Ytelsene rettet mot enslige forsørgere

Inngangsvilkårene for å få utvidet barnetrygd er videre enn inngangsvilkårene for overgangsstønad og stønad til barnetilsyn. Dette innebærer at man uten å endre livssituasjon, kan regnes som enslig forsørger innenfor ett regelverk, men ikke i andre. Barnetrygden er en universell ytelse som skal «bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn» (Barnetrygdloven, 2002). Utvidet barnetrygd er et tillegg til den ordinære barnetrygden. Den utbetales til ugifte, skilte, separerte og gjenlevende som bor alene med barn, og skal dekke merutgiftene enslige har (Barnetrygdloven, 2002). Det som er avgjørende er sivilstatus, og at man har en egen husholdning.

Overgangsstønad og stønad til barnetilsyn er derimot behovsprøvde ytelser, og er ment som hjelp til selvhjelp for at enslige forsørgere skal komme inn, eller bli værende, på arbeidsmarkedet (Folketrygdloven, 1997). Overgangsstønad er en livsoppholdsytelse, mens stønad til barnetilsyn skal dekke deler av utgiftene til for eksempel skolefritidsordning. Ettersom dette er ytelser med et klart mål om arbeid, stilles det aktivitetskrav fra yngste barn fyller ett år. For å motta disse ytelsene er det også krav om at man ikke kan bo for nært den andre forelderen, og at foreldrene ikke kan tilbringe for mye tid sammen (se tabell 1 for mer informasjon om de forskjellige ytelsene).

Ytelser til enslige forsørgere før og nå

Siden 1915 har det eksistert støtteordninger for enslige forsørgere, med ulik innretning og størrelse (Syltevik, 2018). Hvem som har blitt plassert i kategorien enslig forsørger, har blitt endret etter hvert som nye normer for samliv og forsørgerroller har utviklet seg. I 1964 ble forløperen til dagens overgangsstønad vedtatt gjennom Lov om enke- og morstrygd. Som navnet tilsier, var dette en ytelse rettet mot enker og ugifte mødre, men ikke enslige fedre, skilte eller separerte. I forarbeidene til loven ble det understreket at det er fedre som har forsørgeransvar for mødre og barn etter samlivsbrudd. Som en følge av økningen i antall skilsmisser, ble skilte og separerte inkludert i lovverket fra 1972, og fra 1981 fikk også enslige fedre rettigheter (NOU, 2017:6, s. 189). Gjennom 1970-, 80- og helt ut på 90-tallet pågikk det diskusjoner rundt samboerskapets rolle, og hvorvidt samboere med særkullsbarn skulle kunne motta ekstra økonomisk støtte (Kjeldstad & Skevik, 2004, s. 244). I 1994 ble reglene for utvidet barnetrygd strammet inn ved at enslige som etablerer seg i nytt samboerskap blir fratatt retten til utvidet tillegg for sine særkullsbarn. Siden det ble vanligere å dele ansvar og omsorg mer likt etter samlivsbrudd, ble Barnetrygdloven i 2001 utvidet med en bestemmelse om at barnetrygden kan deles likt mellom foreldre dersom de har avtale om delt bosted (Ot.prp. nr. 57 (2000-2001)).

Andre samfunnsendringer har spilt inn, særlig når det gjelder ytelsenes generøsitet, og når det gjelder hvilke forventninger man stiller til enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og stønad til barnetilsyn. Utbygging av barnehager er, sammen med kvinners inntog på arbeidsmarkedet, en av de viktigste samfunnsendringene som har påvirket hvordan ytelsene har utviklet seg (Syltevik, 2018, s. 100). Samtidig som de fleste mødre er i lønnet arbeid og barna er i barnehagen, er det blitt innført aktivitetskrav knyttet til å motta livsoppholdsytelser som enslig forsørger (se faktaboks om regelverksendringer).

Reduksjon i antall enslige forsørgere

Fra 2011 til 2021 er det en reduksjon i antall enslige forsørgere på 11 prosent (figur 1). I 2011 var det 135 000 enslige forsørgere, mens antallet var 120 000 i 2021. I samme periode er det en tilsvarende reduksjon i antall barn som ikke er registrert bosatt med begge foreldrene sine i folkeregisteret (Statistisk sentralbyrå, 2023). I 2022 og 2023 er det en økning i antall enslige forsørgere, og i 2023 er det 125 000. Rundt en fjerdedel av økningen i disse årene skyldes nye mottakere av utvidet barnetrygd fra Ukraina. Mellom 98 og 99 prosent av de enslige forsørgerne i vårt datamateriale mottar utvidet barnetrygd, alene eller i kombinasjon med overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn. Utviklingen i antall enslige forsørgere følger derfor utviklingen i antall mottakere av utvidet barnetrygd tett.

Gjennom perioden utgjør de enslige forsørgernes barn i vårt utvalg mellom 75 og 78 prosent av antall barn som ikke er registrert bosatt med begge foreldrene (Statistisk sentralbyrå, 2023). Det er altså en del delte familier der foreldrene ikke mottar ytelser til enslige forsørgere. Vi antar at mange av disse har ny samboer eller ektefelle, og derfor ikke regnes som enslige forsørgere i regelverket, men det kan også være noen som ikke kjenner til rettighetene sine, eller tenker at de ikke har behov for disse ytelsene, og derfor ikke har søkt.

Fra 2011 til 2023 er det en sterk reduksjon i antall mottakere av overgangsstønad og stønad til barnetilsyn på henholdsvis 58 og 77 prosent (figur 1). I 2011 mottok 17 prosent av de enslige forsørgerne overgangsstønad og 13 prosent mottok stønad til barnetilsyn. I 2023 var andelene på henholdsvis 8 og 3 prosent.

Regelverket for overgangsstønad ble strammet inn i to omganger i perioden, i 2012 og i 2016 (se faktaboks for mer informasjon). Det er grunn til å tro at nedgangen har sammenheng med disse endringene. At flere velger delt bosted etter samlivsbrudd kan også spille inn. Andelen foreldrepar som velger delt bosted for barna ved samlivsbrudd økte fra 25 prosent i 2012 til 43 prosent i 2020 (Lyngstad et al., 2014; Wiik, 2022). Et av vilkårene for å motta overgangsstønad er at man har minst 60 prosent av den daglige omsorgen for barnet. Dersom man har avtalt delt bosted for barna vil man som regel ha en løsning, hvor hver av foreldrene har omsorgen for barnet omtrent halvparten av tiden.[7] I utgangspunktet innebærer delt bosted at barnet bor fast hos begge foreldrene, og at foreldrene dermed skal være involvert når det tas viktige beslutninger i barnas liv (Barnelova § 37). Foreldre som rapporterer at de har «delt bosted» for barna i juridisk forstand, rapporterer også at de i gjennomsnitt har 15,1 dager samvær med barnet i måneden i 2020 (Wiik, 2022). Dette kan derfor også medføre at færre mottar overgangsstønad og stønad til barnetilsyn.

Flere menn og innvandrere

De fleste enslige forsørgere er kvinner, men menn utgjør en stadig større andel (tabell 2). Dette skyldes både at det er en reduksjon i antall kvinner gjennom perioden (-12 %), men også en økning i antall menn (+13 %). Det er grunn til å tro at denne endringen har sammenheng med at flere velger delt bosted. Vi anslår at 58 prosent av mennene og 18 prosent av kvinnene med utvidet barnetrygd i utvalget har delt bosted i 2023. I 2015 var de samme andelene på henholdsvis rundt 51 og 13 prosent (ikke vist). Ved delt bosted kan foreldrene dele barnetrygden, slik at hver av foreldrene får en halv barnetrygd hver.

Rundt 95 prosent av de som mottar overgangsstønad og stønad til barnetilsyn er kvinner. Selv om det er en stor reduksjon i antall mottakere av overgangsstønad og stønad til barnetilsyn gjennom perioden (figur 1), er andelen kvinner stabil.

I 2023 var 76 prosent av de enslige forsørgerne født i Norge, mens 24 prosent var innvandrere (tabell 2). Over tid utgjør innvandrerne en større del av gruppen enslige forsørgere. Det kan forklares med økt innvandring til Norge. Når vi ser på enslige forsørgere som andel av befolkningen i alderen 18-66 år med barn med barn under 18 år, er det en stabil utvikling gjennom perioden for alle landgrupper.

Positiv inntektsutvikling

Det er en positiv inntektsutvikling for enslige forsørgere gjennom perioden (figur 2). Med inntekt mener vi her pensjonsgivende inntekt, inntekt som selvstendig næringsdrivende og fra jordbruk, skogbruk og fiske. Uføretrygd, overgangsstønad og sosialhjelp er ikke pensjonsgivende. De som kun mottar disse ytelsene, vil derfor alle være i gruppen under 3 G. Det betyr altså at mange vil ha høyere inntekter enn det vi viser her. I tillegg har man ikke rett på overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn hvis man tjener mer enn 6 G. At noen likevel har dette, kan skyldes at data måles på forskjellige tidspunkt. Inntekt måles gjennom hele året, mens vi måler mottak av stønad i desember. I 2022 har 27 prosent av de enslige forsørgerne en inntekt under 3 G, mens en tilsvarende andel har inntekt over 6 G. Det er en lavere andel enslige forsørgere med inntekt under 3 G og en større andel med inntekt over 6 G i 2022 enn i 2011. Inntektsgruppen mellom 3 og 6 G utgjør 46 prosent av de enslige forsørgerne, og andelen har holdt seg stabil.

Gjennom perioden er det store endringer i inntektsutviklingen blant de med overgangsstønad. I 2011 hadde nesten 70 prosent inntekt under 3 G, mens andelen reduseres til 39 prosent i 2022. Samtidig er det en økning i andelen med inntekt mellom 3 og 6 G. Fra 30 prosent i 2011 til 60 prosent i 2022. Fra 2012 stilte man strengere krav til aktivitet for å kunne motta overgangsstønad. Dette er sannsynligvis grunnen til utviklingen vi ser her.

Andelen med inntekt under 3 G blant de som mottar stønad til barnetilsyn ble kraftig redusert fra 44 prosent i 2011 til 9 prosent i 2022. De fleste som mottar stønad til barnetilsyn har inntekt mellom 3 og 6 G, og andelen har økt kraftig.

Store forskjeller i kjennetegn

Det er en positiv inntektsutvikling for alle grupper uansett hvilke kjennetegn vi skiller på (figur 4–6), men det er store forskjeller i inntektsfordelingen mellom grupper.

En langt større andel kvinner enn menn har inntekt under 3 G (figur 3). I 2022 har 31 prosent av kvinnene inntekt under 3 G, mens dette gjelder 14 prosent av mennene. Over tid har det blitt færre kvinner med lav inntekt, mens det er en liten økning blant mennene.

I det øverste inntektsintervallet er det langt større andel av menn enn kvinner. Nesten halvparten av mennene som er enslige forsørgere har inntekt over 6 G i 2022, mens dette gjelder 20 prosent av kvinnene. Blant kvinnene har det vært en økning i andelen i denne gruppen gjennom perioden, mens mennene ligger stabilt. At menn tjener mer enn kvinner gjelder også i befolkningen generelt. Blant sysselsatte i befolkningen i 2022 utgjorde kvinners lønn i gjennomsnitt 87,6 prosent av menns lønn (Fløtre & Strand, 2024).

Det er også store forskjeller i inntektsfordelingen mellom ulike fødelandsgrupper (figur 4). Mens andelen med inntekt under 3 G er på 22 og 23 prosent for henholdsvis de født i Norge og landgruppe 1, er den på over 50 prosent blant de født i landgruppe 2. Det er en reduksjon i andelen med inntekt under 3 G for alle landgrupper gjennom perioden.

Flere i arbeid

Samtidig som inntekten til de enslige forsørgerne øker, er også flere i arbeid. I perioden vi studerer har andelen enslige forsørgere i arbeid økt, både blant menn og kvinner (figur 5 og figur V1). Det er særlig andelen i heltidsarbeid som har økt. Også i befolkningen generelt har sysselsettingen økt i perioden (Statistisk sentralbyrå, 2024).

I 2022 var 77 prosent av de enslige forsørgerne i arbeid. Andelen var noe høyere blant menn med 84 prosent, mens det samme gjaldt 75 prosent av kvinnene (figur 5). Sammenlignet med befolkningen generelt ser kvinnelige enslige forsørgere ut til å jobbe noe mindre enn kvinner på sammen alder generelt, mens de mannlige enslige forsørgerne ligger på nivå med, eller litt over, menn på samme alder (Statistisk sentralbyrå, 2024). Menn er også oftere i full jobb, mens kvinner oftere jobber deltid. En del av inntektsforskjellene vi ser over henger sammen med dette.

Mottakere av overgangsstønad skiller seg fra gruppen enslige forsørgere generelt når vi ser på arbeidsmarkedstilknytning. En betydelig større andel av disse er ikke i arbeid. Mens 25 prosent av kvinnelige enslige forsørgere ikke var i arbeid i 2022, var andelen 41 prosent blant mottakere av overgangsstønad. Andelen som jobber heltid, er også betydelig lavere. Over tid reduseres imidlertid andelen uten arbeidstilknytning, samtidig som andelen i arbeid øker. Denne utviklingen kan ha sammenheng med endringen i aktivitetskravet i 2012. Det er nå krav om å være i minst 50 prosent aktivitet fra barnet fyller ett år eller fra man har barnehageplass, mens dette kravet først ble satt fra yngste barnet var 3 år før 2012. Dette har både ført til at langt færre mottar ytelsen, og at de som gjør det i større grad jobber.

Færre med livsoppholdsytelse, men flere med uføretrygd

NAV utbetaler ulike livsoppholdsytelser til personer som står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet på grunn av arbeidsledighet eller sykdom. Ytelser til livsopphold inkluderer overgangsstønad, dagpenger, tiltakspenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. En betydelig andel av enslige forsørgere mottar en livsoppholdsytelse fra NAV (figur 6). Ved utgangen av 2022 mottok 37 prosent en eller flere slike ytelser, men det er store kjønnsforskjeller. 39 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene som er enslige forsørgere mottok livsoppholdsytelser i desember 2022. I befolkningen i alderen 18-66 år var tilsvarende andel 21 prosent (NAV 2024). Menn som er enslige forsørgere ligger altså på nivå med befolkningen generelt, mens kvinner i større grad mottar livsoppholdsytelser. Det er imidlertid også store kjønnsforskjeller i befolkningen generelt, noe som sannsynligvis betyr, at både mannlige og kvinnelige enslige forsørgere i større grad mottar livsoppholdsytelser enn henholdsvis menn og kvinner i befolkningen generelt.

Gjennom perioden er det en reduksjon i andelen enslige forsørgere som mottar en livsoppholdsytelse fra NAV (figur 6). Nedgangen skyldes at det er blitt færre mottakere av overgangsstønad. I 2011 mottok 20 prosent av kvinnelige enslige forsørgere overgangsstønad, mens andelen var 10 prosent i 2022 (figur 6). Tar vi bort overgangsstønad fra livsoppholdsytelsene, ser vi en liten økning i andelen kvinner som mottar en livsoppholdsytelse (fra 29 til 32 prosent), mens mennene ligger stabilt (tabell V1 i vedlegget). Dette skyldes at det er svært få menn som mottar overgangsstønad.

Samtidig som færre mottar overgangsstønad, er det langt flere som mottar uføretrygd blant de enslige forsørgerne. Andel som mottar uføretrygd har også økt i befolkningen generelt, men har økt betydelig mer blant enslige forsørgere. I 2011 mottok henholdsvis 7 og 5 prosent av kvinner og menn i befolkningen 20-60 år uføretrygd (ikke vist i figur). Det samme gjaldt henholdsvis 5 og 4 prosent av kvinner og menn blant de enslige forsørgerne (figur 6). I 2022 var det 10 prosent av kvinnene og 7 prosent av mennene i befolkningen som mottok uføretrygd. Det samme gjaldt 11 og 7 prosent blant henholdsvis kvinner og menn som er enslige forsørgere (figur 6). I 2011 var det altså mindre vanlig å motta uføretrygd blant enslige forsørgerne enn i befolkningen for øvrig, mens dette bildet er snudd i 2022.

I 2011 var det mange enslige forsørgere som mottok AAP og mange av disse har sannsynligvis fått innvilget uføretrygd på et senere tidspunkt. Det er derfor naturlig å se utviklingen i disse to ytelsene samlet. Blant alle enslige forsørgere finner vi da kun en liten økning fra 17 til 18 prosent. Samtidig er uføretrygd en varig ytelse som få slutter å motta. Sannsynligheten for at disse vil øke sin arbeidsdeltakelse er derfor lav. Dokken (2018) finner ingen tegn til at innstramningene i regelverket for overgangsstønad i 2012 førte til økt overgang til helserelaterte ytelser (AAP og uføretrygd) blant småbarnsmødre, men finner at flere gikk over på sosialhjelp. Denne analysen hadde imidlertid kun med data til og med 2016.

1 av 10 enslige forsørgere mottar sosialhjelp

Økonomisk sosialhjelp kalles ofte velferdsstatens siste sikkerhetsnett. For å kunne få denne ytelsen, skal alle andre muligheter for inntekt være prøvd (Lima, 2023; Sosialtjenesteloven, 2009). Mottak av sosialhjelp indikerer derfor at man ikke har tilstrekkelig økonomiske midler i form av arbeidsinntekt, trygdeytelser eller oppsparte midler til å dekke levekostnader.

Gjennom perioden vi studerer har andelen enslige forsørgere som mottar sosialhjelp en eller flere måneder ligget relativt stabilt på 11-12 prosent (figur 7). De fleste enslige forsørgere er mellom 30 og 49 år (ikke vist). I tilsvarende aldersgrupper i befolkningen mottok mellom 3 og 5 prosent sosialhjelp minst en måned per år mellom 2011 og 2020 (Dahl & Lima, 2021). Det er altså langt mer vanlig å motta sosialhjelp blant enslige forsørgere enn i befolkningen generelt.

70 prosent av de som mottok sosialhjelp i 2022, gjorde dette i 3 måneder eller mer i løpet av året, mens rundt 14 prosent mottok det alle måneder.

De under 30 år, kvinner, personer fra landgruppe 2, de som har tre eller flere barn samt mottakere av overgangsstønad eller en annen livsoppholdsytelse er overrepresentert blant de enslige forsørgerne med sosialhjelp (figur 8). Dette har ikke endret seg mellom 2011 og 2022. Kvinnelige enslige forsørgere, er i større grad overrepresentert blant dem som mottar sosialhjelp i 2022 enn de var i 2011. Det samme gjelder de med 3 barn eller flere. De enslige forsørgerne som mottar en livsoppholdytelse (inkludert overgangsstønad) er like overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne i 2022 som i 2011.

Vi har tidligere sett at stadig flere av de enslige forsørgerne er i arbeid. Dette gjelder også blant de enslige forsørgerne som mottar sosialhjelp. I 2011 var det 24 prosent av de som hadde mottatt sosialhjelp i løpet av året som var i jobb desember samme år, mens denne andelen hadde økt til 37 prosent i 2022. Hele økningen skyldes at flere er i heltidsarbeid. Andelen som mottar sosialhjelp som er i heltidsarbeid økte fra 8 prosent i 2011 til 21 prosent i 2022. Økningen har vært større blant de som mottar sosialhjelp enn blant enslige forsørgere generelt. Selv om det fortsatt er store forskjeller i arbeidsdeltakelse mellom enslige forsørgere generelt og de som mottar sosialhjelp, ser det altså ut til at arbeidstilknytning har mindre å si over tid. Dette stemmer overens med annen forskning som har vist at stadig flere av de som mottar sosialhjelp er i arbeid (Souri & Grebstad, 2023; Lima, 2023). Blant sosialhjelpsmottakere generelt i 2022 var ca. 10 prosent i heltidsarbeid (Lima, 2023). Det er altså flere av de enslige forsørgerne med sosialhjelp som også er i heltidsjobb enn i befolkningen. Dette må imidlertid tolkes med forsiktighet, siden vi har sett på mottak av sosialhjelp gjennom hele året, men kun målt arbeidstid i desember.

Færre enslige forsørgere, men flere menn

Mellom 2011 og 2021 reduseres antall enslige forsørgere med 11 prosent fra 135 000 til 120 000. Dette er tilsvarende nedgangen i antall barn som er bosatt med bare en av foreldrene sine. I 2022 og 2023 økte antall enslige forsørgere igjen. Økningen skyldes en økning i antall mottakere av utvidet barnetrygd. En fjerdedel av økningen skyldes flere mottakere fra Ukraina. Beløpet for utvidet barnetrygd sto stille frem til 2019, og man har derfor fått stadig mindre igjen for pengene. I 2019 økte beløpet marginalt fra 970 til 1 054 kr. I 2023 økte satsen med mer enn det dobbelte, til 2 516 kr, samtidig som særfradraget til enslige ble avviklet. Dette kan ha bidratt til at flere enslige forsørgere søkte om, og fikk innvilget, utvidet barnetrygd.

Gjennom perioden øker antall og andel mannlige enslige forsørgere. Det er grunn til å tro at dette har sammenheng med at flere foreldrepar velger delt bosted for barna etter samlivsbrudd, og dermed deler på den utvidede barnetrygden. Vi anslår at det i perioden fra 2010 til 2023 har vært en økning på 18 prosent i antall som velger delt bosted for barna blant foreldrepar som er enslige forsørgere. Økningen i antall mannlige enslige forsørgere tilsvarer likevel ikke økningen i antallet som rapporter om at de har delt bosted i befolkningen. Det kan det være flere grunner til. For det første er utvidet barnetrygd en ytelse man må søke om. Kanskje er mange ikke er klar over at dette er en ytelse de kan ha rett på. Mange ser gjerne ikke på seg selv som enslig forsørger når man deler likt på utgiftene og tid med barna. Foreldrene vil fortsatt ha høyere utgifter, ettersom begge har egen husholdning. Samtidig vil de daglige utgiftene til barna kanskje være mer like foreldre som bor sammen. En annen viktig forklaring er at det å være enslig forsørger er en livsfase. Mange enslige forsørgere vil få seg ny samboer eller ektefelle, og dermed ikke lenger ha rett på ytelsene.

Idealer om likestilte foreldreskap – også etter samlivsbrudd

Det er en ønsket samfunnsutvikling at fedre tar mer av omsorgsarbeidet, noe som blant annet gjenspeiles i generøse foreldrepermisjonsordninger, i tillegg til en egen fedrekvote (St.meld. nr. 70 (1991-92)). I Støre-regjeringens Hurdalsplattform fra 2021 ble det slått fast at det et er mål å «Sørgje for at likestilt foreldreskap blir understøtta i ny barnelov, og vurdere å gjere delt bustad til barnelovas hovudregel» (Regjeringen, 2021, s. 71).

Selv om det er en økning i utbredelsen av delt bosted blant alle grupper av foreldre, er det fortsatt forskjeller mellom de som velger delt bosted, og de som velger at barnet bor fast hos en av foreldrene. De som velger delt bosted har høyere inntekt, jobber i større grad, har høyere utdannelse, lavere konfliktnivå og delte mer likt på arbeidsoppgaver i hjemmet da de bodde sammen, enn de som velger fast bosted hos en av foreldrene (Wiik, 2022).

Regelverket for barnetrygd er tilpasset et samfunn hvor idealet om likestilte foreldreskap etter samlivsbrudd står sterkt, ved at begge foreldre kan få utbetalt barnetrygd dersom de har avtalt delt bosted. Loven som regulerer overgangsstønad og stønad til barnetilsyn, kan imidlertid sies å trekke i motsatt retning på særlig to punkt. Når man mottar disse kan man ikke bo for nær den andre forelderen, og ikke tilbringe så mye tid med den andre forelderen at man ikke lenger regnes som enslig forsørger (Folketrygdloven kap. 15). I tillegg er det krav om at man må ha minst 60 prosent av den daglige omsorgen for barnet alene. Dette er regler som kan sies å bryte med idealet om likestilte foreldreskap. I tillegg, påpeker Utvalget for utredning av støtten til barnefamiliene, bryter det inn i til dels svært private områder av livet som også er vanskelig for NAV å skulle kontrollere (NOU, 2017:6). På bakgrunn av dette, samt at ordningene er svært uoversiktlige, foreslo utvalget å avskaffe hele kapittel 15 i Folketrygdloven, som regulerer blant annet overgangsstønad og stønad til barnetilsyn. I stedet ville de at enslige forsørgere skulle få støtte gjennom andre ordninger.

Innstramminger i overgangsstønaden har ført til at langt færre mottar ytelsen i 2022 sammenlignet med 2011. Både innstrammingen i 2012 og 2016 ser ut til å ha hatt en effekt. Samtidig med innstrammingene i overgangsstønaden ser vi at de som mottar ytelsen har økt inntektene sine, at flere jobber, og jobber mer. Det er sannsynligvis store endringer i sammensetningen av gruppen over tid. Blant annet ved at de som ikke greier å møte aktivitetskravet er skjøvet ut av ordningen. Dokken (2018) finner at innstrammingen i 2012 har ført til økt mottak av sosialhjelp blant småbarnsmødre. I vår analyse har vi ikke sett på denne gruppen spesielt. Når vi ser på hele gruppen enslige forsørgere fra 2011 til 2022, er det imidlertid færre som mottar en livsoppholdsytelse fra NAV og en stabil andel som mottar sosialhjelp.

Selv om de som mottar overgangsstønad ser ut til å ha blitt en mindre økonomisk sårbar gruppe over tid, er de fortsatt overrepresentert blant mottakere av sosialhjelp og blant de med lav eller ingen arbeidstilknytning. Dette kan trekke i retning av at de fremdeles er en gruppe som har behov for særlig økonomisk støtte. Samtidig kan det være uheldig hvis betingelsene for å motta økonomisk støtte undergraver idealet om likestilte foreldreskap.

Todelt historie

Når man snakker om enslige forsørgere, er det ofte fokus på at dette er en gruppe som har større risiko for å leve med lavinntekt (Epland & Kirkeberg, 2016; Omholt, 2019; Barne- og familiedepartementet, 2023). Enslige forsørgere er imidlertid ikke et entydig begrep og ulike studier fokuserer på litt ulike grupper. Her har vi tatt utgangspunkt i alle som mottar utvidet barnetrygd, overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn. I løpet av de 13 årene vi har undersøkt, har sammensetningen av enslige forsørgere endret seg, og det gjør at vi ser en mer todelt historie om hvordan enslige forsørgere klarer seg økonomisk.

På den ene siden er det en positiv inntektsutvikling for samtlige enslige forsørgere, og flere enslige forsørgere er i arbeid. Sysselsettingen blant kvinnelige enslige forsørgere er noe lavere enn blant kvinner på samme alder generelt, men det er ikke store forskjeller. Imidlertid, er både andelen i jobb og andelen med høy inntekt veldig forskjellig innad i gruppen av enslige forsørgere. Andelen med høy inntekt er størst blant de som bare mottar utvidet barnetrygd, menn, de født i Norge og personer over 30 år.

Det er fortsatt slik at en betydelig andel av de enslige forsørgerne mottar sosialhjelp, og det må antas at en del av disse står langt fra arbeidsmarkedet og vil slite med å bli selvforsørget. De under 30 år, kvinner, innvandrere fra typiske fluktland, de som har tre eller flere barn samt mottakere av overgangsstønad eller en annen livsoppholdsytelse fra NAV er overrepresentert blant de enslige forsørgerne med sosialhjelp. Dette har ikke endret seg mellom 2011 og 2022. Det betyr at samtidig som flere av de enslige forsørgere er i arbeid, er fortsatt en like stor andel av gruppen i en økonomisk sårbar situasjon. Vi ser samtidig at også flere av sosialhjelpsmottakerne er i heltidsarbeid og det kan kanskje tyde på at enkelte lønninger blir for lave ettersom levekostnadene har økt. Disse funnene må tolkes med varsomhet siden vi måler mottak av sosialhjelp gjennom året og arbeid kun i desember.

Ordinær og utvidet barnetrygd gis i dag med fastsatte satser, uavhengig av mottakerens inntekt eller behov. Ekspertgruppen om barn i fattige familier la høsten 2023 frem et forslag om å øke både barnetrygden og den utvidede barnetrygden med 83 prosent, og samtidig skattlegge den som lønnsinntekt. Dette forslaget er altså noe som vil påvirke alle som har barn under 18 år, ikke bare enslige forsørgere. Barnetrygden vil fortsatt være en velferdsytelse som er universelt tilgjengelig for alle barnefamilier, men vil etter skatt gi mest til de som har størst behov for økonomisk støtte til å forsørge barn. Dermed vil det også være en omfordeling fra foreldrene med høyere inntekter, til foreldre med lavere inntekter (Barne- og familiedepartementet, 2023). Ekspertgruppen skriver: «Dersom barnetrygden skal bidra til å styrke levekårene og livskvaliteten til barn i fattige familier, vil skattlegging av barnetrygden isolert sett være et mer kostnadseffektivt alternativ til dagens skattefrie innretning. Det vil imidlertid være mindre effektivt for å ivareta målet om at barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter ved å ha barn for alle barnefamilier, siden familier med høyere inntekter vil få mindre i barnetrygd etter skatt» (Barne- og familiedepartementet, 2023, s. 123). Ekspertgruppen anslår at en slik endring i den ordinære og utvidede barnetrygden kan redusere andelen barn som lever i vedvarende lavinntekt fra dagens nivå på 11,3 prosent til 6,6 prosent (Barne- og familiedepartementet, 2023).

Funnene i denne analysen indikerer at en betydelig andel av de enslige forsørgere har behov for økonomisk støtte i form av blant annet sosialhjelp. En høyere utbetaling av barnetrygd vil trolig kunne redusere dette behovet for mange. Samtidig ser vi at en god del av de enslige forsørgerne sannsynligvis har tilstrekkelige inntekter til å kunne sikre gode oppvekstsvilkår for barna med en redusert barnetrygd. Det er likevel viktig å påpeke at barnetrygden, og den utvidede barnetrygden, også for disse familiene kan være et viktig bidrag til å dekke utgiftene til å forsørge barn, noe ekspertgruppen også trekker frem.