Sammendrag

I 2010 ble de tre midlertidige helserelaterte ytelsene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av arbeidsavklaringspenger. Formålet med denne artikkelen er å få mer kunnskap om hvordan arbeidsavklaringspenger fungerer, ved å sammenligne den nye ordningen med de tre som ble erstattet. Vi ønsker å finne ut om det er endringer over tid i antall personer som kommer inn på en midlertidig helserelatert ytelse, og hvor lenge de forblir stønadsmottakere.

Hovedbildet er at lite er endret etter innføringen av arbeidsavklaringspenger, men det er noen unntak. Færre av de nye mottakerne har hatt en tilknytning til arbeidslivet før de får innvilget ytelsen, sammenlignet med tidligere. Dette gjelder i alle aldersgrupper, men er tydeligst for de yngste. Det er også tydelig flere 18- og 19-åringer som nå får innvilget arbeidsavklaringspenger. En tredje endring er at mange gamle saker som ble startet lenge før arbeidsavklaringspenger ble innført har blitt avklart i løpet av de siste årene.

Utviklingen i sykefraværet og arbeidsledigheten er de viktigste faktorene for å forstå utviklingen i nye mottakere av midlertidige helserelaterte ytelser. Når sykefraværet eller arbeidsledigheten øker, får flere en midlertidig helserelatert ytelse.

Det er i all hovedsak to veier ut av midlertidige helserelaterte ytelser, uføretrygd eller arbeid. Den første påvirkes i stor grad av regelendringer og saksbehandlingspraksis i NAV, den andre i stor grad av arbeidsmarkedet. Når arbeidsledigheten er høy, er det færre som avslutter en stønadsperiode.

Sykefraværet har størst betydning for utviklingen i antall nye mottakere til de midlertidige helserelaterte ytelsene. Det vil si at tiltak som reduserer sykefraværet også vil redusere antall nye mottakere av midlertidige ytelser, og således også uføretrygd.