Utvalget og svaroppslutning

Populasjonen i Pensjonsundersøkelsen ble definert som alle i befolkningen som var registrert som bosatt i Norge i mars 2023 og var i alderen 30–60 år. Vi ekskluderte de som var registrert med hel eller delvis uføretrygd.

Vi trakk et tilfeldig utvalg på 10 000 personer fra populasjonen. E-postadresser til respondentene ble hentet fra kontakt- og reservasjonsregisteret. Det endelige utvalget består av 9 585 personer, og 1 938 personer besvarte spørreundersøkelsen. Dette gir en svaroppslutning på 20 prosent. De 415 som ble fjernet fra utvalget omfattet personer som ikke ble funnet i kontakt- og reservasjonsregisteret, var registrert som døde, selv ba om å bli slettet og epostinvitasjoner med spørreskjema som kom i retur. I tråd med personvernerklæringen ble alle som ba om å bli slettet fra undersøkelsen ekskludert.

Alle i utvalget mottok et informasjonsbrev noen dager før spørreundersøkelsen ble sendt ut på epost. Brevet redegjorde for behandlingsgrunnlaget for spørreundersøkelsen, hvordan personvernet ivaretas og hvilke rettigheter de som respondent har til innsyn i sine opplysninger. Brevet gir også informasjon om hvordan de kan trekke seg fra undersøkelsen og at det er frivillig å delta. Etter utsendelsen av spørreskjemaet ble det sendt ut tre påminnelser med oppfordring om å besvare spørreskjemaet.

Stor interesse for pensjon

På spørsmålet «hvor interessert er du i din fremtidige pensjon?» svarte over 80 prosent at de var enten interessert eller veldig interessert i pensjon. Tre av ti både blant menn og kvinner svarte at de er veldig interessert i sin fremtidige pensjon, mens over halvparten er interessert (figur 3). Kun veldig få er uinteressert eller veldig uinteressert. Kanskje ikke uventet, men det er de eldste respondentene som er mest interessert i sin fremtidige pensjon. Men nesten ingen av de de yngste svarte at de er uinteressert.

Merk her at vi spør om de er interesserte i sin egen fremtidige alderspensjon. Grødem (2019) finner at befolkningen som helhet generelt er lite interesserte i alderspensjon, og at de i liten grad snakker om dette med andre som partnere eller kolleger. Så det kan likevel være at befolkningen generelt er mindre opptatt av temaet generelt, men likevel er interesserte i hvordan sin egen pensjonisttilværelse vil bli.

Økonomisk planlegging

Størrelsen på folks pensjoner avhenger hovedsakelig av inntekten gjennom arbeidslivet. De aller fleste står ovenfor et inntektsfall den dagen de velger å tre ut av arbeidslivet. Vi har spurt respondentene om de tror pensjonen de vil få vil være tilstrekkelig for å leve det livet de ønsker som alderspensjonist. Nesten halvparten (49 %) svarer da at de ikke tror dette vil være tilfelle (figur 4). Dette tyder på at det er mange som forventer å måtte redusere på levestandarden sin eller at de ser det som nødvendig å måtte jobbe lenger enn de selv ønsker. Rundt en tredel svarer at de ikke vet om pensjonen blir tilstrekkelig. Dette kan tyde på at de ikke har satt seg inn i sin fremtidige pensjon og ikke har oversikt over størrelsen på egen samlet pensjon når de en dag blir alderspensjonist.

Noen flere menn (23 %) enn kvinner (14 %) tror pensjonen blir tilstrekkelig. Dette kan ha sammenheng med at menn i gjennomsnitt har høyere lønn og også jobber mer. Kvinner jobber mer deltid enn menn, noe som vil reduserer pensjonsopptjeningen. Menn vil da få høyere pensjon enn kvinner i gjennomsnitt. Selv om menn jobber mest gjennom livsløpet, så har kvinner i gjennomsnitt høyere forventet levealder. Offentlig tjenestepensjon er livsvarig, men det er vanlig at privat tjenestepensjon kun utbetales i ti år, og kvinner vil da i en lengre periode enn menn leve på pensjon kun fra folketrygden og egne midler. Kvinner motvirker i dag dette til en viss grad ved å starte pensjonsuttaket senere enn menn. Riktignok vil ikke alle ha tilstrekkelig opptjening for å starte pensjonsuttaket tidligere. Uansett vil de ved å jobbe lenger få høyere pensjon fra folketrygden samtidig som privat tjenestepensjon utsettes. Senere uttak og høyere opptjening vil da kompensere noe for deltidsarbeid og redusert pensjonsopptjening for dem som i perioder ikke har arbeidet eller har arbeidet redusert.

På spørsmålet om de tror pensjonen vil være tilstrekkelig til å leve det livet de ønsker som alderspensjonist er de yngste respondentene mer usikre enn de eldste. 53 prosent av 30–39-åringene svarte nei på dette spørsmålet, mens 45 prosent av 50–59-åringene svarte det samme. Dette kan ha flere årsaker. For det første er pensjonssystemet i endring og det er vanskelig for de yngste å vite hva som faktisk vil gjelde når de en gang i fremtiden skal starte pensjonsuttaket. Samtidig er det en usikkerhet mer generelt om hvordan livet deres vil bli, og mer spesielt om selve yrkeskarrieren og hva de faktisk vil tjene i fremtiden. Kort sagt er det større usikkerhet om hvor stor den endelige pensjonsbeholdningen vil bli for de yngste.

Disse funnene er i strid med undersøkelsene som Grødem (2019) inkluderer i sin gjennomgang. I tidligere undersøkelser har flertallet antatt at deres pensjoner vil være akseptable og at de har høy grad av tillit til institusjonene. At flertallet i vår undersøkelse rapporterer at de ikke tror at pensjonen vil være tilstrekkelig til å leve det livet de ønsker, kan være relatert til hvordan spørsmålet er formulert, som er forskjellig fra tidligere undersøkelser. Det kan også være relatert til tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført. Sommeren 2023 var preget av dyrtid, økt økonomisk usikkerhet, stigende renter og høy inflasjon. Det har også vært mye oppmerksomhet om pensjon i media og samfunnet generelt de siste årene.

Rundt en tredel av respondentene for begge kjønn og alle aldre svarer at de ikke vet om pensjonen blir tilstrekkelig til å leve det livet de ønsker som alderspensjonist. Dette er også et tegn på usikkerheten til respondentene om hva de vil få utbetalt som pensjonister.

Vi stilte også spørsmål om respondentene sparer til pensjon på egen hånd. Vi spesifiserte i spørsmålet at vi sikter til for eksempel individuell pensjonssparing (IPS) eller annen sparing gjennom fond eller sparekonto med formål om å bruke som pensjonist. Dette vil da komme i tillegg til pensjon fra folketrygden, AFP og tjenestepensjon. Nesten halvparten (49 %) av respondentene totalt sett svarer at de sparer til pensjon på egen hånd (figur 5). Nesten 60 prosent (59 %) av dem som ikke tror at pensjonen vil være tilstrekkelig for å leve det livet de ønsker som pensjonist, sier de sparer til pensjon på egen hånd. 39 prosent av de som ikke tror pensjon blir tilstrekkelig svarte at de ikke sparer til pensjon på egen hånd. Det kan skyldes at de ikke har økonomisk mulighet til å gjøre dette i dag. Vi viser det ikke i en egen figur her, men pensjonsundersøkelsen viser at det er langt mer vanlig å spare for dem som oppgir at deres egen økonomi er god eller svært god (61 prosent sparer) enn for dem med middels eller dårligere økonomi (35 prosent sparer).

At rundt halvparten av respondentene totalt sett sier de sparer til pensjon er på tilsvarende nivå som tidligere undersøkelser (Grødem, 2019). I noen av disse undersøkelsene har de også spurt om hvilken type sparing som er mest vanlig, og det ser ut til å være egenstyrt sparing (Lien og Grambo, 2007). Midtsundstad og Hyggen (2011) finner at relativt få benytter seg av sparing øremerket til pensjon, slik som IPS. Denne formen for sparing innebærer at den som sparer får økonomiske fordeler nå, mot at de binder opp innskudd fram til pensjonsalderen.

Det er også flest som sparer i de eldste aldersgruppene. Ti prosentpoeng flere (53 %) i alderen 50–59 år sparer enn de i alderen 30–39 år (43 %). Dette har trolig med livsfase å gjøre. De eldste har i større grad sannsynligvis bedre økonomi, og dermed større mulighet til å spare enn de yngste. I tillegg er pensjonisttilværelsen mer nærstående og oppleves som mer relevant å spare til.

For å få et anslag på hvor stort inntektsfallet ved en overgang fra arbeidsliv til pensjonistliv blir, kan man benytte en av pensjonskalkulatorene som tilbys (f.eks. Din pensjon fra NAV). På spørsmålet om de har benyttet pensjonskalkulator, eller på annen måte beregnet hvor mye de vil få i pensjon ved ønsket alder for å starte uttaket av alderspensjon, svarte godt under halvparten at de har gjort dette (figur 6). Som med interesse for pensjon, er bruken av pensjonskalkulator også mer vanlig blant de eldste og altså de som er nærmest pensjonsbeslutningen. Pensjonsportalene Din Pensjon (NAV) og Norsk Pensjon (Norsk Pensjon AS) har egne pensjonskalkulatorer. Kalkulatorene kan brukes til å beregne forventet pensjon for et valgt uttakstidspunkt basert på den enkeltes opptjeningshistorikk og forventet framtidig inntekt. Beregnet årlig pensjon er i dagens kroneverdi og gjelder før skatt. Statens pensjonskasse (SPK) og Kommunal landspensjonskasse (KLP) tilbyr også egne pensjonskalkulatorer. Det gjør også flere private banker og forsikringsselskaper.

Til tross for at over 80 prosent svarte at de var interessert eller veldig interessert i sin fremtidige pensjon er det bare rundt fire av ti (39 %) som svarer at de har benyttet pensjonskalkulator. Det er noe høyere andel menn enn kvinner som har beregnet sin fremtidige pensjon. Andelen øker med alder, noe som er naturlig siden pensjoneringsbeslutningen nærmer seg for dem. 46 prosent av respondentene i alderen 50–59 år svarte at de hadde benyttet pensjonskalkulator.

De som hadde brukt pensjonskalkulator, ble også spurt om hva de synes om størrelsen på den beregnede fremtidige pensjonen. Over halvparten (55 %) sier at størrelsen på den beregnede fremtidige pensjonen er mindre enn forventet, mens rundt en tredel (31 %) svarte at den var som forventet (figur 7). Kun én prosent svarte at beregningen viser at de kan få mer enn de forventet. Dette viser at mange har for høye forventninger til størrelsen på deres fremtidige pensjon, og at det for mange er en forskjell mellom egne forventninger og hva som blir virkeligheten.

Et problem med pensjonskalkulatorene er at ikke alle gir et fullstendig bilde av hva hver enkelt kan forvente å få, siden ikke alle pensjonsordninger er inkludert. Privat sparing vil uansett komme i tillegg til beregningen fra pensjonskalkulatoren.

De som svarte at de hadde benyttet en pensjonskalkulator ble også stilt spørsmålet «Har beregningen av din forventede pensjon påvirket dine planer for når du vil slutte å jobbe?» Figur 8 viser at 27 prosent sier de vil jobbe lenger enn først planlagt. 20 prosent vil jobbe lenger enn planlagt, men planlegger å jobbe redusert de siste årene. Nesten like mange svarer at de har begynt å spare til pensjon på andre måter. Så å si ingen sier de vil jobbe kortere enn planlagt etter å ha beregnet sin fremtidige pensjon. 34 prosent sier at beregningen ikke påvirket planene. Dette tyder på at informasjon om den fremtidige pensjonen er viktig for at folk kan ta informerte beslutninger. Videre tyder disse resultatene på at mer kunnskap om størrelsen på den fremtidige pensjonen kan påvirke folk til å jobbe lenger.

Ønsker og realitet

Innføringen av valgfri pensjoneringsalder kom med pensjonsreformen i 2011, og så langt ser det ut til at mange har benyttet seg av denne muligheten (se figur 1 og 2). Det vil variere noe hvor lenge en arbeidstaker kan jobbe. I privat sektor gjelder arbeidsmiljøloven, hvor den alminnelige aldersgrensen er på 72 år. Private arbeidsgivere kan sette en lavere bedriftsintern aldersgrense, men arbeidsgivere kan ikke sette aldersgrensen til lavere enn 70 år. I statlig sektor er den alminnelige aldersgrensen på 70 år i henhold til aldergrenseloven, mens i kommunal sektor er det tariffestet en alminnelig aldersgrense på 70 år i henhold til arbeidsmiljøloven. I offentlig sektor, og i enkelte yrker i privat sektor, kan aldersgrensene være lavere enn 70 år som følge av særaldersgrenser.

Blant respondentene i pensjonsundersøkelsen var det også stor variasjon i preferanser for når de ønsker å slutte i jobb (figur 9). Vi stilte respondentene spørsmålet «Hvis du kunne velge helt fritt uavhengig av din økonomiske situasjon- hva er din ønskede alder for å slutte å jobbe og bli fulltidspensjonist?» De kunne da velge en alder fra før 62 og ettårige aldersintervaller til 75 år. Det neste spørsmålet i spørreskjemaet var «Ved hvilken alder tror du at du kommer til å slutte å jobbe helt?» I pensjonssystemet er det både valgfrihet og økonomiske insentiver. Det vil si at hver enkelt kan velge når de vil starte både pensjonsuttak i kombinasjon med jobb og endelig avgangsalder. Men hvert ekstra år i jobb vil gi høyere pensjon, og det vil ikke være økonomisk mulig for alle å slutte å jobbe helt ved laveste mulige pensjonsalder på 62 år. Dermed vil det for noen være et avvik mellom ønsket og faktisk avgangsalder. 27 prosent oppga samme alder på begge spørsmål, det vil si at de de ser for seg å slutte å jobbe i den alderen de selv også ønsker det.

For de resterende 73 prosentene er det relativt stor variasjon mellom ønsket avgangsalder og når de tror de realistisk ser for seg å slutte å jobbe helt (figur 9). Differansen mellom ønsket og forventet alder for når de slutter å jobbe, kan være et tegn på at befolkningen har tatt inn over seg insentivene i pensjonssystemet. De har innsett at de må jobbe lenger enn de ideelt hadde ønsket for å øke pensjonsbeholdningen sin. Over halvparten ønsker faktisk avgangsalder på 62 år eller yngre. Det er også mange som knytter avgangstidspunkt til de «typiske» aldrene, 62, 65 og 67. Disse aldrene er knyttet til aldersgrenser i pensjonssystemet. 62 år er første mulige alder for de fleste til å ta ut alderspensjon. 65 år er pensjonsalderen for flere av de som er omfattet av særaldersgrenser i offentlig sektor og alderen hvor AFP i offentlig sektor blir tjenestepensjonsberegnet. 67 år er den alderen alle får rett til å ta ut alderspensjon og de som har uføretrygd har overgang til alderspensjon. Men vi ser også at det er rundt 20 prosent som ser for seg at de skal jobbe til de blir 70 år eller eldre.

For enkelte er ikke valget av avgangsalder helt fritt. For å ta ut alderspensjon før 67 år må opptjeningen være høy nok. I dag er det en del, hovedsakelig kvinner, som ikke har høy nok opptjening. Det kan være at en del av respondentene tar hensyn til dette når de har besvart spørsmålene om ønsket og forventet avgang fra arbeidslivet.

Vi har gjennomført regresjoner på tidspunkt for uttak av pensjon, ønsket og forventet avgang fra arbeidslivet, og differansen mellom de sistnevnte. Resultatene viser at kvinner har en tendens til å foretrekke en lavere alder for både uttak av pensjon og når de vil slutte å jobbe (tabell 2). Personer født i Norge velger en høyere alder for uttak og forventet avgang, men det er ingen forskjell i ønsket avgangsalder fra de som ikke er født i Norge. Bakgrunnskjennetegn som alder, inntekt og sektor viser ingen signifikant innflytelse på resultatene. For respondentene vet vi både hvilket yrke de jobber i, og hvilken utdanning de oppgir. Vi benytter begge disse opplysningene for å se om det er sammenheng mellom dem og hvilken alder de ønsker å ta ut alderspensjon og når de vil slutte å jobbe. De som er ansatt i yrker som krever høyere utdanning, viser en høyere alder for både uttak og ønsket avgangsalder. Dette mønsteret gjenspeiles også blant de som faktisk har høyere utdanning, med en spesielt markant forskjell i faktisk avgangsalder.

Vi stilte spørsmål om hvordan respondentene vurderer sin økonomiske situasjon på det nåværende tidspunkt. De som rapporterer om en svært god eller god økonomisk situasjon nå, ønsker å ta ut alderspensjon noe tidligere, men forventer å jobbe like lenge som de som ikke vurderer sin økonomiske situasjon som like god. De som forventer en svært god eller god økonomisk situasjon senere, viser en høyere ønsket avgangsalder, men ingen forskjell i uttaksalder eller faktisk avgangsalder. Helse har en betydelig innvirkning på alle de ulike aldersmålene, og selvoppgitt god helse gir høyere aldre for både uttak og ønsket alder for å slutte å jobbe.

Helse og økonomi mest avgjørende for ekstra år i jobb

Vi stilte respondentene spørsmålet «Hva vil ha betydning for at du skal jobbe lenger enn til 62 år?» Svarkategoriene dekket flere aspekter i arbeidslivet og privatlivet som helse, pensjonsopptjening, ulike trekk ved arbeidsplassen og koordinering med eventuell partner. «Ikke aktuelt å jobbe etter 62 år» var også et alternativ og det var 5 prosent av både kvinner og menn som svarte dette. Dette reflekterer at få i befolkningen har tatt et klart standpunkt om å slutte i jobb så tidlig som mulig.

Respondentene oppga god helse (79 % blant kvinnene, 72 % blant mennene) som den viktigste faktoren for å jobbe lenger enn til 62 år (figur 10). Når det gjelder hvor lenge det faktisk vil være mulig å jobbe, er dette også den mest avgjørende faktoren for faktisk å kunne jobbe frem til alderspensjon. Tall fra NAV ved utgangen av 2023 viser at i alderen 65–67 år mottok 29 prosent av befolkningen uføretrygd (NAV 2023). Vi har gode grunner til å forvente at helsetilstanden i befolkningen vil fortsette å bli bedre i tiden frem mot vår populasjon nærmer seg pensjonsalder (Nossen, 2023). Hvis helsen blir bedre enn respondentene forventer når de skal ta valget om å slutte å jobbe, vil de kanskje likevel fortsette å jobbe lenger enn de ser for seg da de besvarte denne spørreundersøkelsen. Vi stilte også spørsmål om hvordan respondentene «vurderer sin helse i alminnelighet sammenliknet med personer på sin egen alder?». Godt over halvparten av respondentene vurderer sin helse i alminnelighet som svært god eller god på nåværende tidspunkt.

Nest etter god helse er det høyere pensjon (58 % blant kvinnene, 54 % blant mennene), som vurderes som den viktigste faktoren for å jobbe utover 62 år. Disse to faktorene kan stå i motsetning til hverandre, samtidig som god helse er en forutsetning for å kunne jobbe lenger. Med motsetning mener vi at høyere pensjon kan virke motiverende på å jobbe utover første mulige sluttidspunkt, mens god helse ikke er noe den enkelte har innflytelse over på samme måte. Det vil være en usikkerhet om hvor god helsa vil være for den enkelte, og god helse kan være styrt av tilfeldigheter og uflaks. At over halvparten av respondentene oppgir at høyere pensjon er en viktig faktor for å jobbe lenger reflekterer at mange vil handle i tråd med de økonomiske insentivene i pensjonssystemet. Privatøkonomien er i endring gjennom livsløpet og er dermed noe som kan endre seg med tiden. På spørsmål om hvordan de opplever sin økonomi nå, svarte over halvparten at de opplever økonomien som god eller svært god nå, mens noen færre vurderer at økonomien vil være svært god eller god når de er nærmere pensjoneringsalder. Det er kun litt over 10 prosent som vurderer økonomien sin som dårlig eller svært dårlig, både nå og nærmere pensjoneringsalder.

På spørsmålet om hva som vil ha betydning for å jobbe lenger enn til 62 år var det flest svaralternativer som omhandlet arbeid og arbeidsrelaterte forhold. Vi vil nå presentere dem. Godt arbeidsmiljø er viktig for 56 prosent av kvinnene og 50 prosent av mennene. Muligheten for å jobbe redusert anses også som viktig av rundt halvparten, det vil si 51 prosent kvinner og 45 prosent menn. Nesten like mange kvinner (46 %) og menn (47%) svarte at interessante arbeidsoppgaver var viktig. Deretter er det god lønnsutvikling og ekstra ferie. En fjerdedel av kvinnene (28 %) og en tredel av mennene (32 %) svarte at «at arbeidsgiver ønsker at jeg skal fortsette å jobbe»var viktig. Hver syvende respondent svarte at det var viktig at jevnaldrende kolleger fortsetter å jobbe. Mange av disse faktorene som godt arbeidsmiljø, muligheten for å jobbe redusert og interessante arbeidsoppgaver reflekterer både arbeidsgivere og kollegers betydning for å holde på seniorene lengst mulig og hindre tidligpensjonering.

Når det gjelder mer private forhold er det interessant at 23 prosent av kvinnene og 24 prosent av mennene svarte at «at ektefelle/partner jobber» vil ha betydning (76 prosent av respondentene er gifte eller samboere). Det si at mer enn tre fjerdedeler ikke vurderer det som betydningsfullt for sin egen pensjoneringsbeslutning om ektefelle/partner fortsatt jobber. Egen helse, pensjonsopptjening og forhold ved arbeidsplassen har mest betydning. Tidligere forskning har derimot funnet at ektefeller til en viss grad koordinerer sin pensjonsbeslutning (Kruse 2021, Bråthen og Bakken 2012).