Problemstilling

I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i at samfunnsforskningen har funnet lite støtte for de vanligste sosiale forklaringene på kjønnsforskjellene i sykefravær. Vi spør om kvinners høyere sykefravær kan forklares med kjønnsforskjeller i helse, i form av at kvinner oftere rammes av ulike sykdommer og lidelser. For å svare på dette skal vi gi en beskrivende analyse av hvilke diagnoser og diagnosegrupper som bidrar mest til kjønnsforskjellene i sykefraværet. For diagnosene som bidrar mest, vil vi undersøke om vi finner samme kjønnsforskjeller i diagnose i andre typer kilder og i andre industrialiserte land. Vi ser da hovedsakelig på to typer kilder: 1) epidemiologiske studier i et utvalg av befolkningen basert på intervju eller selvrapportering, og 2) registerdata om kjønnsforskjeller i andelen som blir behandlet for gitte lidelser i somatisk og psykiatrisk helsevesen. I Norge ser vi også på kjønnsforskjeller i resepter fra reseptregisteret. Felles for alle disse kildene er at de gir informasjon om kjønnsforskjeller i sykdommer og lidelser, uten at det direkte er knyttet til trygdeordningen sykepenger. Hvis vi finner liknende kjønnsforskjeller i lidelser blant forskjellige land, viser det at kjønnsforskjellene er universelle, noe som også kan indikere at kjønnsforskjellene i lidelser har en biologisk komponent. Motsatt vil stor variasjon i kjønnsforskjeller mellom land indikere at forskjellene i større grad skyldes samfunnsgitte årsaksfaktorer som arbeidsliv, sosialt eller kulturelt betingede faktorer. I diskusjonen om kjønnsforskjeller i helse vil vi også støtte oss på kunnskap fra det siste Kvinnehelsesutvalget (NOU 2023:5). Analysen kan også bidra til å belyse sykdomsbildet blant norske arbeidstakere og kjønnsforskjeller i helse mer generelt.

Svangerskap, omsorg for barn og holdninger til sykefravær

I vår gjennomgang av forskningslitteraturen finner vi i større grad enn Mastekaasa (2016) at samfunnsforskningen nå har noen empiriske funderte forklaringer på kjønnsforskjellen i sykefravær. Kvinners graviditet er en viktig årsak til kjønnsforskjellen i sykefravær. Det skyldes hovedsakelig at graviditet er en stor belastning for kroppen, og belastningen og sykefraværet øker desto lengre ut i svangerskapet en kommer (Nossen og Helde, 2016, s. 129, Stami[2] https://noa.stami.no/helse-og-fravaer/sykefravaer-blant-gravide/). I 2017 forklarte graviditet 20 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær (Nossen 2019), og er en viktig forklaringsvariabel.

Flere studier finner også at kjønnsforskjellene i sykefravær øker når par får barn (Angelov mfl. 2018, Lima 2018 og Bratberg mfl. 2002), mens én studie ikke finner en slik sammenheng (Rieck og Telle 2013)[3] Alle disse studiene ser bort fra sykefravær under påfølgende svangerskap. . Lima (2018) finner for eksempel at sykefraværet øker både blant kvinner og menn når de får sitt første barn, men at sykefraværet øker mest for kvinner. Effekten ser ut til å være størst når barnet er i barnehagealder (Lima 2018). Et flertall av studiene gir støtte til hypotesen om at noe av kjønnsforskjellen i sykefravær er relatert til det å ha omsorg for barn. Hva som er årsaken til dette er likevel usikkert. Noen kvinner kan få dårligere helse eller skader etter svangerskap og fødsel. Dobbeltarbeidshypotesen, altså det at yrkesaktive mødre opplever en større konflikt mellom arbeidsliv og familieliv, er en annen mulig forklaring. En systematisk kunnskapsoppsummering om dobbeltarbeidshypotesen konkluderer med at kvinner generelt opplever noe større konflikt mellom arbeidsliv og familieliv enn menn, og gir dermed støtte til at det kan være en forklaring på noe av kjønnsforskjellen i sykefravær (Nilsen mfl. 2017). Angelov mfl. (2020) forsøker å teste ut ulike hypoteser om årsaken til at kvinners sykefravær øker når de blir mødre. De finner ingen indikasjoner på at mødre får dårligere helse, men finner støtte for at noen mødre får en lavere terskel for å bruke sykmelding for å ha tid til å prioritere barn og familieliv.

Mødres sykefravær blir mer påvirket av barns sykdom enn det fedrenes blir. En norsk studie viser at det å få barn med medfødte alvorlige tilstander fører til økt sykefravær hos mor, men ikke hos far (Brekke mfl. 2017). Helde (2018) finner at kvinner som mottar pleiepenger har betydelig høyere sykefravær enn kvinner generelt, mens det er liten forskjell mellom mannlige pleiepengemottakere og andre menn. Det er også betydelig flere kvinner enn menn som mottar pleiepenger, og en senere reform medførte en ytterligere økning i kjønnsforskjellene i mottak av pleiepenger (Helde 2023).

Det er også empirisk støtte for at kjønnsforskjellene i sykefravær kan skyldes holdningsforskjeller. Undersøkelser viser at befolkningen har aksept for å bruke sykefravær i vanskelige livssituasjoner som strengt tatt ikke gir rett til sykepenger, og at kvinner uttrykker noe større aksept for å sykmelde seg i slike situasjoner enn menn (Holbæk-Hanssen 2020). Kvinner aksepterer oftere og lengre sykmelding ved større negative livshendelser som samlivsbrudd, ved dødsfall i nær familie og ved barns sykdom, men også ved dårlig arbeidsmiljø eller stort press på jobben (Holbæk-Hanssen 2020). Hellevik mfl. (2019) finner at kjønnsforskjellene i holdninger er mindre dersom fraværet skyldes omsorgsansvar: også mannlige arbeidstakere aksepterer i stor grad sykefravær som egentlig skyldes omsorg for barn, mens kjønnsforskjellene er størst knyttet til arbeidsrelatert fravær. De finner også at det å være hjemme fra jobben selv om man er frisk nok til å gå på jobb, er det eneste, av en rekke normbrudd, som kvinner aksepterer mer enn menn (Hellevik m.fl. 2019). Denne holdningsforskjellen er også stabil over tid. Det er usikkert hvor mye holdningsforskjeller har å si for kjønnsforskjellen i sykefravær, men det er mulig at de forklarer en god del (Hellevik mfl. 2019).

Kjønnsforskjeller i helse

Innen medisinsk forskning har det de senere år vært en økende interesse for betydningen av biologiske kjønnsforskjeller for helse og sykdom (Massey mfl. 2021). Ifølge Massey (mfl. 2021) bidrar kjønnsforskjeller i menneskets biologi til betydelige kjønnsforskjeller i sykdomsrisiko. Dette tas også opp av Kvinnehelseutvalget. Utvalget påpeker at forskjeller i gener og hormoner «gir ulikheter i biologisk sårbarhet for å utvikle sykdom» (NOU 2023:5, s. 49). Ifølge utvalget er kunnskapen om biologiske kjønnsforskjeller i helse ufullstendig, men de viser til at det er godt etablert kunnskap om kjønnsforskjeller for «nevrodegenerative sykdommer, autoimmune sykdommer og hjerte- og karsykdommer». Utvalget trekker også frem at det er dokumentert systematiske kjønnsforskjeller innen flere muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. «Mens menn viser mer risikoatferd og har høyere forekomst av avhengighet og selvmord, har kvinner høyere grad av depresjon og generalisert angstlidelse» (NOU 2023: 53). Slike forskjeller kan ifølge utvalget knyttes til biologiske kjønnsforskjeller som «anatomi og fysiologi» eller for eksempel kjønnsforskjeller i personlighetstrekk. Kvinner skårer systematisk høyere enn menn på personlighetstrekket nevrotisisme, og dette beskrives som en mulig årsak til at kvinner oftere rammes av angst og depresjon.

I en rekke studier fra forskjellige land er det rapportert om store kjønnsforskjeller i andelen som rammes av ulike lidelser (Brown mfl. 2022, NOU 2023:5). Innen psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser blir gutter og menn oftere diagnostisert med autisme, ADHD, alkoholisme og schizofreni, mens jenter og kvinner oftere blir diagnostisert med depresjon, angst og anoreksi. Insidensratene, altså andelen nye tilfeller av en sykdom i befolkningen, er også forbausende like i forskjellige land for en rekke psykiske lidelser. Autisme forekommer sjelden på tvers av land, og det er gjennomgående 4 til 5 ganger så mange gutter og menn med diagnosen i forhold til kvinner (Brown mfl. 2022). Kvinner rammes betydelig oftere enn menn av autoimmune lidelser som blant annet leddgikt, multippel sklerose, lupus og Sjøgrens syndrom. Dette er bare noen eksempler på en rekke av dokumenterte kjønnsforskjeller i sykdomsrisiko som en finner i medisinske kilder.

To norske utvalgsundersøkelser ser på om kjønnsforskjellene i sykefravær kan forklares med kjønnsforskjeller i selvrapportert helse (Smeby mfl. 2009, Østby mfl. 2018). Den mest grundige av disse er Østby mfl. (2018) som måler helse med bruk av omfattende og spesifikke spørsmål om somatiske og psykisk lidelser. De finner betydelige og signifikante kjønnsforskjeller i selvrapportert helse, og disse forklarer til sammen 24 prosent av kvinners høyere sykefravær (Østby mfl. 2018). Denne sammenhengen gjelder også med kontroll for ulike mål på arbeidsmiljøfaktorer. De lidelsene som forklarer mest av forskjellen er søvnproblemer, muskel- og skjelettlidelser og psykiske helseplager. Dette er en av få studier som dokumenterer direkte at kjønnsforskjeller i helse kan være en viktig årsak til kjønnsforskjeller i sykefravær.

Det er noen tidligere studier som har sett på sammenhengen mellom kjønnsforskjeller i sykefravær og diagnoser. Nossen (2019) har undersøkt kjønnsforskjeller i organkapitler etter ICPC-2. Han finner at kvinner har høyere sykefravær enn menn i alle organkapitler med unntak av hjerte- og karlidelser. Han finner videre at kapitlet psykiske lidelser har størst betydning for kjønnsforskjellen i sykefravær. Østbakken (2013) undersøker kjønnsforskjeller i varigheten på sykefravær innen ulike diagnoser. Hun finner at kvinner jevnt over har lengre varighet på sykefraværene enn menn for de fleste diagnoser, selv med kontroll for yrke, næring, sosial bakgrunn og antall barn. Tellnes (1989) beskriver kjønnsforskjeller i antall tapte dagsverk på grunn av sykefravær fordelt på diagnosegrupper med registerdata fra Buskerud i 1985. Også i 1985 hadde kvinner noe høyere sykefravær enn menn, men forskjellen var langt mindre enn den vi ser i dag. De fem diagnosene som bidro mest til sykefraværet i 1985 var i rangert rekkefølge ryggsyndrom uten utstråling, fibromyalgi[4] Nonarticular rheumatism – gruppen inneholder fibromyalgi, men også noen andre diagnoser, influensa, betennelser i ledd og slimposer (bursitt/tendinitt/synovitt) og depresjon. Av disse hadde kvinner betydelig høyere sykefravær knyttet til fibromyalgi og depresjon.

Nedgang i sykefraværet frem til 2018, men økning i den relative kjønnsforskjellen

I perioden fra 2003 til 2018 sank sykefraværet for både menn og kvinner (figur 1 – svangerskapsrelatert sykefravær er tatt ut), og deler av nedgangen kan knyttes til sykefraværsreformen i 2004 (Markussen 2010). I starten av perioden hadde kvinner rundt 45 prosent mer sykefravær enn menn, men denne relative forskjellen økte betydelig fra 2009, og har fra 2012 holdt seg på rett over 60 prosent. Den absolutte forskjellen (i prosentpoeng) var stort sett stabil på rett over 2 prosentpoeng i perioden frem til 2019, men har økt noe etter pandemien i 2020.

Kapitlet psykiske lidelser betyr nå mest for kjønnsforskjellene

Sykefraværsreformen i 2004, med innføring av krav om gradert sykefravær, medførte en stor nedgang i tapte dagsverk for kapitlet muskel- og skjelettlidelser (Nossen 2022). Denne nedgangen fortsatte over tid. Siden har kapitlet vist en fortsatt synkende tendens for kvinner, mens de har økt litt igjen for menn. Sykefravær som gjelder kapitlet psykiske lidelser lå forholdsvis stabilt i årene 2012 – 2018, men det har deretter økt noe. Både blant menn og kvinner har vært en halvering i sykefraværet knyttet til kapittelet hjerte- karsykdommer fra 2001 og frem til i dag, og en viss nedgang i sykefraværet knyttet til kategorien «alle andre diagnosekapitler».

Samlet sett har det vært relativt store endringer i sykefraværet knyttet til de ulike organkapitlene i perioden vi studerer. Det viser at både nivået på sykefraværet og sykdomsdiagnosene ikke er statiske fenomen, og at det påvirkes av en rekke ulike forhold. Noe av endringen kan sannsynligvis forklares med endret bruk av diagnosekoder ved såkalte sammensatte lidelser uten objektive funn (Borchgrevink mfl. 2009, Mæland mfl. 2012), eller endringer i hvilke diagnoser som benyttes når fastlegen vet at sykefraværet skyldes reaksjoner på negative livshendelser. Endringene kan også forklares med sykefraværsreformen i 2004 som medførte stor økning i bruk av gradert sykmelding, noe som flere studier har dokumentert har en positiv effekt, i form av redusert sykefravær (Hernæs 2020. Nedgangen i sykefraværet over tid kan også forklares med «generelle faktorer som bedring av folkehelsen og arbeidsmiljøet» (Nossen 2022).

Det har skjedd flere endringer i hvilke organkapitler som bidro mest til kjønnsforskjellen i når vi sammenligner 2001 med 2019 (figur 2). Den største endringen er at kapittelet muskel- og skjelettlidelser har gått fra å forklare klart mest av kjønnsforskjellen, til nest mest, og langt mindre enn kapitlet psykiske lidelser. Dette skyldes bare i liten grad en økning i sykefraværet knyttet til psykiske lidelser, og først og fremst en stor nedgang i sykefravær knyttet til kapitlet muskel- og skjelettlidelser. I tillegg ser vi at sykdom i nervesystemet bidrar dobbelt så mye til kjønnsforskjellen i sykefravær i 2019 som i 2001. Kapitlet allment og uspesifisert bidrar mer til kjønnsforskjellen i sykefraværet i 2019, mens den relative kjønnsforskjellen i hjertekarsykdommer er redusert.

Psykiske symptomer, stressreaksjon og utmattelse

I 2019 bidro de tre diagnosene utmattelse/unormal tretthet (A04), psykisk ubalanse situasjonsbetinget (P02) og psykiske symptomer IKA[6] IKA er forkortelse for ikke klassifisert annet sted. I ICPC er dette betegnelse på sekkediagnoser som inneholder en rekke forskjellige diagnoser som ikke er kodet andre steder. (P29) til omtrent 24 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær (figur 4). Det skyldes at over 2 ganger så mange kvinner som menn er sykmeldt med disse diagnosene, mens vi finner bare mindre kjønnsforskjeller i varigheten. Over tid har det vært en sterk økning i sykefravær med diagnosene psykisk ubalanse situasjonsbetinget (P02) og psykiske symptomer IKA (P29) (tabell v2), som i stadig større grad også bidrar til kjønnsforskjellen i sykefravær. P29 inkluderer blant annet stressreaksjon og utbrenthet. Sykefraværet knyttet til A04 utmattelse og unormal tretthet har derimot vært ganske stabilt, men med en sterk økning i 2022 som trolig skyldes koronapandemien og long covid (se Moberg og Kabashi 2023). Vi nevner disse tre sammen fordi de alle er symptomdiagnoser, og fordi de alle i noen grad kan forstås som reaksjoner på livshendelser, livssituasjon eller annen ytre påvirkning. De tre diagnosene har også delvis overlappende diagnostiske kriterier.

Vi vil i utgangspunktet ikke knytte disse diagnosene til kjønnsforskjeller i sykdomsrisiko. Vi kan anta at sykefravær knyttet til dobbeltbyrde i småbarnsfasen, eller sykefravær knyttet til det å ha omsorg for barn med fysiske eller psykiske lidelser, for eksempel kodes med P02 eller P29. Kvinner gir uttrykk for større aksept enn menn i å bruke sykefravær ved negative livshendelser eller ved dårlig arbeidsmiljø på jobben (Holbæk-Hanssen, 2020), og det kan også tenkes å bidra til at kvinner er mer enn dobbelt så ofte sykmeldt på grunn av P02 eller P29. Mæland mfl. (2012) påpeker at mange pasienter på fastlegekontoret har sammensatte lidelser med flere forskjellige symptomer. I sykefraværsstatistikken er det derimot bare registrert en hoveddiagnose, og pasientene med sammensatte lidelser blir borte i statistikken. En forklaring på økningen i bruken av disse diagnosene kan være at legene over tid har endret hvilke diagnoser de setter i møte med pasienter med sammensatte lidelser, og at de nå i større grad bruker P02 og P29, der de før brukte diagnoser innen nakke- og ryggplage.

Alle disse tre diagnosene er sammensatte, og inkluderer både uspesifikke symptomer og mer spesifikke lidelser eller tilstander. A04 inkluderer for eksempel både kronisk tretthetssyndrom (ME), postviralt tretthetssyndrom og annen tretthet eller utmattelse (fatigue) av ukjent årsak. Hovedsymptomet ved kronisk tretthetssyndom er langvarig utmattelse, men i diagnosen inngår også flere andre symptomer som for eksempel søvnproblem, utbredte muskelsmerter og redusert konsentrasjonsevne[7] https://www.helsenorge.no/sykdom/skader-og-sykdommer-i-hjernen/cfs-me/. Det er ikke medisinsk enighet om hva som er forklaringen på symptomene. Det er heller ingen konsensus om hva som er de diagnostiske kriteriene, noe som blant annet har medført at ulike studier har kommet til forskjellige prevalenstall[8] Prevalens er det totale antallet personer som har en sykdom på et gitt tidspunkt. (Jonsjö 2019). Samtidig er det et syndrom som det blir rapportert om i mange forskjellige land, og det rapporteres videre om at kvinner rammes omtrent 3 ganger så ofte som menn (Jonsjö 2019, s. 5). I en registerstudie basert på data fra den norske spesialisthelsetjenesten fant en at syndromet rammer 3 ganger så mange norske kvinner som menn, og at det blant kvinner er mange i 30-39 årsalderen som rammes (Bakken mfl. 2014). Noe av kvinners høyere sykefravær knyttet til A04 skyldes kronisk tretthetssyndrom, men det er ukjent hvor mye.

Depresjon og angst

Depresjon er den diagnosen som bidro mest til sykefraværet både blant menn og kvinner i 2019 (figur 3), og sykefraværet knyttet til denne diagnosen har vært nokså stabilt de siste tyve årene (tabell v2). Også i 1985 var depresjon en av diagnosene som medførte flest tapte dagsverk, og omtrent dobbelt så mye blant kvinner som menn (Tellnes 1989). I 2019 var over 20 000 sysselsatte kvinner sykmeldt med klinisk depresjon (P76), mot omtrent 12 000 menn, noe som utgjør 1,9 ganger flere kvinner enn menn blant sysselsatte[9] Det er færre sysselsatte kvinner enn menn. For å regne ut forholdstallet blant sysselsatte har jeg dividert antallet sykmeldte for hvert kjønn med andelen sysselsatte i befolkningen. . Angstlidelser er mindre vanlig som sykefraværsgrunn, men kvinner er også sykemeldt dobbelt så ofte med disse diagnosene. Sykefravær med angstlidelser og depresjon er langvarige og med tilnærmet lik varighet for kjønnene (tabell v1), og kvinners høyere sykefravær skyldes i hovedsak at flere kvinner enn menn sykmeldes med disse diagnosene. Klinisk depresjon og angstlidelser bidrar til omtrent 15 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær.

I ICPC-2 er depresjon én diagnose, P76, mens ICD-10 har fire hovedtyper som skiller mellom ulik alvorlighetsgrad. De er mild depresjon, moderat depresjon, dyp depresjon og dyp depresjon med psykose. Data fra helseregistre viser at klinisk depresjon er den klart mest utbredte psykiske sykdommen både globalt (Whiteford mfl. 2013, Brown mfl. 2022 , figur 5) og i Norge. Dette finner en også i land med svakere velferdsstat og hvor kjønnene er mindre likestilte enn Norge. En fersk gjennomgang av data fra flere land med pålitelige helseregistre, viser at en finner de samme kjønnsforskjellene i insidensen[10] Insidens betyr antall nye tilfeller, her antall nye personer som blir diagnostisert med depresjon i løpet av ett år av depresjon (Brown mfl. 2022) i landene. I snitt rammes kvinner 1,8 ganger så ofte av depresjon som menn. Det er omtrent samme forholdstall som vi ser for depresjon på sykefravær i Norge. Det støttes også av tall fra det norske reseptregisteret som viser at det er 1,9 ganger flere kvinner enn menn som har resept på antidepressive medisiner i aldersgruppen 30-59 år. Forskning viser videre at forekomsten av depresjon er høy blant middelaldrende i yrkesaktiv alder. Siden kvinner har betydelig større risiko for depresjon, og gitt at sykdommen ofte medfører arbeidsuførhet, er det forventet at kvinner skal ha betydelig mer sykefravær knyttet til denne diagnosen.

Det er interessant å merke seg at andelen sykmeldte med angstlidelser[11] Ifølge Solem, Nilsen og Vogel (2016) kan generalisert angst, panikklidelse, spesifikke fobier, posttraumatisk stresslidelse og tvangslidelser alle regnes som angstlidelser. I ICPC er generalisert angst og panikklidelse kodet i P74 angst, mens tvangslidelser og fobiene som blant annet sosial angst, finner en i P79 fobi/obsessiv-kompulsiv lidelse. P79 er langt ned på listen over de største sykefraværsdiagnosene, og det ser dermed ut til at det er generalisert angst, panikklidelse og posttraumatisk stresslidelse som bidrar mest til sykefraværet innen angstlidelser. er langt lavere enn sykmeldte med depresjon, slik vi skulle forvente ut fra prevalenstallene i figur 6. Forskjellen skyldes hovedsakelig at langt færre er sykmeldt med angst, men også at disse sykefraværene varer kortere i gjennomsnitt. Vi finner imidlertid betydelig større kjønnsforskjeller i sykefraværet knyttet til angstlidelser enn det vi ser fra helseregistrene i land som USA, Japan og England (figur 6). Metastudier som oppsummerer funn fra epidemiologiske studier i mange forskjellige land finner imidlertid at angstsymptom er omtrent like utbredt som depresjonssymptom i befolkningen, og at kvinner har omtrent dobbelt så høy forekomst av angstsymptomer som menn (Remes mfl. 2016, Steel mfl. 2014, McLean mfl. 2011). Ifølge McClean mfl. (2011) er høyere forekomst av angstlidelser hos kvinner gjennom livsløpet en av de best dokumenterte funnene i epidemiologien om psykiske lidelser.

Migrene og hodepine

I 2019 var det fire ganger så mange sysselsatte kvinner som menn sykemeldt med migrene, og migrene var den sykefraværsdiagnosen med størst relativ kjønnsforskjell i forekomst. Kvinner som var sykmeldt med migrene hadde i snitt betydelig flere sykefraværsdager enn menn sykmeldt med diagnosen. Blant kvinner var medianen 10 dager, mens snittet var på hele 42 dager. Blant menn var varigheten på henholdsvis 5 og 28 dager (tabell v1). At gjennomsnittsvarigheten er så mye høyere enn medianen viser at mange med migrene har korte sykefravær, men at en mindre gruppe av migrenepasienter er hardere rammet. Flere med migrene har kortvarige, men hyppige sykefravær (Delalic m.fl. 2024). Kvinner hadde også betydelig mer sykefravær med diagnosen N01 hodepine, men kjønnsforskjellen er mindre enn for migrene. Totalt sett bidrar migrene og hodepine til 4,5 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær, og er den 7. viktigste av diagnosegruppene (figur 5). Over tid har sykefraværet knyttet til både migrene og hodepine økt betydelig, og dette er en viktig årsak til at N-kapitlet nå betyr mer for kjønnsforskjellen i sykefravær.

I den medisinske litteraturen om både migrene og hodepine er det konsensus om at flere kvinner enn menn rammes (Vetvik og MacGregor 2016). En finner en betydelig overvekt av kvinner både i studier basert på pasienter i spesialisthelsetjenesten (Verhagen mfl. 2023) og i studier basert på selvrapportering (Stovner mfl. 2018, Stewart mfl. 2008). Flere artikler rapporterer om et forholdstall mellom kvinner og menn på 3:1 etter fylte 20 år, og med høy prevalens blant folk i yrkesaktiv alder. I en oppsummeringsstudie om migrene påpeker forskerne at kvinner med migrene rapporterer om sterkere symptom enn menn, i form av lengre og mer hemmende anfall (Vetvik og MacGregor 2016), noe som kan forklare at kvinner med migrene har omtrent dobbelt så lang sykefraværsvarighet som menn med migrene. Kjønnsforskjellen i andelen med migreneanfall er stor allerede i slutten av tenårene, og kan dermed ikke forklares med dobbeltarbeid i småbarnsfasen eller med forskjeller i arbeidsmiljøbelastninger (Stewart mfl. 2008). Forskningen peker derimot på effekter av kvinnelige kjønnshormon som årsak til at kvinner oftere rammes av migrene (Vetvik og MacGregor 2016, s. 6), og migreneanfall blant kvinner tenderer mot å følge menstruasjonssyklusen. Tall fra reseptregisteret viser at over 4 ganger så mange kvinner som menn i yrkesaktiv alder tar migrenemedisiner, og at kvinner i aldersgruppen 45-49 år topper statistikken.

Svimmelhet

Det er to svimmelhetsdiagnoser blant de 50 største sykefraværsdiagnosene; sykdomsdiagnosen H82 svimmelhetssyndrom og symptomdiagnosen N17 svimmelhet IKA. Disse to diagnosene utgjør bare 1,3 prosent av det totale sykefraværet, men forklarer likevel 2,8 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær (tabell 1). Det skyldes at 2,5 ganger så mange kvinner som menn er sykmeldt med disse diagnosene, mens varigheten er ganske lik for begge kjønn.

I en oppsummeringsstudie rapporteres det om at kvinner har mellom 2 til 3 ganger så stor risiko for å rammes av en av de vanligste svimmelhetslidelsene[12] Vestibulær balanseforstyrrelse (Neuhauser 2016). En svensk studie basert på selvrapportering svimmelhetssymptom, finner at symptomene er utbredt i befolkningen, og at kvinner rammes omtrent dobbelt så ofte som menn (Mendel mfl. 2010). Andelen som plages med svimmelhet øker med alderen. De fleste undersøkelser om prevalensen av svimmelhet er basert på selvrapportering. Forskjellen kan derfor skyldes skjevhet i utvalg eller at kvinner og menn svarer forskjellig. En registerstudie fra Taiwan viser imidlertid at 2 ganger så mange kvinner som menn har kontakt med helsevesenet på grunn av svimmelhet. Videre finner forskerne at kjønnsforskjellen er stor i alle aldersgrupper, inkludert i alderen 30-59 år (Lai mfl. 2011).

Søvnforstyrrelse

I 2019 var omtrent 10 000 personer sykmeldt med P06 søvnforstyrrelse, og sykefraværet knyttet til denne diagnosen har økt siden 2001. Det er flere somatiske og psykiske lidelser som også har søvnproblemer som symptom, men om diagnosen P06 står det som et krav at «at både lege og pasient mener at problemet ikke er forårsaket av en annen lidelse, men er en egen tilstand.» (ICPC-2, s. 196). Kvinner var 1,6 ganger så ofte sykmeldt med søvnforstyrrelse i 2019, og diagnosen bidrar til 1,2 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær. Sykefravær med denne diagnosen er blant de med kortest varighet, med omtrent samme varighet for begge kjønn (tabell v1).

Studier fra en rekke ulike land, som Japan, Nederland, Storbritannia og USA viser entydig at «kvinner rapporterer om dårligere søvnkvalitet og mer søvnproblemer enn menn», noe som også nylig ble funnet i en norsk studie gjennomført i 2022 (Saxvig mfl. 2023). I en annen norsk undersøkelse blant yrkesaktive foreldre svarte 25 prosent av kvinnene og 15 prosent av mennene at de har «søvnløshet som går ut over arbeidsevnen» (Østby mfl. 2018). At kvinner i yrkesaktiv alder oftere har søvnproblemer støttes av data fra reseptregisteret som viser at 1,8 ganger flere kvinner enn menn i yrkesaktiv alder har resept på sovemidler, og kjønnsforskjellen i andelen med resept på sovemidler øker med alderen.

Forskerne påpeker at det kan være flere årsaker til mer søvnproblemer blant kvinner enn menn, og de viser blant annet til at kvinner kan være særlig utsatt for søvnproblemer i svangerskapet og ved omsorg for spedbarn. En annen forklaring som nevnes er biologiske forskjeller knyttet til kjønnshormoner, og undersøkelser viser at søvnproblemer øker blant kvinner når de nærmer seg overgangsalderen (Nowakowski mfl. 2013).

Kreft

Menn rammes oftere av kreft enn kvinner, og internasjonalt rapporteres det om at menn har omtrent to ganger så høy risiko for å dø av kreft (Klein og Flanagan 2016). I Norge hadde menn 30 prosent høyere risiko for å få kreft enn kvinner i 2022[13] https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/ikke-smittsomme/kreft/?term=. Det er derfor noe overraskende at kvinner har høyere sykefravær på grunn av kreft enn menn. I 2019 bidro kreft til 3,8 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær, og det skyldes hovedsakelig at det var 1,5 ganger flere kvinner enn menn som var sykmeldt med kreftdiagnoser. Noe lengre varighet blant kvinner bidrar også til kjønnsforskjellen i sykefraværet (median varighet for kvinner: 88 dager, menn: 77 dager, tabell v1). Kreft utgjorde 3,2 prosent av det totale sykefraværet i 2019 (tabell 1), og er den diagnosen som er knyttet til lengst sykefravær for begge kjønn.

Forklaringen på at kvinner har mer sykefravær med kreft er at kvinner i yrkesaktiv alder har betydelig høyere risiko for å få kreft enn menn i samme alder, og særlig i alderen 40-54 år[14] Se Kreftregisterets statistikkbank med insidenstall fordelt på kjønn og aldersgrupper https://sb.kreftregisteret.no/?sub=incidence_table&lang=no. Dette snur i 60-årene, og i befolkningen over 70 år er kreftrisikoen betydelig høyere blant menn enn blant kvinner. Brystkreft[15] Brystkreft hos kvinner er kodet med X76. X er diagnoser som kun rammer kvinner. Menn kan også en sjelden gang rammes av brystkreft, og da er det kodet i Y er den klart vanligste diagnosen blant kvinner som er sykemeldt med en kreftdiagnose, og står for halvparten av sykefraværet i gruppen.

Autoimmune lidelser og betennelser

I ICPC-2 er autoimmune lidelser blant annet kodet med L88 revmatisk sykdom og D94 kronisk enteritt/ulcerøs kolitt[16] Flere andre autoimmune sykdommer som for eksempel lupus (SLE) og Sjøgrens syndrom, som forekommer langt hyppigere blant kvinner enn blant menn, er plassert i sekkekategorien Muskel- skjelett IKA (L99 ikke klassifisert annet sted). Denne inneholder også en rekke andre diagnoser, både skader og sykdommer, og er lite informativ. . L88 inkluderer blant annet leddgikt, som oftest rammer kvinner, men også Bekhterevs sykdom som oftere rammer menn. Kvinner har over dobbelt så høyt sykefravær med L88 som menn, og det skyldes først og fremst at kvinner er 2,1 ganger så ofte sykmeldt. Det er langt mindre kjønnsforskjell for ulcerøs kolitt, med 1,2 ganger flere kvinner sykmeldt. Til sammen forklarer de to diagnosene 1,8 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær.

Internasjonale studier viser at kvinner oftere rammes av autoimmune sykdommer enn menn (Brown mfl. 2022, Klein og Flanagan 2016). Det er enighet om at dette skyldes kjønnsforskjeller i immunforsvaret. Kvinner har et sterkere immunforsvar som beskytter bedre mot infeksjonssykdommer, men som også medfører at kvinner er mer utsatt for lidelser der immunforsvaret angriper friske celler (Klein og Flanagan 2016).

Bursitt/synovitt/tendinitt IKA (L87) er ulike former for betennelser i ledd, og er den 10. største sykefraværsdiagnosen. Den bidrar til 2,9 prosent av kjønnsforskjellen. Det skyldes både at kvinner er nesten 3 ganger så ofte sykmeldt med L87, og at det er vesentlig lengre varighet blant kvinner. Felles for alle disse tre formene for betennelsestilstander er at de kan være forårsaket av både belastningsskader og revmatiske lidelser[17] https://www.revmatiker.no/diagnose/bursitt/?#section1.

Utbredte muskelsmerter og fibromyalgi

Det er 3,4 ganger så mange kvinner som menn sykmeldt med utbredte muskelsmerter og fibromyalgi (L18), og kvinner har i tillegg over dobbelt så lang varighet knyttet til diagnosen med en median på 22 dager blant kvinner. Diagnosen bidrar til å forklare 5,7 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær og var den sjette høyest rangerte av diagnosene i 2019.

Hovedsymptomet på fibromyalgi er utbredte smerter. Det er også vanlig med andre symptomer som «utmattelse, mageproblemer, søvnproblemer og tretthet»[18] https://www.niams.nih.gov/health-topics/fibromyalgia. Flere av symptomene overlapper med kronisk tretthetssyndrom/ME (NOU 2023:5, s. 135). Diagnosen stilles ved beskrivelse av symptomer, og når en ikke kan finne noen medisinsk forklaring på dem. I Kvinnehelseutvalgets utredning er fibromyalgi nevnt som en av flere lidelser under overskriften «medisinsk uforklarte plager og symptomer» (NOU 2023:5, s. 161).

Konsensus fra internasjonale studier om fibromyalgi er at kvinner rammes langt oftere enn menn. Ifølge Ruschak mfl. (2023) er mellom 80 til 96 prosent av de som rammes av tilstanden er kvinner. En oppsummeringsstudie som inkluderer studier fra blant annet land som Brasil, Bangladesh, Malaysia og Portugal finner en høyere prevalens av fibromyalgi blant kvinner i alle land, og med gjennomsnittlig 3 ganger så høy forekomst blant kvinner (Queiroz 2013). Tall fra amerikanske sykehus at 88 prosent av de som var innlagt med fibromyalgi er kvinner (Haviland, Przekop og Banta 2011), og med høy andel innleggelser blant kvinner i alderen 40-64 år.

Slitasjegikt

Slitasjegikt heter artrose i medisinsk terminologi[19] På engelsk heter det osteoarthritis. Ifølge WHO er det en av de viktigste årsakene til nedsatt funksjonsevne blant de som er 60 år og eldre, men slitasjegikt kan også ramme yngre. Det viktigste symptomet på slitasjegikt er smerter i ledd, ofte begrenset til for eksempel hofte eller kne, men det gir også flere andre symptomer som «hevelser, stivhet, innskrenket bevegelsesutslag, fatigue og funksjonsnedsettelser» (Opheim 2021, s. 9). I 2019 utgjorde sykefraværet knyttet til slitasjegikt 2,5 prosent av alt sykefravær, og sykefraværet har vært tilnærmet stabilt over tid. Blant de under 40 år er det nesten ikke sykefravær knyttet til slitasjegikt og heller ikke noen kjønnsforskjell, mens blant de over 40 år er det en betydelig årsak til sykefravær (tabell 1), og med mer sykefravær blant kvinner. Det er relativt få sykmeldt med slitasjegikt, men sykefraværsvarigheten er ofte lang, særlig for hofteleddartrose med en medianvarighet på 84 dager (i 2019). Diagnosegruppen bidrar til 2,6 prosent av kjønnsforskjellen, og det skyldes i hovedsak at det er 1,5 ganger flere kvinner som er sykmeldt med slitasjegikt. Kvinner sykmeldt med artrose hadde i snitt også noe lengre sykefravær enn menn.

Studier fra flere forskjellige land viser at kvinner rammes noe oftere enn menn av artrose, og særlig etter 50-årsalderen, noe som blir sett i sammenheng med kvinners overgangsalder. Det er også indikasjoner på at tilstanden rammer kvinner hardere enn menn (Ferre mfl. 2019). Det har vært vanskelig å finne internasjonale studier som rapporterer om kjønnsforskjeller i artroseprevalens for folk i yrkesaktiv alder. Registerdata fra norske sykehus viser at 1,3 ganger så mange kvinner som menn i 40-59 årsalderen ble behandlet for artrose, og 1,5 ganger så mange i aldersgruppen 60-69 år[20] Ssb.no tabell 10261.

Muskel- og skjelettplager

Rygglidelser (L86, L03, L84 og L02) er den av diagnosegruppene som medfører mest sykefravær og utgjorde 9,2 prosent av alt fravær i 2019 (tabell 1). Menn og kvinner omtrent like mye sykefravær knyttet til rygglidelser. Dette gjenspeiles i at omtrent like mange menn som kvinner i alderen 20-59 år var innlagt på sykehus med rygglidelser i 2019[21] Ssb.no tabell 10261 – pasienter på somatiske sykehus totalt med rygglidelser i aldersgruppene 20-59 år. Over tid har det blitt langt mindre sykefravær knyttet til rygglidelsene[22] Reduksjon i ryggsyndrom med og uten utstråling, samt i ryggplager, men en økning i korsryggsymptom. Smerter og plager i kne er også knyttet til betydelig sykefravær i Norge, om enn langt mindre enn rygg, og her finner vi også omtrent likt sykefravær mellom kjønnene. Dette nyanserer den generelle observasjonen av at kvinner har høyere sykefravær innen muskel- og skjelettlidelser enn menn.

Lidelser og plager i nakke, skulder og hofte er også vanlige årsaker til sykefravær, og på alle disse tre områdene er det betydelig høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn. De tre diagnosegruppene utgjorde 7,5 prosent av alt sykefravær og bidro totalt til 7,6 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær. Smerter eller plager i nakken bidrar mest og hofteplager minst. Kvinners høyere sykefravær på disse tre områdene skyldes i hovedsak at det er betydelig flere kvinner som er sykmeldt, og det gjelder særlig hofteplager og nakkeplager.

Selvrapportering av smerter i befolkningsstudier viser lignende kjønnsforskjeller i muskel- og skjelettplager som avdekkes i sykefraværsdataene. En surveyundersøkelse fra Nederland viser at smerter i korsryggen er mest utbredt, og der finner de ingen kjønnsforskjell (Wijnhoven de Vet og Picavet 2006). Skuldersmerter og nakkesmerter er på henholdsvis andre og tredje plass i utbredelse, og for begge er det signifikant flere kvinner enn menn som rapporterer om plager. Hoftesmerter er langt mindre vanlig, men rapporteres omtrent 2,5 ganger så ofte blant kvinner. Også i danske og norske surveyundersøkelser rapporterer kvinner betydelig oftere om nakkesmerter, mens det er mindre kjønnsforskjeller i rapportering av ryggsmerter (Sundhedsstyrelsen 2018, s. 42)[23] https://www.helsebiblioteket.no/innhold/retningslinjer/veileder-i-fysikalsk-medisin-og-rehabilitering/muskel-og-skjelettplager/generelt/forekomst. Alt i alt er det grunnlag for å hevde at kjønnsforskjellene i sykefravær knyttet til smerter og plager i ulike deler av muskel- og skjelettsystemet i stor grad gjenspeiler kjønnsforskjeller i hyppigheten av slike plager i befolkninger.

Luftveislidelser

I antall personer med legemeldt sykefravær er de ulike smittsomme luftveislidelsene (øvre luftveisinfeksjon, influensa, akutt bronkitt, bihulebetennelse, luftveisinfeksjon IKA, lungebetennelse) den klart største diagnosegruppen på listen (tabell v1). Sykefravær med luftveislidelser er kortvarige med medianvarighet på mellom 4 og 9 dager. Luftveislidelsene var knyttet til 5,8 prosent av sykefraværet, og bidro til 6 prosent av kjønnsforskjellen. Det høyere sykefraværet blant kvinner skyldes i all hovedsak at betydelig flere kvinner var sykmeldt med disse diagnosene, og størst relativ forskjell er det for sykefravær med bihulebetennelse med 2,1 ganger flere kvinner sykmeldt. I den sammenheng vil vi vise til at det var en dobling i sykefraværet med bihulebetennelse blant førstegangsfødende kvinner etter at barnet nådde barnehagealder (Lima 2018, tabell 6).

På dette området er det grunn til å anta typiske kvinneyrker er en viktig forklaring på kjønnsforskjellen, og særlig knyttet til det å jobbe i barnehage og i grunnskolen. 9 av 10 ansatte i barnehage er kvinner, mens det gjelder 7 av 10 ansatte i grunnskolen. Små barn har dårligere immunforsvar, og barn som går i barnehage er ofte rammet av forkjølelse, halsbetennelse og ørebetennelse. Dette utgjør en stor smittekilde for de ansatte. At kvinner oftere jobber innen helse- og omsorgsyrker, kan også medføre at de har økt behov for sykemelding ved smittsomme sykdommer for å beskytte pasienter fra smitte.

En oppsummeringsstudie om kjønnsforskjeller i luftveislidelser konkluderer med at kvinner oftere rammes av øvre luftveisinfeksjoner, og særlig bihulebetennelse, betennelse i mandlene og ørebetennelse. Menn rammes derimot oftere av nedre luftveisinfeksjoner som lungebetennelse og akutt bronkitt (Falagas mfl. 2007). Forskerne påpeker at disse forskjellene kan skyldes biologi, og at for eksempel høyere forekomst av bihulebetennelse blant kvinner kan forklares med forskjeller i anatomi. Men kjønnsforskjellene kan også skyldes ulik livsstil og ulik eksponering for smitte. Betydelig flere menn enn kvinner ble alvorlig syke og døde av covid-19 (Kharroubi og Diab-El-Harake 2022), noe som blant annet forklares med kjønnsforskjeller i immunforsvaret. En studie fra Nederland viser at betydelig flere kvinner enn menn oppsøker allmennleger med symptomer på luftveislidelser (Groeneveld mfl. 2020). Forfatterne påpeker at både kan skyldes ulik sykdomsrisiko mellom kjønnene, men at det også kan skyldes at kvinner oftere går til lege når de får luftveislidelser. For luftveislidelser viser altså forskningen om kjønnsforskjeller i risiko et sammensatt bilde.

Bruddskader, knusningsskader og amputasjoner

Også ulike skader[24] Gruppen inneholder kun de diagnosene som er på listen over de femti største, og har ikke med alle skadediagnosene på ICPC-2. bidrar til en betydelig andel av sykefraværet i Norge (6,2 prosent av sykefraværet), og innen denne diagnosegruppen har menn noe høyere sykefravær enn kvinner. Menn er oftere sykmeldt innen nesten alle skadediagnoser på listen, med unntak av brudd i underarm (tabell v1). Det er særlig stor overvekt av menn med sykmelding innen L81 skade muskel-skjelett, med 1,6 ganger flere menn enn kvinner. Diagnosen (L81) inkluderer blant annet dyptliggende fremmedlegeme, større indre blødninger som følge av skade og traumatisk amputasjon. Dette gjenspeiler at menn er mer utsatt for alvorlige ulykker både i jobb og på fritiden frem til 60 årsalderen, med størst kjønnsforskjell i alderen 20-39 år[25]https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/personskadedata-2022/aktivitet-i-personskadedata/kontaktarsak . Kjønnsforskjellen i skader har imidlertid blitt redusert over tid. . I aldersgruppen 16-39 år har menn 1,8 ganger mer sykefravær på grunn av skader enn kvinner. Blant de over 40 år har kvinner litt mer sykefravær på grunn av skader enn menn (tabell 1).