Hva sier tidligere forskning om bruken av vilkår?

I Dahl og Lima (2017) gir vi en oversikt over en del av effektstudiene av deltakelse i arbeidsrettede aktiviteter som er gjennomført i Norge de siste 20 årene. Med effektstudier mener vi studier som har et design som gjør det mulig å avdekke en kausal sammenheng mellom deltakelse i et tiltak og utfall. Dette i motsetning til studier som kun viser statistiske sammenhenger, og der en ikke kan vite om disse sammenhengene er forårsaket av kausale mekanismer. Det viser seg at de ikke er gitt hvilke effekter vi kan forvente av innføring av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Riktignok finner de fleste at bruken av vilkår reduserer antall mottakere av sosialhjelp.

Dahl og Lima (2016) undersøkte effekten av å innføre aktivitetsvilkår i fire kommuner. Utfallet var andelen sosialhjelpsmottakere i kommunen i målgruppen. Studien viser en sterk effekt på 30 prosents nedgang i andelen mottakere i Drammen og Fredrikstad. I de to andre kommunene, Sandnes og Fjell, fant vi ingen reduksjon i mottak av sosialhjelp.

Hernæs m.fl. (2017) finner at bruken av vilkår for mottak av sosialhjelp reduserer antall mottakere av stønaden. De ser spesifikt på unge mottakere (21–åringer) og finner dessuten at økt bruk av vilkår for sosialhjelpsmottak øker fullføringen av videregående skole.

Ved å bruke samme identifikasjon av endringer i bruken av vilkår (se Flermoen m.fl. 2006), finner Bratsberg m.fl. (2018) også at økt bruk av vilkår gir redusert kriminalitet. Dette gjelder spesielt for utsatte unge menn. De forklarer dette delvis med at deltakelse i aktiviteter gjør det vanskelig å samtidig begå kriminalitet, og delvis gjennom at flere deltar i utdanning og dermed får økt humankapital. Hernæs (2018), igjen med samme grunnlag, finner at praksisendringene reduserte andelen mottakere av sosialhjelp, økte sysselsettingsgraden, og hadde positive virkninger i den nedre delen av lønnsfordelingen.

I en lignende studie av innføring av aktivitetsvilkår i Stockholm i Sverige finner Dahlberg m.fl. (2009) at vilkårene medfører redusert antall mottakere av sosialhjelp og en økning i arbeidsdeltakelsen. De finner imidlertid kun en slik effekt blant de som er født i Sverige, og ikke blant innvandrerne. Brodersen (2014) benytter seg av et randomisert forsøk i Danmark, hvor et tilfeldig utvalg av sosialhjelpsmottakere fikk tettere oppfølging i form av hyppige møter. Hun finner at dette ikke medfører økt arbeidsdeltakelse eller at mottakerne ble mer selvhjulpne. Den økte møtehyppigheten gir færre mottakere av sosialhjelp, men det samtidig økt overgang til uføretrygd.

Vi vil understreke at de norske studiene vi har gjengitt her hovedsakelig ser på vilkår generelt, og ikke vilkår om aktivitet spesielt. Kommunene har kunnet stille vilkår om aktivitet til sosialhjelpsmottakere siden 1993, mens lovendringen fra 2017 gjorde vilkår om aktivitet for sosialhjelpsmottakere til en skal-betingelse. Det er ikke gitt at effekten av bruken av vilkår vil være den samme som ved innføringen av en mer generell aktivitetsplikt. Derfor er det nødvendig med nye studier for å forstå hvilke effekter vi får ved denne lovendringen. Denne spørreundersøkelsen vil kunne gi et grunnlag for effektanalyser av bruken av aktivitetsplikt.

Svarprosent

Svarprosenten er på 71 %, hvorav 61 % av alle NAV-kontor har gjennomført hele undersøkelsen. Vi har gruppert kommunene etter befolkningstall. Storbyer består av administrative bydeler i de fire største byene (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), store kommuner er kommuner med et innbyggertall større enn 10 000, og små- og mellomstore kommuner er de med færre enn 10 000 innbyggere,

Svarprosenten er høyest blant NAV-kontor i storbyer og i store kommuner, og lavere i små- og mellomstore kommuner. En forklaring på dette kan være at en del små kommuner har så få mottakere av sosialhjelp i målgruppen at spørsmålene ikke er like relevante for dem.

Hvem har svart på vegne av kontoret – og påvirker det svarene?

De fleste som har svart har lengre erfaring fra arbeid med sosiale tjenester i NAV, men 10 prosent har kun erfaring med dette i 1 år eller mindre. 31 prosent av de som har svart er ledere for NAV-kontoret, 24 prosent er avdelingsledere mens de resterende 45 prosentene er veiledere. Flertallet av de som har svart er kommunalt ansatte, mens 38 prosent er ansatt i statlige NAV.

En kan tenke seg at hvem som svarer på spørsmålene påvirker svarene, og særlig spørsmålene om positive og negative konsekvenser av aktivitetsplikt. For eksempel kan ledere være mer positive enn medarbeidere på spørsmålene om erfaringer med innføringen av aktivitetsplikt. Vi har undersøkt dette ved å se på sammenhenger mellom svar på spørsmålene om erfaringer med aktivitetsplikt, og egenskaper ved de som har svart. Vi finner at verken erfaring, om en er leder eller om en er kommunalt eller statlig ansatt påvirker om en har krysset av for positive eller negative erfaringer med aktivitetsplikt. Det er en svak men systematisk tendens til at de som har over 2 års erfaring med sosialhjelp i mindre grad svarer «vet ikke» på spørsmålene sammenlignet med de som har under 2 års erfaring med sosialhjelp. Det er også en svak tendens til at kommunalt ansatte er sterkere positive til aktivitetsplikt, det vil si at de tenderer mot å svare «svært enig» der statlig ansatte svarer «delvis enig».

Stor spredning i endringstidspunkt

Figur 3 viser når NAV-kontoret svarer at de innførte aktivitetsplikt. Selv om loven trådde i kraft 1. januar 2017 er det stor spredning i når NAV-kontorene oppgir at de innførte aktivitetsplikt.

40 prosent av alle kontor svarer at de hadde innført aktivitetsplikt før 2016, og dermed før lovendringen var kjent. Det var mer vanlig i storbyene (56 prosent) og store kommuner (52 prosent) enn i små og mellomstore kommuner (35 prosent) å benytte seg av aktivitetsplikt i forkant av endringene i loven.

Regjeringen foreslo i utgangspunktet at aktivitetsplikten skulle innføres for alle mottakere av sosialhjelp i en proposisjon til Stortinget allerede i desember 2014 (Prop. 39. L (2014-2015)). Men uklarheter omkring kommunenes kostnader for å legge til rette for aktiviteter gjorde at innføringen først ble iverksatt 1. januar 2017, samt at den nå kun skulle gjelde for personer under 30 år. En del kommuner (15 prosent) innførte da aktivitetsplikt i løpet av 2016 i forkant av lovendringen. En like stor andel (15 prosent) innførte aktivitetsplikt i samme måned som lovendringen trådde i kraft i januar 2017.

I underkant av 20 prosent innførte aktivitetsplikt jevnt utover i perioden etter lovendringen, mens 3 prosent (10 kontorer) har ennå ikke innført aktivitetsplikt. Det siste gjelder små kommuner, og gjelder i hovedsak steder som har få eller ingen sosialhjelpsmottakere.

Hvor store er endringene?

I en tidligere artikkel har vi vist at mange NAV-kontor allerede hadde innført en praksis som langt på vei innebar aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere (Dahl og Lima 2017). Et sentralt spørsmål i forbindelse med lovendringen er derfor i hvilken grad det faktisk har medført endringer i praksis i NAV-kontorene. Vi stilte flere spørsmål der vi forsøker å måle dette.

Samlet sett svarer fire av fem NAV-kontor at det som en følge av lovendringen, er blitt flere unge sosialhjelpsmottakere i alderen 18–29 år med vilkår om aktivitet. Over halvparten oppgir at økningen er i stor eller svært stor grad. Det er spesielt de store kommunene som rapporterer om endringer i stor grad, mens storbyene Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger oppgir noe mindre endringer. Tilsvarende er det mindre endringer i de små kommunene. I storbyene var vilkår om aktivitet brukt mye også før lovendringen, slik at overgangen ikke ble veldig omfattende (Dahl og Lima 2017).

I et annet spørsmål ba vi kontorene om å ta stilling til om det på våren 2017 var flere (eller færre) mottakere av sosialhjelp som nå fikk vilkår om aktivitet enn på våren 2015. På dette spørsmålet er det 5 prosent av kommunene som rapporterer at det er blitt svært mange flere med vilkår om aktivitet i alderen 18–24 år, mens 13 prosent rapporterer om at det har blitt mange flere (figur 3). Det er flest i storbyer og store kommuner som rapporterer om flere med aktivitetsvilkår, mens det er mindre endringer i de små- og mellomstore kommunene. Når vi spør på denne måten får vi inntrykk av at det har skjedd mindre endringer sammenlignet med da vi spurte om i hvor stor eller liten grad lovendringen har medført flere med vilkår om aktivitet. Hvis vi antar at de største endringene har skjedd i kommuner som har svart svært mange eller mange flere er det en betydelig økning i andelen med vilkår om aktivitet i 18 prosent av alle kommuner. Figur 2 indikerer derimot en stor økning i andelen med vilkår i over 50 prosent av kommunene. 40 prosent av de som har svart at lovendringen i svært stor grad eller stor grad har gitt flere med aktivitetsvilkår, svarer samtidig at det omtrent var like mange med aktivitetsvilkår våren 2015 som våren 2017 (ikke vist).

Spørsmålet er hvilke svar som gir det mest riktige bildet av de faktiske endringene som er skjedd? Vi kan ikke vite dette sikkert, men når vi krysskjører disse spørsmålene med for eksempel spørsmålet om når aktivitetsplikt ble innført, får vi inntrykk av at svarene i figur 3 gir et mer korrekt bilde. Vi konkluderer med at vi tror mer på mer forsiktige tallene i figur 3. Det innebærer at lovendringen har medført en betydelig økning i andelen med aktivitetsvilkår i 18 prosent av kommunene, mens det i 23 prosent av kommunene har det vært en mer begrenset økning i andelen med aktivitetsvilkår, og i de resterende små eller ingen endringer.

Vi stilte også samme spørsmål om endringer i andelen med aktivitetsvilkår for mottakere i alderen 25–29 år. Vi finner at kontorene rapporterer om samme endring for 18–24-åringer som for 25–29-åringer, og viser derfor bare tallene for 18–24-åringer.

Det er kommunene som sier at de innførte aktivitetsplikt i forbindelse med lovendringen (fra 2016 til midten av 2017), som i klart størst grad rapporterer at det er blitt flere med aktivitetsplikt fra våren 2015 til våren 2017 (figur 4). I denne gruppen er det 30 prosent som har svart at det blir mange flere og 29 prosent som har oppgitt at det er blitt noen flere. Men også i denne gruppen er det 27 prosent som svarer at det ikke er blitt noen flere med aktivitetsvilkår på tross av at aktivitetsplikt er innført. Vi skal komme tilbake til hva det kan bety. Det er i denne gruppen som svarer at de har innført aktivitetsplikt i forbindelse med lovendringen, og som rapporterer om at det er blitt flere med aktivitetsplikt, vi kan forvente å finne størst effekter på kommunenivå. Blant de som har svart at aktivitetsplikt ennå ikke er innført eller som ikke vet, rapporterer 90 prosent om ingen endring eller at de ikke vet om det er noen endring.

Selv om lovendringen gjelder for mottakere av sosialhjelp under 30 år, spurte vi også kommunene om praksisendringer for personer over 30 år (figur 5). Det oppgir de at det til en viss grad har vært. Rundt en av fire kommuner oppgir at det er noen flere i alderen over 30 år som får vilkår om aktivitet. Et fåtall (5 prosent) rapporterer dessuten at det er færre blant de eldste mottakerne av sosialhjelp som nå får vilkår om aktiviteter.

Vi har videre vært interessert i hvordan praksisen har blitt endret. Har kommunene innført nye aktiviteter eller har de utvidet allerede eksisterende tiltak?

Det er 39 prosent som svarer at lovendringen har medført at kommunen benytter nye aktiviteter eller tiltak for gruppen i stor eller svært stor grad (figur 6). Det er betydelig variasjon i om lovendringen faktisk har medført flere med vilkår om aktivitet og nye aktiviteter eller tiltak for gruppen.

Saksbehandling

Et aspekt med aktivitetsplikt er saksgangen ved søknad om sosialhjelp. Hvordan vurderer NAV-kontorene hvem av sosialhjelpssøkerne som bør bli vurdert for vilkår om aktivitet? Hva bør det legges vekt på når man stiller vilkår? I storbyene svarer så å si alle NAV-kontorene at alle blir vurdert for vilkår om aktivitet med en gang de søker om sosialhjelp (figur 7). Det er noen flere NAV-kontor i små kommuner som rapporterer at ikke alle søkerne vurderes ved første søknad om sosialhjelp.

I underkant av 40 prosent svarer at de kun stiller vilkår dersom de kan tilby aktivitet som kan føre til selvhjulpenhet (figur 8). Dette svarer flere av de små kommunene enn store kommuner, og spesielt mer enn storbyer. Dette kan tyde på at storbyene har flere typer aktiviteter de kan tilby sosialhjelpsmottakerne, og dermed har bedre muligheter til å tilpasse aktivitetene til den enkelte mottaker. 25 prosent svarer de stiller vilkår for alle som kan delta i en aktivitet, et svar som er mest utbredt i storbyene. 32 prosent har svar at vurderingen er «en blanding». Flere har utdypet vurderingen de gjør i et åpent tekstfelt. En blanding viser seg å være mye forskjellig, og delvis er det nok et problem med at svarkategoriene ikke er helt dekkende. Her er ett eksempel på hva som menes med en blanding i et svar i åpent tekstfelt: «Alle blir vurdert. Med i vurderingen er også om Nav-kontoret kan tilby en passende aktivitet for vedkommende og hvorvidt vi har mulighet til å følge opp vilkåret slik loven krever». Et annet kontor svarer: «Kommunen har ikke eget tiltak. Vi må derfor også vurdere om vi faktisk har egnede tiltak til hver enkelt bruker». Dette viser at kontor og den enkelte saksbehandler kan vektlegge ulike forhold, og at hvis det mangler passende tiltak kan det være en grunn til ikke å stille vilkår. Flere nevner også at de først vurderer om søknaden vil være ett engangstilfelle, kanskje en nødssituasjon. Dette er i tråd med rundskrivet der det står at det ikke skal stilles vilkår i en nødssituasjon. Sitat: «De blir vurdert for aktivitetsplikt når det ikke åpenbart er en søknad som er et enkelttilfelle».

Bruk av sanksjoner

En annen kilde til variasjon mellom kommunene er hvordan de behandler vilkårssettingen og bruken av sanksjoner. Hvis potensielle søkere av sosialhjelp tror kravene de blir stilt ovenfor ved sosialhjelpsmottak blir uoverkommelige, kan det være at de lar være å søke. Vi har i en tidligere artikkel beskrevet at når noen har søkt om sosialhjelp så kan det bli innkalt til et møte om vilkår, en vilkårssamtale. Det kan da være at søker ikke kommer på vilkårssamtalen, eller at de kommer til samtalen, men at de lar være å møte opp på aktiviteten. At de ikke møter opp på den pålagte aktiviteten kan ha ulike årsaker.

I underkant av 1 av 5 NAV-kontor oppgir at alle som ble innkalt til vilkårssamtale i april i 2018 møtte opp (figur 9). Men dette gjelder så å si kun i små kommuner. I store kommuner og i storbyene var det noen søkere som ikke møtte opp til vilkårssamtalen. Rundt 1 av 4 NAV-kontor oppgir at de ikke benytter seg av vilkårssamtale, slik at oppmøte i denne sammenheng ikke er relevant.

Videre spør vi NAV-kontorene hva de gjør dersom søker ikke møter til vilkårssamtale. Et stort flertall svarer da at de tar kontakt med bruker på nytt (figur 10). Noen svært få (tre kontorer) svarer at de avslår søknad om sosialhjelp automatisk, mens noen (sju kontorer) svarer at «de gjør en vurdering». 13 prosent svarer annet, og det handler blant annet om at de innvilger søknaden, men gir redusert stønad som sanksjon. Allerede her kan aktivitetsplikt påvirke brukerne ved at noen lar være å stille på møte når de blir informert om at møtet skal handle om aktivitetsplikt.

Etter vilkårssamtalen vil de som ikke får unntak få et vilkår om aktivitet. Vi spurte kommunene om hvor stor andel av disse som så bryter dette vilkåret. I storbyene svarer to av fem NAV-kontor at mange eller svært mange bryter dette vilkåret (figur 11). Det er nesten like mange som bryter vilkåret i store kommuner, mens dette ikke er så vanlig i små kommuner. Det må sies å være store variasjoner mellom kommunene i hvor mange av sosialhjelpsmottakerne som bryter vilkåret om aktivitet, og en forklaring på forskjellene kan være at noen kommuner benytter mer krevende tiltak enn andre kommuner eller at de stiller vilkår til flere.

Kontorenes erfaringer med aktivitetsplikt

Vi ba kontorene ta stilling til en rekke påstander «om ditt kontors erfaringer med innføringen av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere». Siden mange kontor allerede hadde innført aktivitetsplikt, kan vi ikke vite sikkert om de svarer ut fra konsekvensene av lovendringen eller ut fra erfaringene da de innførte aktivitetsplikt før lovendringen. Alle tall i figur 12 er vektet med befolkningsstørrelsen for aldersgruppen 18–29 år i kommunen. Det betyr at kommuner med mange unge vektes betydelig høyere enn kommuner med få unge.

NAV-kontorene hovedsakelig positive til aktivitetsplikt. 70–78 prosent er helt enig eller delvis enig i at brukerne oftere kommer seg ut av en passiv tilværelse, at aktivitetsplikt har gitt raskere avklaring og at brukerne oftere deltar i tiltak som gir dem verdifull kompetanse. På sistnevnte spørsmål er de fleste «delvis enige» og ikke «svært enige». Et flertall på mellom 60–70 prosent er svært eller delvis enige i at aktivitetsplikt fører til positive utfall for brukerne eller for samfunnet, at flere kommer seg i jobb og at det hindrer misbruk av sosialhjelp. 45 prosent er enige i at flere går tilbake til skolebenken, mens 44 prosent er usikre på dette. Det er færre som er enige i at aktivitetsplikt har gitt negative utfall. 29 prosent svarer at innføringen av aktivitetsplikt har gitt mye byråkrati og for liten effekt på brukerne, og dette er den negative påstanden som det er mest vanlig å si seg enig i. Som vi skal se under er det særlig kontor som hadde innført aktivitetsplikt før lovendringen som har erfart at lovendringen har medført økt byråkrati. 18 prosent er enige i at innføringen av aktivitetsplikt medfører negative økonomiske sanksjoner mot brukere i en vanskelig livssituasjon. Det utgjør 48 kommuner. Det er få, kun 6 prosent, som er delvis enige i at sosialhjelp er blitt mer vanskelig tilgjengelig «for en sårbar gruppe». Det sistnevnte spørsmålet er knyttet til en bekymring om at noen sårbare brukere forsvinner fra sosialhjelp når det blir stilt krav til dem.

At NAV-kontorene stiller seg såpass positive til aktivitetsplikt viser at de fleste har tro på at aktivitetsplikt er riktig for brukerne. Men det betyr ikke nødvendigvis at aktivitetsplikt faktisk har positive effekter på selvhjulpenheten til målgruppen. For å finne svar på dette må vi gjennomføre en effektstudie. Det kan tenkes at det er enkelte grupper som har kommet bedre ut, mens andre kan ha kommet dårligere ut.

Hvordan kommunene svarer på disse spørsmålene har sammenheng med om de hadde innført aktivitetsplikt allerede før 2016. Her ser vi på alle de som har oppgitt at de har et betydelig antall unge sosialhjelpsmottakere med aktivitetsplikt i 2017 og sammenligner kontor der det har blitt flere med aktivitetsplikt etter lovendringen og kontor der det ikke har vært noen endring i antallet med aktivitetsplikt (figur 13).

Blant de som allerede benyttet aktivitetsvilkår og som ikke stiller vilkår til flere etter lovendringen, svarer 40 prosent at lovendringen har gitt mye byråkrati for liten effekt (figur 13). Som vi skal se under er det flere NAV-kontor som rapporterer at det har blitt mer tungvint å gjennomføre sanksjoner ved ugyldig fravær fra aktivitetene. For de som allerede benyttet aktivitetsvilkår forut for lovendringen er det med andre ord mange av kontorene som er kritiske til aspekt ved lovendringen, selv om de er positive til aktivitetsplikt. I kontor der lovendringen har medført at det har blitt flere med aktivitetsplikt er det omtrent 15 prosent som er svært eller delvis enige i påstanden. En kan anta at for de sistnevnte NAV-kontorene handler lovendringen først og fremst om å innføre aktivitetsvilkår for grupper som det tidligere ikke ble stilt vilkår til.

Erfaringer: noen kvalitative svar

Mot slutten av spørreskjemaet stilte vi følgende spørsmål: «Til slutt vil vi be deg gi en samlet vurdering av kontorets erfaringer med aktivitetsplikt etter § 20a. Hvor store endringer har det medført for brukerne, og vil dere samlet sett si at endringene er positive eller negative for brukernes situasjon?». I dette henviser vi spesifikt til den nye lovparagrafen, og spør dermed om kontorets vurdering av lovendringen som inntraff i 2017.

Under gjengir vi svarene på noen av påstandene om konsekvenser av innføring av aktivitetsplikt.

Har innføringen av den nye loven om aktivitetsplikt medført at færre unge mottar sosialhjelp?

Formålet med å innføre aktivitetsplikt var å øke mottakernes overgang til arbeid, utdanning eller å bli selvforsørget på annen måte enn ved å motta sosialhjelp. Hvis kommunene lykkes med å bistå flere til å bli selvforsørget gjennom jobb eller ved å ta utdanning, kan vi forvente en reduksjon i antall sosialhjelpsmottakere. Men det er ikke gitt at en reduksjon i andelen mottakere innebærer at flere kommer i jobb, det kan for eksempel også være at det begynner å motta andre ytelser i stedet eller at de blir forsørget av familie. Her benytter vi registerdata fra KOSTRA om sosialhjelpsmottak blant personer i alderen 18–29 år for undersøke om vi finner noen tegn på en reduksjon i andelen mottakere i forbindelse med lovendringen. Vi skal først se på utviklingen i hele landet. Vi skiller mellom norskfødte og utenlandsfødte fordi utenlandsfødte er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere og fordi det har vært en økning i innvandringen de siste årene.

Samlet sett er andelen mottakere av sosialhjelp i alderen 18–29 år tilnærmet stabil i den observerte perioden fra 2012 til 2017 (figur 14). Men det er ulik trend blant norskfødte og blant utenlandsfødte. Blant utenlandsfødte i alderen 18–29 år er det en økning i andelen mottakere av sosialhjelp, fra 4 prosent i 2012 til over 6 prosent i 2017. Blant norskfødte er andelen stabil på omtrent 1,7 prosent frem til starten av 2015, og deretter begynner andelen sosialhjelpsmottakere å avta. I 4. kvartal 2017 er andelen norskfødte mottakere blitt redusert til 1,4 prosent. Nedgangen i andelen sosialhjelpsmottakere begynner dermed 2 år før lovendringen, og når vi ser landet under ett kan vi ikke se noen tegn på noen særskilt reduksjon i andelen unge sosialhjelpsmottakere i forbindelse med lovendringen i 2017.

Vi deler inn utvalget i tre grupper ved å kombinere spørsmålene om når aktivitetsplikt ble innført, med spørsmålet om det har vært en endring i andelen med vilkår fra våren 2015 til våren 2017. Kontrollgruppen er de som svarer at de hadde innført aktivitetsplikt før 2016 og der det ikke er blitt flere med aktivitetsvilkår. De to tiltaksgruppene er de som oppgir at aktivitetsplikt er innført etter lovendring og som rapporterer om flere med vilkår. Tallene er vektet med befolkningen på 18–29 år i kommunen. [3]Kommunene vi analyserer er beskrevet i tabell 2.

Når vi beskriver utviklingen i den totale andelen med sosialhjelp finner vi en nokså tydelig nedgang i andelen mottakere i 2017 blant kommunene som rapporterer om noen flere med aktivitetsplikt (figur 15). Til høyre i figur 15 observerer vi kun andelen norskfødte sosialhjelpsmottakere. I alle tre grupper er det en nedgang i andelen norskfødte mottakere fra og med 2014. Men blant begge tiltaksgruppene som oppgir at de har innført aktivitetsplikt i forbindelse med lovendringen, er det en større reduksjon i andelen norskfødte sosialhjelpsmottakere i 2017 enn i kontrollgruppen (figur 16). Det indikerer at innføringen at lovendringen har medført en svak reduksjon i andelen norskfødte mottakere i kommunene med en økning i andelen med aktivitetsplikt.