte (figur 3). Vi observerer de tre fødselsmånedene som fikk rett på barnehageplass i perioden, og bruker barn født i desember, som ikke har krav på plass og ikke ble omfattet av noen endring, som kontroll. Vi viser også utviklingen i bruk av kontantstøtte for barn født resten av året (januar-august) og som heller ikke er omfattet av endringer i rett til barnehageplass.

Etter at rett til barnehageplass ble innført for de tre fødselsmånedene har andelen med kontantstøtte gått betydelig ned for alle tre måneder, og i 2018 er andelen som tar ut kontantstøtte omtrent lik mellom de tre månedene september til november. Rett til barnehageplass har medført størst nedgang i kontantstøttebruk for barn født i november. Hvis vi ser endringene fra 2015 til 2018 har andelen novemberbarn med kontantstøtte blitt redusert med hele 13,4 prosentpoeng, mens blant desemberbarna har andelen blitt redusert med 3,5 prosentpoeng. Det er altså en langt større nedgang for novemberbarna som fikk rett til barnehageplass i perioden. Nedgangen inntraff på tross av en økning i kontantstøttesatsen til 7 500 kr i 2017. Vi ser samtidig at nedgangen startet allerede før de nye reglene ble innført noe som tyder på at flere ettåringer har fått barnehageplass også før det ble rettighetsfestet. Med nedgang i fødselstallene de siste årene (se Sønstebø 2019) er det antakelig blitt mer ledig kapasitet i barnehagene[9]Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ble født 6700 færre barn i 2018 sammenlignet med toppåret i 2009 – tabell 04231.

For barn født i månedene januar til august har det ikke vært noen endring i rett til barnehageplass. Denne gruppen har hatt en relativt stabil andel med kontantstøtte fram til 2017, før andelen økte med seks prosentpoeng fra 2017 til 2018. Dette kan ha vært et resultat av satsøkningen i august 2017, som gjaldt for fullt fra 2018 for disse fødselsmånedene. En annen forklaring kan være at det har blitt færre barnehageplasser for disse fødselsmånedene fordi plassene nå i større grad er tatt av barn født i september til november. Denne analysen viser at det er en klar sammenheng mellom rett og tilgang på barnehageplass og bruk av kontantstøtte, og dessuten at rett til barnehageplass for ettåringer har hatt mer å si for kontantstøttebruk enn satsøkningene i denne perioden.

Høyest andel kontantstøttemottakere for de med barn født i april, færrest i august

For ettåringer er retten til barnehageplass bestemt av når på året de er født. Avhengig av om foreldrene velger 49 ukers foreldrepermisjon med 100 prosent lønn eller 59 ukers foreldrepermisjon med 80 prosent lønn, vil det for mange være en periode etter at foreldrepengeperioden er over og før de får tilbud om barnehageplass der de ikke har noen formell ordning for pass av barnet. Dette gjelder særlig for barn født i første halvdel av året. Fram til 2016 måtte de som fikk barn mellom september og desember vente mellom 8 og 11 måneder fra den måneden barnet fylte ett år til de hadde rett på barnehageplass, mens foreldre til barn som er født mellom januar og juli i praksis må vente mellom 1 og 7 måneder. For foreldre med ventetid på barnehageplass vil kontantstøtte være et alternativ. Dette fører til store variasjoner i andelen som mottar kontantstøtte etter når på året barnet er født (figur 4). Dersom det er ledig kapasitet i barnehagen, kan foreldre som har søkt få tilbud om barnehageplass selv om de ikke har lovfestet rett. Videre er det slik at foreldre som takker nei til barnehageplass i august mister retten til plassen, og kan potensielt måtte vente et helt år til neste gang de får tilbud om plass.

Vi finner sesongvariasjoner i bruk av kontantstøtte helt siden innføringen i 1998. I hele perioden fra 1998 til 2017 er det høyest bruk av kontantstøtte blant barn født på våren, og lavest blant barn født på høsten. Samtidig ser vi at sesongvariasjonene begynner å øke fra og med 2003, og blir stadig større frem til omtrent 2012. Fra og med 2012 har variasjonen vært stabilt høy. Dette henger sammen med barnehageutbygging og at flere ettåringer går i barnehage.

Særlig høy andel med kontantstøtte finner vi blant barn som er født i mars og april, der i gjennomsnitt 73 og 74,5 prosent benyttet ordningen i minst én måned blant de som fikk barn i perioden 2011-2017. For foreldre til disse barna er det 4 til 5 måneder fra barnet fyller ett år til det kan starte i barnehagen. På tross av dette er det nesten 1 av 4 i denne gruppen som velger å ikke motta kontantstøtte. Dette skyldes trolig at det er noe ledig kapasitet i barnehagene.

Det er blant foreldre med barn født i juli og august vi finner den laveste andelen mottakere av kontantstøtte. Her ligger gjennomsnittlig bruk for barn født i perioden 2011-2017 på 32 prosent for barn født i juli og 29,5 prosent for barn født i august. Foreldrene til disse barna vil ha en tilnærmet sømløs overgang fra enden på foreldrepermisjonen til oppstart i barnehagen, og de siste årene har 70 prosent valgt barnehage fremfor å motta kontantstøtte. Den lave bruken blant foreldre som får barn i juni eller juli kan også indikere at det er noen foreldre som ikke er klar over at de har rett på kontantstøtte i juli og august, selv om barnet har fått plass og starter i barnehagen i august. Det er sannsynligvis et stor underforbruk av kontantstøtte blant foreldre til barn født i juli.

Foreldre flest tar ut kontantstøtte frem til barnehageopptaket i august

På samme måte som det er store variasjoner i andelen som bruker kontantstøtte etter barnets fødselsmåned, er det også store variasjoner i hvor mange måneder foreldre mottar ytelsen etter når på året barnet er født. I figurene 5-9 er det fire kategorier for uttak av kontantstøtte. Maks uttak er de som tar ut kontantstøtte så lenge de kan, altså i 11 måneder. Uttak til barnehagestart er de som tar ut kontantstøtte fram til barnehagestarten i august. Det er også en tendens til å avslutte mottak av kontantstøtte ved årsskiftet i desember, derav kategorien uttak til des(ember). Annet er de som tar ut kontantstøtte med annen varighet enn de tre andre varighetskategoriene. I denne delen av artikkelen har vi valgt å vise tall for bruken av kontantstøtte fra før botidskravet ble innført, altså for barn som fylte ett år i 2016.

Blant de 53 prosentene som mottok kontantstøtte for barn som fylte ett år i 2016 tok flesteparten ut kontantstøtte enten til barnehagestart i august eller til maks uttak på 11 måneder (figur 5). Siden de fleste tar ut kontantstøtte til barnehagestart vil lengden på uttaket variere fra for eksempel 9 måneder blant barn født i november, til 3 måneder for de som fikk barn i mai.

Tendensen til å bruke kontantstøtte til og med barnehagestart er spesielt tydelig for barn født mellom februar og mai, der 70 prosent eller flere av alle foreldre tar ut kontantstøtte og omtrent halvparten av foreldrene tar ut kontantstøtte frem til barnehagestart. Blant barn født i juli til september er det færrest som mottar noe kontantstøtte, samtidig som det i disse fødselsmånedene er en høyere andel med kontantstøtte i maks antall måneder. Også det sistnevnte handler nok til dels om barnehageopptaket. De i denne gruppen som takker nei til barnehageplass i august og begynner å motta kontantstøtte vil måtte vente til neste barnehageopptak i august året etter for å få plass. Av foreldre til ettåringer i 2016 mottok et mindretall på 17 prosent kontantstøtte i maks antall måneder[10]For foreldre som får barn i september klarer vi ikke skille ut de som tar ut kontantstøtte til barnehagestart i august, og de som tar ut maks, siden det er den samme måneden (august året etterpå).. Andelen varierer gjennom året, men dette indikerer at det er en gruppe som av ulike grunner tar ut kontantstøtte så lenge som mulig, uavhengig av når på året barnet er født.

Annet-kategorien er høyest blant de som fikk barn i november og desember, og flertallet i kategorien sluttet å motta kontantstøtte i god tid før august, sannsynligvis fordi de søkte og fikk barnehageplass før det.

Samlet sett viser dette at for flertallet av foreldre i dag er kontantstøtte blitt en venteytelse i påvente av barnehagestarten i august, og at fødselsmåned dermed er den faktoren som har mest å si for varigheten på uttaket av kontantstøtte. Figur 5 indikerer også at barnehagedekningen er blitt såpass god at selv blant de som får barn i april tar 1 av 4 foreldre ikke ut noe kontantstøtte, sannsynligvis fordi barnet fikk tilbud om barnehageplass allerede den måneden det ble ett år.

Ulik bruk av kontantstøtte mellom de som mottok engangsstønad og de som mottok foreldrepenger

Det er store forskjeller i kontantstøttebruk mellom mødre som mottok engangsstønad og mødre som mottok foreldrepenger (figur 6 og figur 7). Blant kvinner som mottok engangsstønad etter fødsel er det både betydelig flere som mottar kontantstøtte (69 %) og som mottar ytelsen fullt ut i 11 måneder (42 %), enn blant kvinner som mottok foreldrepenger (henholdsvis 50 % og 13 %). At så mange flere kvinner som mottok engangsstønad tar ut maks kontantstøtte henger i stor grad sammen med at flertallet i denne gruppen ikke var i arbeid før fødsel[14] For å ha rett på foreldrepenger må du ha tjent minst en halv G i løpet av det siste året før fødsel. Les mer på https://familie.nav.no/om-foreldrepenger. For denne gruppen vil det derfor være mer aktuelt å motta kontantstøtte i 11 måneder enn for kvinner som mottok foreldrepenger. Blant kvinner som mottok foreldrepenger benytter det store flertallet kontantstøtten som ventestønad til barnehagestart. Det er særlig for kvinner som var i jobb ved fødsel at kontantstøtten er en ventestønad.

Innvandrerkvinner benytter oftere maks kontantstøtte enn norskfødte

Når vi sammenligner lengden på kontantstøtteperioden for barn av norskfødte kvinner med barn av utenlandsfødte kvinner, er det store forskjeller (figur 8). Særlig stor forskjell er det mellom de norske mødrene og mødre fra Afrika, Asia og Øst-Europa. Blant mødre fra Asia var det 47 prosent som benyttet kontantstøtten fullt ut blant de som hadde en ettåring i 2016. Det er den høyeste andelen blant de ulike landgruppene. Tilsvarende tall for de norske mødrene var 11 prosent. De norskfødte kvinnene forholder seg i mye større grad til barnehagestarten i august, og over 60 prosent av de norske mødrene som mottok kontantstøtte for en ettåring i 2016 hadde sin siste utbetaling i august (ikke vist). Tilsvarende andeler for kvinner fra asiatiske, afrikanske og østeuropeiske land er under en tredjedel. Blant utenlandsfødte kvinner som fikk barn i juli eller august, valgte omtrent halvparten å ikke motta noe kontantstøtte. Det viser at også blant innvandrerkvinner er det mange som blir styrt av barnehagestart, men ikke i like stor grad som for norskfødte kvinner der 73 og 79 prosent av de som fikk barn i juli eller august velger å ikke motta noe kontantstøtte (ikke vist).

På bakgrunn av dette kan vi slå fast at det er årsaken til hvorfor man mottar kontantstøtte som i stor grad vil styre lengden på stønadsperioden. Mottar man kontantstøtte i påvente av barnehageplass blir varigheten styrt av hvor lenge det er fra barnet er 13 måneder til barnehagen starter. Mottar foreldrene derimot kontantstøtte fordi de ønsker å være hjemme med barnet, eller fordi mor eller far er uten jobb, er det rimelig å anta at de mottar kontantstøtte så lenge de kan.

I hvor stor grad skyldes denne store forskjellen i kontantstøtteuttak mellom norskfødte og innvandrere at innvandrerkvinner oftere ikke var sysselsatt før fødsel og dermed mottok engangsstønad?

En viktig grunn til at flere innvandrermødre oftere mottar kontantstøtte er at mange av dem mottok engangsstønad før fødsel. Blant innvandrermødre som mottok engangsstønad var det nesten dobbelt så mange som tok ut maks kontantstøtte enn blant innvandrermødre som mottok foreldrepenger (figur 9). Blant de utenlandsfødte med engangsstønad bruker et flertall på mellom 59 og 65 prosent kontantstøtte i 11 måneder, mot 28 prosent blant de norskfødte mødrene. Unntaket er mødre fra Afrika der overraskende få benytter maks kontantstøtte. Det er grunn til å tro at en stor del av de norskfødte mødrene som mottar engangsstønad er studenter som er i en helt annen situasjon enn utenlandsfødte som mottok engangsstønad.

Selv når vi konsentrerer oss om mødre med foreldrepenger er det betydelige forskjeller i mottak av kontantstøtte mellom de fire landgruppene. Som vist i tabell 1 er medianinntekten til utenlandsfødte som mottok foreldrepenger relativt høy, noe som betyr at de vil tape økonomisk på å motta kontantstøtte fremfor å være i jobb. Norskfødte mødre som mottok foreldrepenger ved fødsel tar enten ikke ut kontantstøtte (52 %), eller så tar de ut kontantstøtte til barnehagestart (30 %). Utenlandsfødte mødre som mottok foreldrepenger tar oftere ut kontantstøtte (i gjennomsnitt 67 %), og de de tar over 3 ganger så ofte ut maks kontantstøtte sammenlignet med de norskfødte.

Samtidig vil vi påpeke at også blant sysselsatte utenlandsfødte mødre er det et flertall på rundt 56 prosent som enten ikke tar ut kontantstøtte, eller som benytter kontantstøtte som ventestønad til barnehage. Tallet blir i gjennomsnitt 64 prosent hvis vi også tar med annet-kategorien, som ofte handler om uttak i noen måneder, sannsynligvis frem til de skaffer seg barnehageplass. Disse mødrene kan vi anta oppfører seg likt som norskfødte mødre, og går tilbake i jobb når barnet har fått barnehageplass.

Landbakgrunn, livsfase og inntekt

I denne delen av artikkelen vil vi benytte lineær regresjon til å beregne sannsynligheten for å ta ut kontantstøtte til barnehagestart versus å ikke ta ut kontantstøtte, og å ta ut maks kontantstøtte versus å ikke ta ut kontantstøtte. Vi viser også resultatene fra en modell med antall måneder kontantstøtte som avhengig variabel. I modellen er alle forklaringsvariabler med, noe som betyr at vi viser sammenhengen mellom en gitt forklaringsvariabel og uttak av kontantstøtte, kontrollert for alle andre variabler (tabell 2 i vedlegg). Vi har satt januar som referansemåned, og vi har satt gjennomsnittsinntekten til menn (5 G) og kvinner (4 G) som referanseinntekter.

De ulike variablene har jevnt over liten betydning for ta ut kontantstøtte frem til barnehagestart (tabell 2). Den variabelen som forklarer mest av folks valg om å ta ut kontantstøtte til barnehagestart, er barnets fødselsmåned. Er barnet født i mars er det 31 prosentpoeng flere som tar kontantstøtte til barnehagestart enn hvis barnet er født i oktober. I tillegg viser modellen at mødre med høy inntekt i mindre grad tar ut kontantstøtte til barnehagestart enn mødre med lav inntekt, og at mødre med flere barn i noe oftere tar ut kontantstøtte til barnehagestart.

Når det gjelder det å ta ut maks kontantstøtte sammenlignet med å ikke ta ut noe, er det fire hovedfaktorer som forklarer det: mors inntekt og mottak av engangsstønad, landbakgrunn, livsfase og bostedsfylke.

Landbakgrunn har mye å si for uttak av maks kontantstøtte, selv når vi holder inntekt og antall barn før fødsel konstant. Det er henholdsvis 30 og 32 prosentpoeng flere mødre født i Øst-Europa og Asia som tar ut maks kontantstøtte sammenlignet med norskfødte mødre. Det viser at mødre med bakgrunn fra Asia og Øst-Europa kan ha sterkere preferanser for å være hjemme med barnet i kontantstøtteperioden sammenlignet med norskfødte mødre, også når vi sammenlikner mødre med samme inntekt og samme antall barn. Det er med andre ord ikke bare forskjeller i sysselsetting eller inntekt før fødsel som forklarer forskjellene i uttak av kontantstøtte mellom landgruppene. Det handler sannsynligvis også om kulturforskjeller i synet på familieomsorg versus offentlig omsorg for de minste barna. Mottak av kontantstøtte trenger nødvendigvis ikke å bety at mødrene er hjemme barnet, det kan også være et uttrykk for at innvandrere i større grad foretrekker å bruke andre tilsynsordninger enn barnehage når barnet er 13-23 måneder.

Livsfase er i denne sammenhengen antall barn og alderen på yngste barn. 77 prosent av utvalget var enten førstegangsfødende, eller hadde ett barn fra før i alderen 1-6 år. Det er i disse to gruppene det er lavest uttak av maks kontantstøtte. Blant de som har to barn fra før (og får sitt tredje) er det mellom 12 og 21 prosentpoeng flere som tar ut maks kontantstøtte, og blant de med tre barn eller mer fra før er det 31 prosentpoeng flere som tar ut maks kontantstøtte sammenlignet med førstegangsfødende. Alder til yngste søsken spiller en uventet rolle for de som har ett eller to barn fra før. Blant de som har ett eller to barn fra før og der det yngste barnet er i skolealder (7 år og eldre) er det betydelig flere som tar ut maks kontantstøtte. En mulig tolkning av dette er at mødre som har ett eller to eldre barn fra før ikke skal ha flere barn, og at noen da ønsker å være lenge hjemme sammen med det siste barnet (vi har kontrollert for mors alder). En annen mulig tolkning er at i slike tilfeller kan mødrene spare utgifter til AKS/SFO ved å være hjemme, og dermed ha et noe sterkere økonomisk insentiv til å ta ut kontantstøtte. Vi har gjort separate analyser for de ulike landgruppene, og finner at det særlig er blant norskfødte at livsfase betyr mye for uttak av maks kontantstøtte (ikke vist).

Mors inntekt og mottak av engangsstønad har en svært sterk sammenheng med mottak av maks kontantstøtte. Desto lavere inntekt, desto flere er det som tar ut maks kontantstøtte. Det er særlig de som tjener under 3,5 G som betydelig oftere tar ut maks kontantstøtte enn mødre med høyere inntekt. De som mottok engangsstønad ved fødselen, og som dermed ikke hadde arbeid eller tjente under 0,5 G før fødselen, hadde høyest bruk av kontantstøtte. Denne sammenhengen kan forklares med at de med lav inntekt taper mindre økonomisk på å motta kontantstøtte, men kan også ha sammenheng med at kvinner som jobber deltid har andre preferanser for tilpasninger til arbeids- og familieliv. Denne gruppen oppgir at de ønsker å utsette barnehagestarten av andre grunner, og at de ønsker å jobbe færre timer etter at de har fått barn (se svar fra spørreundersøkelse i Bakken og Myklebø 2010b).

Den lineære regresjonen viser at det er en langt svakere sammenheng mellom fars inntekt og tilbøyeligheten til å motta maks kontantstøtte.

Når det gjelder fylke er det Vest-Agder og Rogaland som skiller seg ut med høyest andel som mottar kontantstøtte i maks antall måneder, mens Nordland, Troms og Finnmark skiller seg ut med lavest andel. Forskjellene er betydelige – det er for eksempel 19 prosentpoeng flere som tar ut maks kontantstøtte i Vest-Agder sammenlignet med Nordland. Siden vi har kontrollert for inntekt og livsfase, kan dette også tolkes som kulturforskjeller i holdninger til det å være hjemme og gi omsorg til eget barn.