Sykefravær
Last ned

NAV-legestudien i Bergen: systematisk veiledning av fastleger reduserte ikke sykefraværet

Av Arnstein Mykletun[1] Seniorforsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt; professor II, Universitetet i Tromsø og Kompetansesenter for Arbeid og Psykisk Helse, Helse Nord; visiting professor, University og New South Wales, Sydney, Australia, Stein Nilsen[2] Rådgivende lege i NAV Hordaland, involvert i veiledningen, og deltaker i forskningsgruppen og prosjektstyringsgruppen, Inger Cathrine Kann[3] Forsker, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Hege Rebecca Jacobsen[4] Rådgivende lege i NAV Hordaland, involvert i veiledningen, og deltaker i forskningsgruppen og prosjektstyringsgruppen, Øivind Wesnes[5] Representant for Hordaland Legeforening i prosjektstyringsgruppen, fastlege i Bergen og Hans Petter Nordhagen[6] Rådgivende lege i NAV Hordaland, involvert i veiledningen, og deltaker i forskningsgruppen og prosjektstyringsgruppen

Sammendrag

I denne studien tester vi effekten av et tiltak hvor NAVs rådgivende overleger ble involvert i systematisk veiledning av fastleger. Veiledningen tok utgangspunkt i legens egne listepasienter som hadde vært sykmeldt lenger enn åtte uker, og veiledningen ble gitt fire ganger over 12  måneder. Det ble drøftet konkrete målsettinger og virkemidler for retur til arbeid, herunder også muligheter for gradert sykmelding.

Studien ble gjennomført som en randomisert kontrollert studie i 2013, og alle Bergens fastleger ble invitert til deltakelse. Det viktigste utfallsmålet var om sykefraværet endret seg i gruppen som mottok veiledning sammenlignet med kontrollgruppen.

Det var ingen påviselig effekt av veiledningsmetoden på totalt sykefravær, langtidssykefravær eller graderingsandel. Fastlegene var imidlertid tilfreds med veiledningen, vurderte den som nyttig, ville anbefale den til kollegaer, og vurderte subjektivt at veiledningen hadde endret deres sykmeldingspraksis. NAV-leger var også generelt optimistiske til at metoden kunne påvirke sykmeldingspraksis og kunne godt tenke seg selv å bli engasjert i slikt veiledningsarbeid.

Denne studien viser at selv populære, omfattende og systematiske tiltak for å øke sykmelders kompetanse og bevissthet i sykmeldingsarbeidet kan være helt uten effekt på sykmeldingspraksis. Beslektede tiltak rettet mot fastleger har ikke blitt effektevaluert. Studien gir ingen holdepunkter for at sykmeldingspraksis kan påvirkes gjennom å øke sykmelders kompetanse og bevissthet. På bakgrunn av denne studien kan vi likevel ikke utelukke at sykmeldingspraksis kan påvirkes med andre metoder eller strategier. Resultatet var noe overraskende og stod i kontrast til subjektive vurderinger av effekt og nytteverdi før effektevalueringen var klar. Studien viser med all tydelighet nødvendigheten av å gjennomføre effektevalueringer ved bruk av kontrollgrupper, og at selv klare subjektive vurderinger av hva som er nyttig og effektivt, kan være feil.