Tidligere forskning

Utviklingen i mottak av økonomisk sosialhjelp har blitt studert tidligere (Dokken 2015, Dokken 2016a, 2016b og Kann og Naper 2012). Dokken (2015) sammenligner mottak av sosialhjelp blant innvandrere og norskfødte, og finner at innvandrere fra Afrika og Asia har svært mye høyere mottak enn norskfødte, mens enkelte andre innvandrergrupper har lavere mottak enn norskfødte. Dokken (2016a) gir en beskrivelse av utviklingen i mottak av økonomisk sosialhjelp i perioden 2010–2014, mens Kann og Naper (2012) ser på hvordan utviklingen på arbeidsmarkedet og innføringen av kvalifiseringsprogrammet (KVP) har påvirket utviklingen i økonomisk sosialhjelp i perioden 2005–2011. Kann og Naper (2012) finner at det er en sammenheng mellom arbeidsledighet og andel mottakere av økonomisk sosialhjelp i en kommune, mens innføringen av KVP ser ut til å gi færre langtidsmottakere av sosialhjelp. En effektstudie av Markussen og Røed (2016) viser at deltakelse i kvalifiseringsprogrammet medfører økt overgang til arbeid. Dokken (2016b) ser spesielt på langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Ikke uventet finner hun at denne gruppa ofte har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og få opparbeidede trygderettigheter.

Bratsberg mfl. (2017) studerer hvordan utviklingen i tilknytning til arbeidslivet og mottak av ytelser for innvandrere varierer etter innvandringsgrunn. De finner at spesielt flyktninger har lavere tilknytning til arbeidslivet enn både norskfødte og andre innvandrere. Med økende botid øker arbeidstilknytningen blant flyktninger kraftig fram til 5–6 år etter ankomst til Norge, men etter dette faller den jevnt. Mottak av helseytelser er lave rett etter ankomst, før disse begynner å øke noen år etter at de er bosatt.

Innvandringen til Norge

Antallet innvandrere, og særlig antallet flyktninger som kommer til landet vil ha betydning for utviklingen i sosialhjelpsmottak (Dokken 2015).

Innvandringen til Norge skjøt fart fra 2006 da vi fikk en svært sterk økning i antall arbeidsinnvandrere (figur 1). Antallet flyktninger har økt mer jevnt i hele perioden fra 1998, da flyktningebefolkningen utgjorde 65 000 personer, til i 2020 da den utgjorde cirka 240 000 personer. Tallene inkluderer også familiegjenforente til flyktninger. I perioden vi konsentrerer oss om i denne artikkelen, 2010 til 2020, er antallet nye flyktninger høyt sammenlignet med foregående perioder. Det var en stor topp i nye flyktninger i 2016 da 15 200 ble bosatt i Norge. Det skyldes at det kom mange asylsøkere fra Syria som var på flukt fra borgerkrigen i hjemlandet. Denne perioden skiller seg også ved at flyktningene ofte har bakgrunn fra land i Afrika og Asia som Eritrea, Somalia, Sudan, Afghanistan og Syria, hvorav flere er lavinntektsland. Flyktningene som kom i 1992 til 1994 hadde derimot ofte bakgrunn fra Bosnia (krigen i Bosnia-Hercegovina), og flyktningetoppen i 1999 gjaldt flyktninger fra Kosovo.

Introduksjonsordningen ble innført i 2004 og pålegger kommunene å tilby flyktninger i alderen 18–55 år et program som skal styrke deres «mulighet for deltagelse i yrkes- og samfunnsliv». Før ordningen ble innført var sosialhjelp den viktigste inntektskilden til flyktninger de første årene etter ankomst til Norge. Deltakere i introduksjonsordningen mottar en ytelse på 2 G, noe som tilsvarte 202 000 kr i 2020. Over 90 prosent av alle flyktninger har deltatt i introduksjonsordningen, og i gjennomsnitt deltar de i omtrent 24 måneder i ordningen.

Sosialhjelp er en ytelse på husholdningsnivå

Søknader om økonomisk sosialhjelp vurderes med bakgrunn i familiens situasjon og husstandens størrelse. Når det for eksempel er en familie med barn som søker om sosialhjelp, skal NAV-kontoret legge til grunn familiens samlede inntekter og utgifter i vurderingen av hvilket beløp som trengs for å sikre livsoppholdet til familien. Ektefellers økonomi vurderes samlet, mens NAV skal i utgangspunktet vurdere samboeres økonomi hver for seg.

I de statlige veiledende retningslinjene for økonomisk stønad er det egne satser for par og for barn i ulike aldersgrupper. NAV har imidlertid ikke tilgang til husholdningsdata. I denne artikkelen vil vi derfor beskrive mottak av sosialhjelp for enkeltindivid.

Utenlandsfødte og innvandrere

I denne artikkelen skiller vi mellom personer født i Norge (norskfødte) og personer født utenfor Norge (utenlandsfødte). Utenlandsfødte betegner vi også som innvandrere. Denne inndelingen samsvarer ikke helt med SSBs definisjon av innvandrere, som er personer født i utlandet av utenlandsfødte foreldre. Forskjellen på disse to måtene å måle innvandrere på er imidlertid liten (Lien 2016).

Vi har delt utenlandsfødte inn i to grupper basert på landbakgrunn:

Landgruppe 1 består i stor grad av arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske EU-land samt fra Sverige. Landgruppe 2 er en sammensatt gruppe, men består av mange innvandrere fra lavinntektsland i Afrika og Asia. Vanlige innvandringsgrunner for denne landgruppen er flukt og familiegjenforening. Heretter skal vi for enkelthets skyld kalle de to landgruppene for landgruppe 1 og landgruppe 2 slik det er definert over.

Metode

Metoden vi benytter er beskrivende statistikk. Vi ser på utviklingen i sosialhjelpsmottak både som andel som mottok sosialhjelp i minst en måned i løpet av ett år, og i det som kalles sosialhjelpsprosenten. Sosialhjelpsprosenten viser gjennomsnittlig andel av befolkningen som mottar sosialhjelp hver enkeltmåned i løpet av året. Sosialhjelpsprosenten er sammenlignbar med NAVs offisielle statistikk om arbeidssøkere, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, og her er det i hovedsak sosialhjelpsprosenten vi benytter.

Nedgang i andelen mottakere siden 90-tallet

Andelen av befolkningen som mottar økonomisk sosialhjelp minst en måned i løpet av ett år har vært stabil i den siste tiårsperioden, med rundt tre prosent av befolkningen som mottakere (figur 2). Sammenlignet med slutten av 90-tallet har det vært en reduksjon i andelen mottakere med litt over ett prosentpoeng. Det er spesielt blant de yngste under 30 år vi kan observere en klar reduksjon i andelen av befolkningen som mottar sosialhjelp, fra over 8 prosent i toppåret 1997 til under 5 prosent i 2020.

Det er få mottakere av sosialhjelp av sosialhjelp blant folk i pensjonsalder (67 år og eldre), og langt færre enn i aldersgruppen på 50–66 år. At det skjer et betydelig fall i andelen mottakere i pensjonsalder akkurat i 2007 ser vi i sammenheng med at minstepensjonene økte i denne perioden, samt at det da ble innført supplerende stønad for innvandrere. Supplerende stønad tilsvarer minstepensjon og utbetales til personer uten full opptjening i folketrygden. Personer uten full opptjening er ofte innvandrere, men kan også være norskfødte som har bodd lenge i utlandet. Det er en svak tendens til en økning i andelen sosialhjelpsmottakere i pensjonsalder fra 2016 til 2020, og årsaken til dette skal vi komme tilbake til under.

Ulike mål på utviklingen gir samme bilde

I det følgende skal vi avgrense oss til å undersøke utviklingen i perioden 2010–2020. Et alternativt mål til andel av befolkningen er å se på sosialhjelpsprosenten (Kann og Naper 2012). I figur 2 viste vi andelen som er innom sosialhjelp i løpet av året. I figur 3 viser vi utviklingen i begge disse målene for to ulike aldersgrupper, blant dem i alderen 18 og 24 og dem i alderen 25 og 66 år. Andelen som er innom sosialhjelp minst en gang i løpet av året er omtrent 2,5 ganger høyere enn den gjennomsnittlige andelen som mottar sosialhjelp en gitt måned (sosialhjelpsprosenten). Det er dermed langt flere som er innom sosialhjelp i løpet av ett år, enn som mottar sosialhjelp alle måneder i løpet av ett år, og for mange er sosialhjelp en kortvarig ytelse som de mottar noen måneder. Forholdet mellom sosialhjelpsprosenten og andelen mottakere i løpet av ett år er tilnærmet lik over tid, noe som innebærer at varigheten i mottaket er omtrent konstant over tid.

Sosialhjelpprosenten er som nevnt sammenlignbar med NAVs statistikk for andre trygdeytelser. I 2019 var sosialhjelpsprosenten på 1,7 prosent for aldersgruppen 18–66 år. Til sammenligning var det 3,5 prosent av befolkningen som mottok arbeidsklaringspenger, mens 10,2 prosent mottok uføretrygd. Andelen mottakere av sosialhjelp er dermed langt lavere enn andelen mottakere av disse to helseytelsene. Hvis en ser på utbetalinger per innbygger i landet og tar med alle helseytelser fra NAV, inkludert sykepenger, viser tall fra 2014 at mens det ble utbetalt 41 000 kr per innbygger i helseytelser, ble det utbetalt 2 000 kr per innbygger i sosialhjelp (Lien 2015: 41). Sosialhjelp er relativt sett en liten utgiftspost i den norske velferdsstaten.

Beskrivende statistikk for tre landgrupper

I perioden fra 2010 til 2020 økte antallet innvandrere bosatt i Norge med cirka 350 000 personer. I tabell 1 har vi oppsummert utviklingen i sosialhjelpsmottak fra 2010 til 2020 fordelt på norskfødte og innvandrere fra to forskjellige landgrupper.

Tallene gjelder for alle bosatte i alderen 18–89 år. Blant norskfødte har gjennomsnittlig andel mottakere av sosialhjelp i måneden blitt redusert med 0,2 prosentpoeng fra 2010 til 2020. Også totalt antall mottakere per måned er noe redusert, og det på tross av en vekst i befolkningen i perioden. Varighet i form av antall måneder med mottak i kalenderåret er tilnærmet stabil, og det viser at nedgangen i hovedsak skyldes færre mottakere, og ikke at varigheten per mottaker er blitt kortere. Gjennomsnittlig beløp (i 2020 kr) per mottaker per måned har i samme periode økt med 743 kr. Det har vært en sterk vekst i antallet innvandrere med bakgrunn fra landgruppe 2 (Asia, Afrika, etc) som er den gruppen med klart høyest sosialhjelpsprosent. Innvandrere fra denne landgruppa har langt høyere sosialhjelpsmottak enn norskfødte og innvandrere med bakgrunn fra landgruppe 1. Blant innvandrere fra landgruppe 2 har andelen mottakere i måneden samlet sett litt noe redusert når vi ser på hele aldersspennet og holdt seg stabil når vi kun ser på aldersgruppen 18-66 år. Samtidig ser vi at varigheten har økt, mens utbetalt beløp per mottaker måned bare har økt med 501 kr. Selv om sosialhjelpsprosenten er stabil for landgruppen, medfører befolkningsveksten for denne gruppen en sterk vekst på 10 000 flere mottakere per måned blant personer med denne landbakgrunnen.

Utenlandsfødte fra landgruppe 1, som i stor grad består av arbeidsinnvandrere, har et lavere nivå på mottak av sosialhjelp enn norskfødte. Utviklingen over tid er ganske lik som blant norskfødte med en liten reduksjon i andelen mottakere. Siden også denne gruppen har vokst betydelig i perioden, har likevel antallet mottakere per måned økt noe.

Økte sosialhjelpsutgifter fra 2012 til 2018 – deretter reduksjon

Her viser vi samlet utbetalt sosialhjelpsbeløp kun justert for prisvekst (KPI[1] https://www.ssb.no/priser-og-prisindekser/konsumpriser/statistikk/konsumprisindeksen). Det betyr at vi viser utviklingen uten å ta hensyn til befolkningsvekst eller aldersfordeling.

Andelen av befolkningen som har mottatt sosialhjelp minst en måned i løpet av ett år har vært nokså stabil siden 2010. Samtidig ser vi at utbetalingene i perioden økte med nesten 2 milliarder 2020-kroner fra 2012 til 2018 (figur 4). Etter 2018 har utbetalingene blitt redusert med 270 millioner kroner, og mesteparten av reduksjonen skjedde i 2020. På tross av denne reduksjonen i 2020 er utgiftene betydelig høyere enn i starten av perioden.

Økningen i utgifter skyldes i hovedsak befolkningsvekst, og særlig at det har vært betydelig vekst i antallet utenlandsfødte med bakgrunn fra Afrika, Asia, resten av Europa og etc. Som vist har det blitt langt flere innvandrere fra disse landene, en relativt høy andel av gruppen mottar sosialhjelp, samtidig med at beløpene per mottaker er relativt høye.

Når vi beskriver utviklingen i samlet beløp fordelt på landbakgrunn, ser vi at det i løpet av denne perioden har skjedd store endringer (figur 5). Blant norskfødte har de samlede utbetalingene i 2020-kroner vært nokså stabile i perioden fra 2013 til 2019. I koronaåret 2020 ble utbetalingene blant norskfødte betydelig redusert, og sammenlignet med toppåret 2010 ble det utbetalt omtrent 330 millioner kr mindre i sosialhjelp. Utbetalingene var høye i 2010 og med en ny topp i 2015, noe som kan sees i sammenheng med høy ledighet først i forbindelse med finanskrisen i 2008/09, og deretter i forbindelse med oljeprisfallet i 2014/15. At det er en viss økning i 2018 også kan sees i sammenheng med innstrammingen i AAP-regelverket fra 1. januar 2018. Innstrammingen medførte at flere langtidsmottakere av AAP i en periode gikk over til å motta sosialhjelp (Lima og Grønlien 2020).

Blant innvandrere i landgruppe 2 er det en sterk stigning i utbetalt beløp fra 2011 til en topp i 2018. I 2018 ser vi at gruppen samlet sett mottar mer i sosialhjelp enn norskfødte, selv om gruppen kun utgjør omtrent 10 prosent av den bosatte befolkningen det året. For bosatte med bakgrunn fra disse landene økte utbetalingene med 1,7 milliarder i 2020 kr fra 2010 til toppåret 2018.

Vi har også undersøkt utviklingen i utbetalt sosialhjelp blant de med bakgrunn fra landgruppe 2 som innvandret før 2010 (figur 5, rød stiplet linje). Da trekker vi fra alle de som er innvandret til Norge i løpet av de siste elleve årene. For en slik gruppe med stadig lengre botid i Norge er utviklingen i samlet beløp helt annerledes og ganske lik som for de norskfødte. Samlet utbetalt beløp fra 2011 til 2018 omtrent stabil, og ser vi hele perioden under ett er det en nedgang i utbetalt beløp.

Mye av veksten sosialhjelpsutgifter fra 2012 til 2018 kan dermed tilskrives at det var en periode med høy innvandring fra landgruppe 2 som har svært mye høyere sosialhjelpsmottak enn gjennomsnittet av befolkningen. I tillegg skal vi vise at særlig innvandrere med flyktningbakgrunn har et høyt mottak av sosialhjelp de første 6 årene de er bosatt i landet.

Blant innvandrere med bakgrunn fra landgruppe 1 har det samlede sosialhjelpsbeløpet også økt i perioden. Det skyldes at det er blitt langt flere i denne gruppen i perioden, for som vist i tabell 1 er det en nedgang i sosialhjelpsprosenten.

Selv om innvandrere fra landgruppe 2 nå samlet sett får utbetalt mer i sosialhjelp, er det norskfødte som i gjennomsnitt har de høyeste stønadsutbetalingene fra NAV per innbygger (Lien 2015). Dette blant annet fordi norskfødte får utbetalt mye pensjon, som utgjør en stor andel av stønadsutbetalingene. Hvis en kun ser på aldersgruppen 18–66 år, er det utenlandsfødte fra landgruppe 2 som har høyest stønadsutbetaling per innbygger. Dette skyldes i hovedsak at gruppen mottar omtrent 10 ganger så mye i sosialhjelp per person som norskfødte, mens de har noe mindre utbetalt i helseytelser per person (Lien 2015: 41).

Noen innvandrere mistet retten til supplerende stønad

Nivået på alderspensjon er blant annet avhengig av antall år med botid i Norge og egen opptjening, gjennom hovedsakelig inntektsgivende arbeid. Personer med lav eller ingen egen opptjening er sikret en minstepensjon. Minstepensjonen reduseres hvis botiden er kortere enn 40 år. Innvandrere som har innvandret fra land utenfor EU/EØS og med kort botid ved pensjonsalder vil få små eller ingen utbetalinger fra alderpensjon. Inntil nylig var det unntak fra dette for flyktninger som fikk trygdetid i alderspensjon selv med kort botid i landet[3] Fra 1.1.2021 ble de særskilte bestemmelsene for flyktninger om vilkår om botid avviklet. Tidligere ble flyktninger behandlet som om de hadde 40 års botid uavhengig av faktisk botid (Prop. 10 L (2019–2020)).. Supplerende stønad ble innført i 2006 som erstatning for sosialhjelp, og gir en inntekt tilsvarende minste pensjonsnivå. Stønaden er behovsprøvd og gis for en periode på 12 måneder om gangen.

Forklaringen på økningen i andelen sosialhjelpsmottakere blant innvandrere som er over 67 år er en lovendring fra 2016 som medfører at noen innvandrere som kommer til Norge gjennom familiegjenforening mister retten til supplerende stønad i pensjonsalder (Halse 2018, s. 45). Siden denne gruppen har kort eller ingen opptjeningstid til alderspensjon, mottar de dermed ikke noen ytelser fra folketrygden. Halse (2018) viser at omtrent halvparten i denne gruppen ender opp med å søke om sosialhjelp.

Mottak av sosialhjelp blant flyktninger

Flyktninger kommer til Norge for å unnslippe krig eller forfølgelse, og at de kommer til Norge er ikke styrt av om de har en kompetanse som er etterspurt på det norske arbeidsmarkedet. Sysselsettingen til flyktninger er lav de første årene etter ankomst (se Røed mfl. 2019 og Bratsberg mfl. 2016), og sosialhjelp vil være den mest aktuelle ytelsen for å sikre livsoppholdet til de som ikke er i jobb etter å ha fullført introduksjonsprogrammet. Selv om nesten alle flyktninger deltar i introduksjonsordningen de første to årene etter ankomst, mottar de et nokså lavt beløp og det kan være aktuelt å supplere med økonomisk sosialhjelp. Det er også flyktninger som ikke har rett til deltakelse introduksjonsordningen. I figuren under har vi identifisert utenlandsfødte i alderen 18-66 år som er bosatt enten i 2011/12 eller i 2015/16. Vi har plukket ut de 7–8 hyppigst forekommende landbakgrunnene som tilsier at det er flukt som er årsak til innvandringen[4] Vi har brukt IMDIs database over asylsøknader for å plukke ut de vanligste landene.. Vi følger alle som var mellom 19–66 år det året de ble bosatt i Norge, og stopper å følge dem når de blir 67 år. I 2011 og 2012 er utvalget på omtrent 8 500 innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Etiopia, Sudan og Nigeria. I 2015/16 er utvalget på omtrent 18 100 innvandrere med bakgrunn fra de samme landene i tillegg til flyktninger fra Syria. Sistnevnte landbakgrunn utgjør over halvparten av gruppen.

De som innvandret i 2011/12 observerer vi i opp mot 9 år etter at de ble bosatt. Sammenlignet med andre grupper er andelen mottakere blant flyktninger høy i alle årene vi observerer her, men vi ser også at det er kurvelineær sammenheng med botid (figur 7). At mottaket er lavere de 1–2 første årene kan forklares med at mange deltar i introduksjonsordningen og mottar introduksjonsstøtte. Andelen mottakere er høyest i 2–5 år etter at de ble bosatt, med en topp på 26 prosent for de som innvandret i 2011/12, og 24 prosent for de som innvandret i 2015/16. Det betyr at 1 av 4 i gruppen mottok sosialhjelp hver måned i toppåret. For den gruppen vi kan følge lengst ser vi at andelen mottakere begynner å avta i år 5 og fortsetter å gå ned helt fram til siste observasjon i år 9 med en sosialhjelpsprosent på 16,5 prosent. Det er en nedgang på 8 prosentpoeng fra toppen fem år etter ankomst. Blant de som innvandret i 2015/16 er utviklingen lik de to første årene etter ankomst som for ovennevnte gruppe, men andelen mottakere er noe lavere i år 3 og 5 etter ankomst. Til sammenligning er sosialhjelpsprosenten på 6,5 prosent for alle innvandrere med bakgrunn fra landgruppe 2. For denne gruppen flyktninger er dermed mottaket av sosialhjelp langt høyere enn for gjennomsnittet av alle innvandrere fra landgruppe 2.

Arbeid og mottak av folketrygdytelser

Nedgangen i andelen sosialhjelpsmottakere med økt botid sammenfaller med en økning i andelen registrert med et arbeidsforhold[5] Arbeidstakerstatistikken baserer seg på data fra Aa-registeret og omfatter ifølge SSB rundt 80 prosent av de sysselsatte (figur 8, målt i desember hvert år). Det året de blir bosatt er kun 7–9 prosent i arbeid, men andelen i arbeid øker betydelig år for år etter at gruppen er bosatt. For gruppen som kom i 2011/12 øker andelen i arbeid frem til år 7 da den når en topp på 58 prosent. Det er dessuten en stadig økende andel av de som er i arbeid som jobber lang deltid eller heltid, og denne andelen øker helt frem til år 9 (ikke vist). Andelen som er i jobb øker enda raskere for flyktningene som kom i 2015/16, og allerede i år 4 etter at de er bosatt er andelen på over 50 prosent. For sistnevnte gruppen ser veksten ut til å avta i år 5, men det skyldes nok at vi da er kommet til pandemiåret 2020 for gruppen som kom i 2016.

Vi viser også utviklingen i mottak av flere ytelser fra folketrygden (arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og dagpenger målt i desember hvert år) for de to gruppene. I de første årene etter ankomst er andelen flyktninger som mottar folketrygdytelser lavere enn blant de norskfødte, og mye lavere enn andelen som mottar sosialhjelp. Andelen som mottar folketrygdytelser øker betydelig etter hvert, og dette bidrar nok også noe til nedgangen i andelen sosialhjelpsmottakere. Økningen i andelen med ytelser fra folketrygden flater ut etter år 6. Den særskilte økningen det siste året skyldes at vi da kommer til kalenderåret 2020, med pandemi og svært høy arbeidsledighet noe som medfører flere dagpengemottakere.

Når vi sammenligner hvilke folketrygdytelser personene med fluktbakgrunn mottar sammenlignet med norskfødte, finner vi betydelige forskjeller. Flyktningene mottar oftere dagpenger, de mottar omtrent like ofte arbeidsavklaringspenger, mens de sjeldnere mottar uføretrygd. Det er dermed arbeidsledighet som er årsak til at en høyere andel flyktninger mottar folketrygdytelser, mens den norskfødte sammenligningsgruppen noe oftere mottar langvarige helseytelser. Samlet sett er mottaket av ytelser blant denne gruppen innvandrere svært forskjellig fra norskfødte, med en langt høyere andel sosialhjelpsmottakere, og en lavere andel mottakere av uføretrygd.

Blant de som innvandret i 2011/12 undersøker vi sammenhengen mellom sysselsetting og mottak av sosialhjelp i samme måned (desember) 8 år etter at de ble bosatt. For de som var registrert med lang deltid eller heltid i desember var andelen sosialhjelpsmottakere på 4 prosent, mot hele 32 prosent sosialhjelpsmottakere blant de uten jobb. For sosialhjelpsmottakerne som var i jobb var dessuten beløpet klart lavere enn for mottakerne uten jobb. Dette støtter poenget om at økt sysselsetting er en viktig årsak til reduksjonen i andelen sosialhjelpsmottakere blant flyktninger når botiden øker. Samtidig er andelen mottakere av sosialhjelp i denne gruppen med sysselsatte flyktninger vesentlig høyere enn blant sysselsatte norskfødte, 4 prosent mot 1 til 2 promille (se under). Noe av forklaringen på denne forskjellen kan være at sysselsatte flyktninger oftere består av familier med kun en inntekt, og der den ene inntekten er såpass lav at den ikke sikrer familiens livsopphold. 8 år etter ankomst er andelen kvinner som jobber heltid eller lang deltid på 23 prosent, mens den er på 56 prosent blant menn. I tillegg er det grunn til å anta at flere av flyktningfamiliene ikke eier egen bolig og ikke har formue, og dermed oftere har rett på sosialhjelp.

For en betydelig andel personer med fluktbakgrunn er mottaket av sosialhjelp langvarig. I ovennevnte gruppe som innvandret i 2011/12 mottok 28 prosent sosialhjelp i 6 år eller mer av 9 mulige år (ikke vist)[6] Når vi måler med mottak minst 1 måned per kalenderår fra og med ett år etter ankomst. Vi følger her en gruppe som var bosatt hvert år i perioden og som var i alderen 19–56 år da de ble bosatt.. Samtidig er det 21 prosent i denne gruppen som aldri mottok sosialhjelp – mens 20 prosent mottok sosialhjelp i kun 1–2 år. Selv om sosialhjelp er ment å være en midlertidig ytelse, er ytelsen langvarig for en større gruppe personer med fluktbakgrunn[7] Det er også store forskjeller etter hvilket enkeltland flyktningene kommer fra. Det er et tema vi ikke hadde plass til å komme nærmere inn på her. .

Færre mottar sosialhjelp samtidig med annen ytelse

Figur 9 viser også hvor store andeler av sosialhjelpsmottakere som i samme måned er registrert i et arbeidsforhold eller om de er registrert som arbeidssøkere. Resten regner vi som hverken arbeidstaker, trygdemottaker, tiltaksdeltaker eller registrert som arbeidssøker. Figurene vises både for norskfødte og for personer født i utlandet (hhv. landgruppe 1 og 2). Tallene viser gjennomsnittet per år for årene 2010–2020.

Et overordnet poeng er at det er få sosialhjelpsmottakere som samtidig mottar dagpenger, mens det er en relativt høy andel som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Det har sammenheng med antallet som mottar helseytelser er til enhver tid mye høyere enn antallet som mottar dagpenger. Siden 2010 har det vært en reduksjon i andelen mottakere av økonomisk sosialhjelp som mottar en trygdeytelse samme måned (figur 6). Blant norskfødte var det i 2010 over en av fem sosialhjelpsmottakere som samtidig mottok helseytelsen arbeidsavklaringspenger, en andel som faller i følgende år. Nå er det under en av ti av mottakerne som samtidig mottar AAP. Andelen AAP-mottakere i befolkningen har også blitt kraftig redusert i tilsvarende periode. Reduksjonen i samtidig mottak av AAP og sosialhjelp kan ha sammenheng med innstrammingene i AAP-regelverket. Andelen sosialhjelpsmottakere som samtidig mottok uføretrygd har vært stabilt mellom 8 og 11 prosent. Denne gruppen har sannsynligvis lav opptjening i folketrygden og dermed en relativ lav uføretrygd.

Andelene av sosialhjelpsmottakerne som har heltidsarbeid har økt i perioden. Totalt sett var det i gjennomsnitt rundt én av ti sosialhjelpsmottakere som samtidig hadde heltidsarbeid og andelene er noe økende i perioden frem til 2020.

Blant dem som ikke mottar en ytelse eller deltar i tiltak ved siden av mottak av sosialhjelp, har det vært en økende andel som har registrert seg som arbeidssøker uten å ha rett til dagpenger. Totalt sett er de fleste sosialhjelpsmottakere i en av disse gruppene. Den økende andelen som har registrert seg som arbeidssøker kan ha sammenheng med aktivitetskravene for sosialhjelpsmottakere (se Dahl og Lima 2017, 2018, Lidén og Trætteberg, 2019). Det gjelder spesielt for dem under 30 år, som hovedregel siden 2017 må delta i en aktivitet for å fortsatt motta sosialhjelp.

Blant sosialhjelpsmottakere født i landgruppe 1 ser bildet relativt likt ut som for norskfødte. Men det er noen færre som samtidig mottar en annen ytelse fra folketrygden. Denne forskjellen er enda mer tydelig for sosialhjelpsmottakere født i landgruppe 2.

Store forskjeller i behovet for supplerende sosialhjelp basert på landbakgrunn

I neste figurrekke tar vi utgangspunkt i hele befolkningen i alderen 18–66 år og sjekker hvor mange med ulike statuser som samtidig mottok sosialhjelp (figur 10). Disse statusene inkluderer arbeid (heltid, lang og kort deltid) og mottak av overgangsstønad, dagpenger, AAP, eller uføretrygd. Dette gir en indikasjon på hvor mange i hver gruppe som har så lav inntekt at de må søke supplerende sosialhjelp for å sikre livsoppholdet sitt. Også her ser vi på norskfødte for seg, og på personer født i landgruppe 1 og 2.

For norskfødte var det i 2010 i gjennomsnitt 4,8 prosent av AAP-mottakerne som samtidig mottok sosialhjelp. Andelene er fallende frem til 2018, mens den øker noe igjen i 2019 og 2020 (figur 10). For de øvrige ytelsene er andelene som samtidig mottar sosialhjelp lavere enn blant de som mottar AAP, med flest mottakere blant dagpengemottakere og færrest blant mottakere av uføretrygd. Rundt en halv prosent av dem med kort deltidsarbeid mottar sosialhjelp, mens det blant de med lang deltid eller heltidsarbeid kun er henholdsvis 2 og 1 promille som mottar sosialhjelp samme måned.

Bildet er nokså likt for personer født i landgruppe 1, men med noen flere av mottakerne av overgangsstønad som mottar sosialhjelp (figur 10). Det er noen færre av dagpengemottakerne i denne landgruppen som mottar sosialhjelp, og noen flere blant dem som er i arbeid. For personer født i landgruppe 2 er alle andelene høyere, også blant dem som er i arbeid samtidig som de mottar sosialhjelp. I 2019 var det 9,2 prosent av AAP-mottakerne i denne gruppen som samtidig mottok sosialhjelp, sammenlignet med 3,2 prosent for norskfødte. Det har sannsynligvis sammenheng med lavere sysselsetting i denne gruppen, noe som medfører at flere i denne landgruppen mottar minsteytelsen på AAP. Rundt en av tjue av dem som arbeider i en kort deltidsstilling mottar samtidig økonomisk sosialhjelp, mens blant de med heltidsarbeid er det 1,4 prosent som mottar sosialhjelp (2019). Andelen sosialhjelpsmottakere er dermed langt lavere for sysselsatte enn for gjennomsnittet i gruppen. Sammenlignet med sysselsatte i de to andre gruppene, er likevel andelen sysselsatte i denne innvandrergruppen som mottar sosialhjelp høy. Vi har ikke forsøkt å finne forklaringer på denne forskjellen, men det kan ha sammenheng med at de oftere er lavtlønte, at de sjeldnere har formue eller andre midler, og at det blant barnefamilier fra denne landgruppen er mer vanlig at kun en av foreldrene er i jobb, og da som oftest faren.