Regelverk som skal oppmuntre til samvær

Uenighet om økonomi kan gjøre foreldresamarbeidet vanskelig. En kvalitativ studie av unges erfaring med delt bosted, viser at konflikter om økonomi kan være en stor belastning for barna. Konfliktene handler ofte om hvem som skal betale for hva (Lidén og Kitterød 2019). Det er derfor viktig med regler som ikke er med på å forsterke konfliktnivået mellom foreldre som har gått fra hverandre.

Regelverket for offentlig fastsettelse av barnebidrag er utformet ut fra en avveiing av hva som vil være praktisk, og samtidig rettferdig, i de fleste tilfeller. Det skal også være tilpasset både de med god økonomi og de med ikke fullt så god økonomi (Barne- og likestillingsdepartementet, Prop. 58 L (2016-2017)). I regelverket tas det derfor utgangspunkt i gjennomsnittsberegninger av hva det koster å forsørge et barn med et normalt og forsvarlig forbruk, omtalt som underholdskostnaden. Kostnadene er inndelt etter aldersgrupper og øker med alder (se faktaboks for mer informasjon om underholdskostnaden).

Hvis barnebidraget ikke blir betalt av bidragspliktig som avtalt, kan NAV utbetale bidragsforskudd. Dette er en behovsprøvd statlig ytelse, hvor formålet er å sikre mottaker midler til underhold av barna på et visst nivå hver måned (se faktaboks for mer informasjon om bidragsforskudd). En viktig årsak til at en del velger å søke om at NAV skal fastsette barnebidraget er nettopp for å kunne få utbetalt bidragsforskudd. Hvis man er i en situasjon der bidragspliktig ikke kan betale barnebidrag, vil dette være en måte å sikre seg en fast stønad for å forsørge barna.

Bidragsregelverket ble endret 1. oktober 2003. Målet med endringene var blant annet at barnets behov for forsørgelse skulle deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig (St.meld. nr. 19 (2006-2007)). De nye bidragsreglene skulle også oppmuntre til omsorg, i form av samvær, fra begge foreldrene. Det ble derfor innført et samværsfradrag. Med dette skulle man unngå at økonomi ble en barriere for samvær, ved å ta hensyn til at den bidragspliktige har utgifter i forbindelse med samværet. Hvor mye tid det er avtalt at den bidragspliktige er sammen med barnet påvirker dermed hvor mye som skal betales i barnebidrag (se faktaboks for mer informasjon om samværsfradraget). Et siste viktig mål med regelverksendringene var også å legge til rette for at flest mulig skulle ordne bidragsforholdet seg imellom, gjennom private avtaler (St.meld. nr. 19 (2006-2007)).

Stadig vanligere med delt bosted

Siden barnebidraget blant annet er påvirket av hvordan foreldreparene fordeler omsorgen for barna, er det interessant å se nærmere på hvordan dette har utviklet seg over tid. Rundt ett av fire barn mellom 0 og 17 år har foreldre som ikke bor sammen (SSB 2022).[3] Det betyr at en av foreldrene ikke er registrert bosatt på samme adresse som barnet sitt i folkeregisteret. Dette har vært stabilt siste tiår. I 2022 utgjorde dette 249 900 barn. Det er disse barna det potensielt kan betales barnebidrag for.

Siden barnebidrag i utgangspunktet er et privatrettslig område, er mye av det vi vet om delte familier basert på svar fra spørreundersøkelser. Registerdata fra SSB viser bare hvem barnet er registrert bosatt med, men ikke hvordan foreldrene har fordelt omsorgen. SSB har derfor gjennomført flere spørreundersøkelser blant familier hvor barn under 18 år ikke er registrert bosatt med begge foreldrene (Lyngstad mfl. 2014a; Wiik 2022). Disse undersøkelsene fokuserer i stor grad på hvilken bostedsløsning foreldrene velger for barna.

Antall barn med foreldre som ikke bor sammen har altså ikke endret seg mye de siste årene, men hvilken bostedløsning foreldrene velger for barna har endret seg drastisk. Det blir stadig vanligere med delt bosted. Andelen par som velger delt bosted[4] I utgangspunktet innebærer delt bosted at barnet bor fast hos begge foreldrene, og at begge foreldrene dermed skal være involvert når det tas viktige beslutninger i barnas liv (Barneloven § 37). I forskriften til barneloven står det at når foreldrene er enige om at de har avtalt delt bosted for barnet, legges det til grunn at begge foreldrene har de samme daglige utgifter til barnet den tiden de bor fast hos dem, og at barnet bor like mye hos begge (forskrift til fastsetjing og endring av fostringstilskot § 8). De aller fleste som rapporterer at de har delt bosted, velger også en bostedsløsning der barna bor tilsvarende halvparten av tiden hos hver av foreldrene (Lyngstad mfl. 2014a). , har økt fra 8 prosent i 2002 til 43 prosent i 2020 (Lyngstad mfl. 2014a; Wiik 2022). I 2020 var det 49 prosent av foreldreparene som hadde en løsning hvor barna bodde mest hos mor og 7 prosent mest hos far (Wiik 2022). Andelen som velger at barnet bor fast hos mor har blitt redusert i perioden, mens andelen som bor fast hos far har vært stabil.

Økningen i delt bosted kan ses i sammenheng med at par er mer likestilte i den daglige omsorgen for barna når de lever sammen (Kitterød 2012; Ellingsæter og Kitterød 2021). Det legges til rette for at far skal ta en mer aktiv rolle i omsorgen for barna, blant annet ved at en del av foreldrepermisjonen har blitt fordelt til far, og at denne fedrekvoten har blitt utvidet flere ganger (NOU 2017:6, s.22). I tillegg har det vært flere regelendringer på 2000-tallet som oppfordrer til mer samvær blant samværsforelder og barn, blant annet endringer i bidragsregelverket og utvidelse av vanlig samværsrett (Kitterød mfl. 2015). Dette vil sannsynligvis også være med å påvirke hvilken løsning familier velger etter et samlivsbrudd.

Sammenlignet med foreldrepar som velger at barnet skal bo mest med én av foreldrene, er foreldrepar med delt bosted yngre, har høyere utdanning og har mer nylig gått fra hverandre. Dette er et mønster som har vedvart over tid (Lyngstad mfl. 2014b; Kitterød mfl. 2015). Foreldre som velger delt bosted etter samlivsbrudd har lavere konfliktnivå, er mer enige om den daglige oppdragelsen av barna, oppfølging av fritidsaktiviteter og omfanget av samværet (Wiik 2023; Wiik mfl. 2015). Delt bosted er likevel blitt mer vanlig blant alle typer foreldrepar, også de med et høyt konfliktnivå (Kitterød mfl. 2016).

At det har skjedd så store endringer over tid i hvilke løsninger foreldrepar som går fra hverandre velger for barna, vil sannsynligvis også påvirke hvor mange som søker om at NAV skal fastsette, og kreve inn, barnebidraget. I en del tilfeller vil det kanskje ikke være aktuelt med barnebidrag fordi foreldrene deler de daglige utgiftene for barna likt. Hvis det er inntektsforskjeller mellom foreldrene kan det også være aktuelt med barnebidrag i familier med delt bosted, men mange vil kanskje velge å løse dette gjennom private avtaler (se faktaboks for mer informasjon om fastsetting av barnebidrag i NAV ved delt bosted).

Stor reduksjon i antall offentlig fastsatte barnebidrag

Antall barn det betales barnebidrag for gjennom NAV reduseres gjennom perioden vi studerer (figur 1). I 2011 ble det betalt barnebidrag eller bidragsforskudd, gjennom det offentlige, for 120 000 barn, mens det i 2022 var 71 000 barn. Dette tilsvarer en reduksjon på 40 prosent. Det er også en reduksjon i andelen barn med slike saker i prosent av befolkningen i alderen 0-17 år. I 2011 ble det betalt barnebidrag gjennom NAV for 10,5 prosent av barna, mens andelen gikk ned til 6,3 prosent i 2022. Reduksjonen i antall saker skyldes dermed ikke at det har blitt færre barn i perioden.

I 2022 var det 249 900 barn som ikke bodde sammen med begge foreldrene i en husstand (SSB 2022). Det betyr at flesteparten blir enige om barnebidrag gjennom private avtaler, eller at det ikke er aktuelt med bidrag fordi foreldrene deler likt på utgiftene til barna. Hvis vi ser dette tallet opp mot antall bidragssaker i NAV, er det 28 prosent av barna det potensielt kan betales barnebidrag for som har en offentlig fastsatt avtale. I 2011 var den samme andelen på 43 prosent, og Skevik (2006) antyder at andelen var på rundt 90 prosent på begynnelsen av 2000-tallet. Vårt anslag på andel saker fastsatt av NAV er muligens for høyt, ettersom antall saker også inkluderer utenlandssaker.

Det betales barnebidrag og bidragsforskudd for flere barn enn det er bidragsmottakere og bidragspliktige. Det er fordi noen mottar barnebidrag eller bidragsforskudd for mer enn ett barn, og fordi noen av de bidragspliktige betaler for flere barn. Gjennom perioden er det en tilsvarende reduksjon i antall bidragsmottakere (fra 87 500 til 52 200) og bidragspliktige (fra 77 500 til 47 100) som i antall bidragssaker (-40 %).

Andelen saker hvor foreldrene selv er blitt enig om størrelsen på bidraget gjennom private avtaler, men hvor NAV krever inn og betaler ut, er også redusert. Disse sakene utgjorde 9 prosent av alle sakene i 2011 og 5,5 prosent i 2022.

Størst reduksjon blant de aller minste barna

De yngste barna (0 – 5 år) utgjør den minste aldersgruppen blant barna det betales barnebidrag for (figur 2). Dette er også aldersgruppen som har hatt størst reduksjon gjennom perioden. Dette gjør at andelen barn i denne gruppen reduseres fra rundt 16 prosent mellom 2011 og 2015, til 10 prosent i 2022.

Aldersgruppene 6 – 10 år, 11 – 14 år og 15 – 17 år utgjør nesten like store andeler av barna, på henholdsvis 26, 33 og 28 prosent i 2022. Gjennom perioden er det noen endringer i alderssammensetningen til barna. Det er en økning i andelen barn mellom 11 – 14 år i perioden etter 2015, rundt samme tidspunkt er det en tilsvarende reduksjon i andelen barn mellom 6 – 10 år. Ettersom vi her ser på beholdningstall, og ikke nye saker, indikerer dette at det er de samme barna som fortsetter å ha en bidragssak, men som blir eldre og forflytter seg fra en aldersgruppe til en annen. Dette bildet forsterkes av at det er en sterk reduksjon gjennom perioden blant de yngste, og at gjennomsnittsalderen til barna øker gjennom perioden fra 11 år til 11,6 år (tabell V1 i vedlegget).

Andel unge i alderen 18-24 år som det betales barnebidrag for lå stabilt på rundt 2 prosent gjennom hele perioden. De fleste av disse er 18 og 19 år, men det ble også betalt barnebidrag for noen få i 20-årene. Unge vil fra fylte 18 år selv være mottaker av bidraget.

Færre har søkt og kvalifiserer for bidragsforskudd

I 2011 søkte og kvalifiserte bidragsmottaker for bidragsforskudd i 80 prosent av bidragssakene (figur 3). Denne andelen ble redusert til 66 prosent i 2022. I de fleste bidragssaker i NAV har altså bidragsmottaker søkt og kvalifiserer for forskudd. Vi vet imidlertid ikke om det faktisk er blitt utbetalt bidragsforskudd. At det er færre som søker og kvalifiserer for bidragsforskudd, kan ha sammenheng med at det i samme periode har vært en inntektsvekst for kvinner som også er større enn for menn (SSB 2019). Dette kan ha bidratt til at flere kvinner har for høy inntekt til å kvalifisere for bidragsforskudd.

I alle år, med unntak av 2011, utgjør de med ordinær sats på bidragsforskuddet den største gruppen. Andelen øker også gjennom hele perioden fra 38 prosent i 2011 til mer enn halvparten i 2022. Det er færre saker hvor bidragsmottaker kvalifiserer for redusert sats (mellom 17 og 24 %), enn hvor bidragsmottaker kvalifiserer for forhøyet sats (mellom 31 og 38 %). I 2011 var det like stor andel som kvalifiserte for ordinær og forhøyet sats.

Halvparten har lite eller ingen avtalt samvær

Rundt halvparten av barna tilbringer mindre enn to netter sammen med bidragspliktig i måneden (figur 4). Med så lite avtalt samvær vil ikke bidragspliktig få fratrekk fra barnebidraget. Andelen økte fra 46 prosent i 2014 til 50 prosent i 2022, og utgjør den største samværsklassen i alle år. I tillegg er det 7-8 prosent som har nesten tilsvarende lite samvær, med 2-3 netter i måneden. I 14 prosent av sakene er samværet ukjent. Siden avtalt samvær gir fratrekk i barnebidraget, er det grunn til å tro at barna og de bidragspliktige tilbringer lite tid sammen i disse sakene. Det betyr at det var relativt lite samvær mellom barna og de bidragspliktige i 71 prosent av bidragssakene i NAV i 2022.

I 2022 var en av partene enten ukjent eller bosatt i utlandet i hele 25 prosent av bidragssakene i NAV. I en del av disse sakene er ikke avtalt samvær registrert, og der vi har informasjon er det ofte lite samvær. Dette er med på å trekke ned samværet generelt, men bildet er også det samme når vi kun ser på sakene der alle parter er kjent og bosatt i Norge. Når vi kun ser på registrert samvær der alle partene er bosatt i Norge i 2022, er det ukjent samvær i 9 prosent av sakene, 45 prosent har under 2 netter med samvær, mens 8 prosent har samvær på 2-3 netter i måneden (ikke vist i figur).

En av fem bidragspliktige er sammen med barnet 4-8 netter i måneden. Dette er dermed den nest største gruppen. Her vil de med «vanlig samværsrett»[6] Vanlig samværsrett innebærer at forelderen som ikke bor sammen med barnet har rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie (Barneloven §43). Det gjør at de med vanlig samværsrett vil tilhøre samværsklasse 2 (4-8 netter). tilhøre. Det er derfor ikke overraskende at dette er en så stor gruppe. Disse utgjorde imidlertid en mindre andel av sakene i 2022 (18 %), enn i 2014 (22 %).

Det er relativt få saker hvor det er mye avtalt samvær mellom barna og den bidragspliktige. I 7-8 prosent av sakene er samværet 9-13 netter per måned og i overkant av 1 prosent av sakene mellom 14 og 15 netter. Disse andelen holder seg ganske stabil gjennom perioden.

Den eneste gruppen hvor antall saker øker i perioden, er de med delt bosted. Selv om det er en økning, er det få saker. I 2022 var det 2 500 bidragssaker med delt bosted som utgjorde 3,5 prosent.

Det er tydelig at de som har offentlig fastsatt barnebidrag skiller seg betydelig fra delte familier generelt når det gjelder hvor mye tid barna tilbringer med begge foreldrene. Ser vi på delte familier generelt bor drøyt 40 prosent av barna like mye hos begge foreldrene i 2020 (Wiik 2022), mens det kun gjelder 3,5 prosent av bidragssakene i NAV. Blant de som har en bidragssak i NAV er det derimot over 70 prosent av barna som tilbringer lite eller ingen tid med den ene forelderen, denne andelen har vært ganske stabil gjennom hele perioden vi undersøker. SSB finner at tilsvarende andel er 22 prosent (i 2012) i delte familier generelt (Lyngstad mfl. 2014a). De aller fleste barna det betales bidrag for via NAV bor fast hos mor. Det betyr at barna det betales bidrag for via det offentlige generelt tilbringer mindre tid med far enn i delte familier generelt.

Mor er som regel bidragsmottaker, mens far er bidragspliktig

Over tid er det små endringer i bidragspliktiges og bidragsmottakernes kjennetegn (se tabell V1 i vedlegget). Vi rapporterer derfor bare tallene for 2022 i tabell 2. De fleste bidragspliktige er menn (86 %), mens de fleste bidragsmottakere er kvinner (92 %) (tabell 2). Det betyr at det i de fleste bidragssaker i NAV er mor som har hovedomsorgen for barnet eller barna.

De mellom 40 og 49 år utgjør den største aldersgruppen av bidragspliktige (37 %), mens de mellom 30 og 39 år utgjør den nest største gruppen (30 %) (tabell 2). Den laveste andelen bidragspliktige er mellom 50 og 59 år (20 %), og de over 60 år (4 %). Gjennom perioden er det sterkest reduksjon i antall saker blant de yngste bidragspliktige (-67 %), men denne gruppen (de mellom 20 og 29 år) utgjør en liten andel (4 %). Det er svært få bidragspliktige som er under 20 år hvert år. Andelen bidragspliktige med ukjent alder øker gjennom perioden (tabell V1 i vedlegget). Endringene vi ser i aldersgruppene er derfor usikker.

Sammenlignet med de bidragspliktige, er bidragsmottakerne i snitt yngre. De fleste er i aldergruppene 30-39 år (39 %) og 40-49 år (38 %). Mottakere i alderen 20-29 år utgjorde i snitt 12 prosent av mottakerne, som er en høyere andel enn for bidragspliktige (4 %). Andelen i denne gruppen har gått noe ned. Samtidig har andelen i alderen 50-59 år økt noe i perioden. I gjennomsnitt er 10 prosent av mottakerne i denne alderen. Svært få mottakere er under 20 år eller 60 år eller eldre.

Hvor gamle foreldreparene i bidragssaker er henger naturlig nok sammen med hvilken alder det er vanlig å få barn i. Den generelle trenden har vært at gjennomsnittsalderen for når man får barn har økt, og dette ser ut til også å gjelde blant de som har bidragssaker i NAV. Det er imidlertid snakk om små endringer.

Rundt 70 prosent av de som mottar barnebidrag, og de som betaler barnebidrag, gjør dette for ett barn, mens rundt 25 prosent mottar eller betaler for to barn. 6-7 prosent mottar eller betaler barnebidrag for tre barn eller mer.

De fleste bidragspliktige har mulighet til å betale hele eller deler av barnebidraget. Det er en økning i andelen som har bidragsevne gjennom perioden fra 64 prosent i 2014 til 70 prosent i 2022 (tabell V1 i vedlegget). Samtidig har det vært en nedgang i saker hvor NAV har vurdert at den bidragspliktige ikke har mulighet til å betale noe barnebidrag, og bidragsevnen derved er satt til null (se faktaboks). Andelen bidragspliktige uten bidragsevne ble redusert fra 17 prosent i 2014 til 12 prosent i 2022. Ettersom det er en ganske stor andel av de bidragspliktige som har ukjent bidragsevne er utviklingen over tid usikker. Vi har her undersøkt om NAV har vurdert om de bidragspliktige har evne til å betale barnebidraget, ikke om de faktisk betaler.

I de fleste bidragssakene har foreldreparene tidligere vært gift eller samboere (tabell V1 i vedlegget). I 2022 gjaldt dette i 90 prosent av alle bidragssakene. Denne andelen har økt jevnt fra 77 prosent i 2011.

Vanligere med bidragssaker blant innvandrere

Gjennom perioden er det en reduksjon i antall bidragspliktige og bidragsmottakere som er norskfødte (figur 5). I 2011 gjaldt dette nesten 80 prosent av både de bidragspliktige og bidragsmottakerne, mens andelene var på henholdsvis 65 og 67 prosent i 2022. Reduksjonen er et resultat av at det er en større nedgang i antall bidragssaker med norskfødt bidragspliktig eller mottaker (-50 % for begge) enn i antall saker hvor de er født i utlandet (-5 % for bidragspliktige og -1 % for bidragsmottakere). For de bidragspliktige skyldes reduksjonen i andelen norskfødte også at en større andel av de bidragspliktige har ukjent fødeland.

2,1 prosent av befolkningen født i utlandet var bidragsmottakere i 2022, mens dette gjaldt 1,2 prosent i den norskfødte befolkningen (figur 5). Forskjellen er mindre blant bidragspliktige. 1,1 prosent av den norskfødte befolkningen er registrert som bidragspliktig, mens andelen er 1,3 prosent blant personer født i utlandet. Antar vi at de med ukjent fødeland ikke er født i Norge, og inkluderer disse i gruppen med innvandrere, øker andelen til 2,0 prosent av befolkningen født i utlandet. Både andelen innvandrere og norskfødte som har en bidragssak i NAV går ned i perioden vi studerer. Utviklingen i de to gruppene følger hverandre tett. I perioden vi studerer har det vært en økning i antall innvandrere i Norge. Det forklarer hvorfor vi kun ser en liten nedgang i antall bidragssaker der pliktig/mottaker er innvandrer, samtidig som andel pliktige/mottakere i prosent av befolkningen født i utlandet går ned.

Det er mer vanlig at barna bor fast hos mor etter et samlivsbrudd blant innvandre enn norskfødte (Wiik 2022). Det kan være med på å forklare hvorfor en høyere andel innvandrere har en bidragssaker i NAV. I 7 100 (10 %) av bidragssakene i 2022 bodde den bidragspliktige i utlandet (ikke vist i figur). I 1 600 (2 %) av sakene bodde barnet i utlandet. Disse forholdene vil sannsynligvis komplisere det å få til private avtaler, og kan også være med på å forklare hvorfor andelen med bidragssaker i NAV er høyere blant innvandrere enn norskfødte. Hvis bidragspliktig er ukjent, er bidragsforskudd eneste måten man kan motta bidrag på. Det var ukjent hvem den bidragspliktige var i 9 200 (13 %) av sakene i 2022.

Mottar i betydelig større grad ytelser fra NAV

Bidragspliktige og mottakere mottar i betydelig større grad ytelser til livsopphold[7] Ytelser til livsopphold inkluderer dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, tiltakspenger, uføretrygd og overgangsstønad. fra NAV, sammenlignet med den øvrige befolkningen i alderen 18-66 år. Ved utgangen av 2022 mottok 41 prosent av mottakerne og 29 prosent av de pliktige en livsoppholdsytelse fra NAV (figur 6). I befolkningen generelt lå denne andelen på 21 prosent. De fleste mottakerne av barnebidrag er kvinner, mens de fleste pliktige er menn. Når vi sammenligner med øvrig befolkningen vil det derfor være mest naturlig å sammenligne mottakerne med kvinner og de pliktige med menn. Kvinner mottar oftere livsoppholdsytelser fra NAV enn menn (Furuberg og Thune 2022; Kalstø og Kann 2018), og dette er sannsynligvis forklaringen på hvorfor en høyere andel av mottakerne enn de pliktige mottar en livsoppholdsytelse fra NAV. I tillegg forklarer det at en relativ høy andel av bidragsmottakerne mottar overgangsstønad også mye av forskjellen (figur 7).

Siden 2011 er det ikke skjedd store endringer i andelen pliktige og mottakere som mottar en livsoppholdsytelse fra NAV. Utviklingen ser ut til å følge konjunkturene og den øvrige utviklingen i befolkningen.

Vi har videre undersøkt hvilke ytelser det er vanligst å motta (figur 7). Ser vi på bidragsmottakerne mottok 9,3 prosent sosialhjelp, 11,3 prosent AAP, 14,9 prosent uføretrygd og 7,5 prosent overgangsstønad i desember 2022. Til sammen mottok 46 prosent av bidragsmottakerne enten en livsoppholdsytelse og/eller sosialhjelp fra NAV. Blant de pliktige mottok 7,4 prosent sosialhjelp, 7,4 prosent AAP og 12,6 prosent uføretrygd. Det er svært få bidragspliktige som mottar overgangsstønad. Blant de bidragspliktige var det 33 prosent som enten mottok en livsoppholdsytelse og/eller sosialhjelp fra NAV. I befolkningen generelt mottok 1,4 prosent sosialhjelp, 4,0 prosent AAP, 10,5 prosent uføretrygd og 0,3 prosent overgangsstønad. Det betyr at bidragsmottakere og -pliktige mottar alle disse ytelsene i større grad enn befolkningen.

Det er ikke mye overlapp mellom foreldrepar når det gjelder mottak av ytelser. I 40 prosent av parene mottar ingen en livsoppholdsytelse eller sosialhjelp fra NAV. I 46 prosent av tilfellene mottar enten pliktig eller mottaker en eller flere ytelser, mens i 14 prosent mottar begge parter en ytelse fra NAV (ikke vist i figur).

Andelen av mottakerne og de pliktige som mottar en ytelse fra NAV har vært relativt stabilt siden 2011, men det har vært store endringer i hvilke ytelser de mottar. Blant mottakerne har andelen som mottar sosialhjelp og uføretrygd økt betydelig, mens andelen som mottar AAP og overgangsstønad har gått ned. Blant de pliktige har også andelen som mottar AAP gått ned, mens andelen med uføretrygd har økt. Denne siste utviklingen har også skjedd i befolkningen generelt.

At andelen mottakere som mottar overgangsstønad har gått kraftig ned, skyldes innstramminger i regelverket. Blant annet har det blitt innført et skjerpet aktivitetskrav, og man mister nå retten til overgangsstønad umiddelbart etter inngåelse av nytt samboerskap. En studie fra 2018 finner at innstramming i aktivitetskravet førte til en økning i antall enslige mødre som startet å motta andre ytelser fra NAV, særlig sosialhjelp (Dokken 2018). Tallene i denne analyser ser ut til å støtte oppunder dette funnet.

Mange av mottakerne av barnebidrag er enslige forsørgere. I overkant av 60 prosent av mottakerne har utvidet barnetrygd fra NAV, mens dette kun gjelder et fåtall av de pliktige (4-5%) (se tabell V1 i vedlegget). Denne andelen har vært stabil gjennom perioden vi studerer. De som har utvidet barnetrygd er enslige forsørgere, ettersom man mister retten til utvidet barnetrygd og overgangsstønad når man får ny samboer eller ektefelle. Retten til barnebidrag faller derimot ikke bort. Dette betyr at det er mange av bidragsmottakerne som ikke har fått seg ny samboer eller ektefelle etter samlivsbruddet.

En betydelig andel av både de pliktige og mottakerne har sosialhjelp, og blant mottakerne har også andelen økt. Litt under halvparten av de som mottar sosialhjelp mottar dette i tillegg til en annen ytelse fra NAV, mens den andre halvparten kun mottar sosialhjelp (ikke vist i figur). Det er viktig å være klar over at vi her kun har sjekket mottak i en måned i løpet av året (desember). Sosialhjelp er en ytelse som ofte mottas i en kortere periode, og det er sesongvariasjoner i når den mottas (Lima 2023). Det er som regel høyest mottak av sosialhjelp i første halvdel av året, og særlig i februar og mars. Det er derfor grunn til å tro at flere har mottatt sosialhjelp gjennom året, enn det våre tall viser.