Kan ekstra informasjon påvirke respondentene?

Denne artikkelen inneholder et informasjonseksperiment. Det finnes enkelte tidligere studier om hvorvidt mer informasjon kan påvirke pensjonsvalget. Mastrobuoni (2011) benytter en innfasing av hvordan fremtidige alderspensjonister fikk mer informasjon om størrelsen på sine pensjoner ved ulike uttaksaldre. Men han finner at denne informasjonen ikke påvirker uttaksmønsteret. I norsk sammenheng undersøkte Finseraas og Jakobsson (2014) hvordan en informasjonsbrosjyre om pensjonsreformen påvirket respondentene i en survey. De finner at informasjonen gir økt kunnskap for respondentene, spesielt dem med høyere utdanning, men at det ikke påvirker preferansene for pensjoneringstidspunkt eller ønsket om å kombinere arbeid med pensjon. Med uførereformen kom det nye regler for hvordan uføretrygden ble avkortet mot arbeidsinntekt. Kostøl og Myhre (2021) benytter at informasjon om de nye reglene kun ble sendt ut til et utvalg av uføretrygdede. De finner at denne informasjonen påvirket arbeidstilknytningen for de uføre. Oppsummert kan vi forvente at ekstra informasjon kan påvirke respondentene våre, men tidligere undersøkelser har vist at det er krevende å få til endring i atferd.

Hva er det så som må til for å påvirke respondentene? For det første må informasjonen vi presenterer være ny for respondenten. Hvis informasjonen allerede er kjent, vil den ikke ha betydning. For det andre må denne informasjonen kunne påvirke beslutningen deres slik at de endrer atferd. Grødem (2019) viser at tidligere undersøkelser peker på at kunnskapen om pensjon ikke er så aller verst, og at mange vurderer sin egen pensjonskunnskap som god. Det er likevel uvisst hvor godt de kjenner til akkurat den informasjonen vi oppgir i vårt eksperiment, for eksempel hvor mye den årlige pensjonen øker dersom man venter ett år med uttak. Galaasen og Dahl (2013) viser at kun 40 prosent vet at den årlige pensjonen øker med rundt 5 prosent dersom man utsetter uttaket med ett år. Mange tror økningen er mindre eller vet ikke.

Utvalget og svaroppslutning

Populasjonen i Pensjonsundersøkelsen ble definert som alle i befolkningen som var registrert som bosatt i Norge i mars 2023 og var i alderen 30–60 år. Vi ekskluderte de som var registrert med hel eller delvis uføretrygd, fordi uføre ikke kan ta pensjonsvalg slik som yrkesaktive og problemstillingene ikke vil være relevante for dem.

Vi trakk et tilfeldig utvalg på 10 000 personer fra populasjonen. Vi gjennomførte et informasjonseksperiment, og delte derfor populasjonen tilfeldig i to like store deler. I to av spørsmålene som omhandlet alder for uttak av pensjon og avgang fra arbeid, fikk den ene halvparten mer informasjon. Informasjonen er presentert i resultatdelen i denne artikkelen.

Alle i utvalget mottok et informasjonsbrev noen dager før spørreundersøkelsen ble sendt ut på e-post. Brevet redegjorde for behandlingsgrunnlaget for spørreundersøkelsen, hvordan personvernet ivaretas og hvilke rettigheter de som respondent har til innsyn i sine opplysninger. Brevet ga også informasjon om hvordan de kan trekke seg fra undersøkelsen og at det er frivillig å delta. I brevet ble det også informert om at personopplysninger i form av individdata fra NAVs registre som alder, kjønn, fødeland, inntekt og yrke vil bli koblet på spørreundersøkelsesdataene i ettertid. Datasettet denne artikkelen bygger på er altså en kombinasjon av registerdata og data samlet inn med spørreskjema.

E-postadresser til respondentene ble hentet fra kontakt- og reservasjonsregisteret. 26 personer ble ikke funnet i kontakt- og reservasjonsregisteret eller var registrert som døde. 39 spørreskjema kom i retur, og 13 personer ba om å bli slettet fra spørreundersøkelsen. Alle som ba om å bli slettet fra undersøkelsen ble ekskludert. Etter utsendelsen av spørreskjemaet ble det sendt ut tre påminnelser med oppfordring om å besvare spørreskjemaet. Det endelige utvalget består av 9 585 personer, hvorav 1 938 personer besvarte spørreundersøkelsen. Svaroppslutningen er på 20 prosent.

I spørreundersøkelser skal utvalget være representativt for populasjonen det er trukket fra. Svarprosenten i seg selv er ikke avgjørende for at svarene skal være representative, men dersom de som ikke besvarer skiller seg vesentlig fra de som besvarer spørreskjemaet vil svarene ikke være representative. Frafallsanalysen viser at det er noe høyere alder i nettoutvalget enn bruttoutvalget, mens det er små forskjeller på kjønn og fødeland. De som har besvart har også noe høyere inntekt, en høyere andel har et yrke som krever høyere utdanning eller lederjobb. Vi har ikke vektet resultatene. For mer utfyllende frafallsanalyse se Bakken mfl. (2024).

Metode

Vi benytter deskriptiv statistikk for å vise resultatene av spørreundersøkelsen, enten totaltall eller for undergrupper. For enkelte spørsmål har vi benyttet en regresjonsmodell for å vise sammenhengen mellom svar og bakgrunnskjennetegn.

I informasjonseksperimentet har vi benyttet en regresjonsmodell for å beregne effekten av den ekstra informasjonen som eksperimentgruppa fikk. Her har vi anslått effekten både med og uten bakgrunnskjennetegn. Bakgrunnskjennetegn er benyttet for å korrigere for eventuelle skjevheter i eksperiment- og kontrollgruppa.

Menn endrer uttakstidspunkt

For å undersøke om mer informasjon vil påvirke uttakstidspunktet satte vi opp et informasjonseksperiment. Utvalget ble tilfeldig delt i to. Begge grupper mottok det samme spørsmålet, men den ene halvparten fikk noe mer informasjon enn den andre.

Spørsmålet var formulert slik:

Eksperimentgruppa fikk altså et utvidet spørsmål som inneholdt informasjon om den økonomiske betydningen av å utsette uttak av alderspensjon i ett år. Respondentene ser ut til å fordele seg relativt likt i valg av ønsket uttaksalder. Forskjellen mellom kontroll- og eksperimentgruppa er størst for 62 år (figur 1). Av de som fikk mer informasjon valgte 6 prosentpoeng færre den laveste alderen for pensjonsuttak.

Vi skal nå se nærmere på om det er noen statistiske forskjeller for undergruppene kjønn, sektor, aldersgruppe og selvoppgitt god helse og økonomi. Mennenes uttaksalder øker med 0,4 år i gjennomsnitt med mer informasjon, men det er ingen synlig effekt blant kvinnene. Menns handlingsrom til å øke uttaksalderen kan være større enn for kvinner, siden menn i utgangspunktet tar ut alderspensjon tidligere enn kvinner (NAV 2024) (selv om de i kontrollgruppa oppgir lik gjennomsnittsalder for uttak her). Det er også mer vanlig blant menn å kombinere uttak av alderspensjon med fortsatt arbeid. Menn kan derfor være mer påvirkelige til å utsette pensjonsuttaket. Det kan også være at menn er mer opptatt av økonomi, og lar dette styre valget av uttaksalder. For kvinner kan det derimot være helse som er mer avgjørende for når de ønsker å ta ut alderspensjon, fordi kvinner blant annet har høyere avgang fra arbeidslivet grunnet helseutfordringer.

Ansatte i offentlig sektor lar seg påvirke av ekstra informasjon og oppgir en høyere alder i eksperimentgruppa, mens ansatte i privat sektor oppgir lik gjennomsnittlig ønsket uttaksalder i eksperiment- og kontrollgruppa. Det er lite trolig at pensjonsordningene kan forklare forskjellen i effektene av den ekstra informasjonen. Reglene for AFP i offentlig sektor ligner fra og med 1963-kullet på den ordningen de har hatt i privat sektor siden pensjonsreformen i 2011. Fra å være en tidligpensjonsordning, vil nå også AFP i offentlig sektor bli gitt som et livslangt tillegg til alderspensjonen. Det er tjenestepensjon i både offentlig og privat sektor, men ordningene er ikke identiske. Det som driver forskjellene, kan da være sammensetningen av arbeidstakerne i de ulike sektorene. I offentlig sektor jobber det flere i akademiske yrker enn i privat sektor. Det kan være disse i større grad enn i andre yrker har mulighet til å jobbe lenger.

For dem med egenvurdert god helse og for ulike aldersgrupper er det ingen signifikante forskjeller mellom eksperiment- og kontrollgruppa. For de som oppgir at de ikke har god helse ser den ekstra informasjonen ut til å gjøre en forskjell, og uttaksalderen øker fra et lavere nivå til samme nivå som dem med god helse. På tilsvarende måte øker ønsket uttaksalder for dem som oppgir at de ikke har god økonomi når de nærmer seg pensjonsalder, mens de som regner med at de har god økonomi ikke blir påvirket. Dette kan sannsynligvis forklares av at de som forventer god økonomi ikke ser behovet til å øke sine årlige pensjonsutbetalinger like mye som dem som forventer dårligere økonomi.

Vi har også undersøkt om mer informasjon påvirker andelen som har valgt laveste uttaksalder på 62 år. Mer informasjon gir størst effekt fra 62 til 63 år, og andelen som velger 62 år som uttakstidspunkt reduseres med 6 prosent i eksperimentgruppa (tabell 2). Vi ser ikke tilsvarende effekter for de øvrige aldrene. Det er mulig at dette kommer av at det var akkurat ved denne alderen vi oppga i eksempelet som ble oppgitt til eksperimentgruppa. Men de som velger laveste uttaksalder er også de som har mest å gå på og kan derfor la seg påvirke mer.

Menn og ansatte i offentlig sektor påvirkes mest også her. Her ser vi også noen effekter i de to eldste aldersgruppene, med noen færre som velger 62 år som uttakstidspunkt i eksperimentgruppa. Oppfatningen av egen helse og økonomi ser også ut til å ha betydning for dette utfallet. De med god helse eller god økonomi blir heller ikke her påvirket av ekstra informasjon, mens de som oppgir at de ikke har god helse eller økonomi oppgir høyere uttaksalder.

Ingen effekter på avgangstidspunkt

I informasjonseksperimentet ønsket vi også å undersøke om ekstra informasjon gjorde at avgangstidspunktet utsettes. Her handlet den ekstra informasjonen om hvor mye lenger man må jobbe for å kompensere for levealdersjusteringen. [1] Det var sanne eksperimentgruppe for både dette spørsmålet og det som gjaldt uttaksalder.

Spørsmålene ble formulert slik:

Det er små forskjeller i forventet avgangsalder mellom eksperiment- og kontrollgruppa (figur 2). Vi vil nå se nærmere på om det er noen statistiske effekter, enten totalt eller for enkelte undergrupper.

Vi finner ingen effekter av ekstra informasjonen på gjennomsnittlig avgangsalder (tabell 3). Dette kan tyde på at enten så er avgangsalder mindre påvirkelig enn uttaksalder eller så er ikke informasjonen tilstrekkelig til å påvirke respondentene. Den ekstra informasjonen som gis for alder for uttak og avgang er også substansielt forskjellig. Da informasjonen for uttak er mer håndfast, hvor vi viser konkret hva det betyr økonomisk å utsette uttaket med ett år. Vi finner heller ingen effekter for de ulike undergruppene.[2] Vi undersøkte også om det var noen effekter på differansen mellom ønsket og forventet avgangsalder. Heller ikke for dette finner vi noen effekter, og viser derfor ikke resultatene her.

Leve lenger, jobbe lenger

I det følgende kapittelet vil vi presentere spørsmålene om levealdersjustering av pensjonen og om økning av den nedre aldersgrensen for pensjonsuttak. Respondentene antas å ha ulik kjennskap både til sin egen pensjonsopptjening og til prinsippene i pensjonssystemet. Før de ble bedt om å ta stilling til effekten av levealdersjusteringen og til de økte aldersgrensene, fikk de derfor følgende informasjonstekst:

Levealderen forventes å øke framover. Det vil bli flere i befolkningen som er 67 år eller eldre, og særlig vil antall personer over 80 år øke mye. I 2022 ble det lagt frem forslag til endringer i pensjonsreglene for å øke sysselsettingen. Dette innebærer blant annet å øke aldersgrensene i pensjonssystemet i takt med utviklingen i levealderen i befolkningen. Forslagene er ennå ikke vedtatt eller behandlet av Stortinget.

Deretter fikk de et spørsmål om økning i den nedre aldersgrensen for uttak av alderspensjon:

i) “Hva synes du om at folk født i 1990 minst må jobbe til 65 år for å kunne ta ut alderspensjon?”, og deretter et spørsmål knyttet til effekten av levealdersjusteringen:

ii)”Hva synes du om at folk født i 1990 må jobbe til mer enn 72 år for å få like god pensjon som eldre generasjoner fikk fra 67 år?”

På spørsmål i) svarte cirka en tredel av respondentene (34 %) positivt. En tredel (33 %) oppga at de var nøytrale dvs. at de er verken positive eller negative. Av den siste tredelen er 27 prosent negative, mens 6 prosent vet ikke (figur 3).

Spørsmål i) baserer seg på at aldersgrensene i pensjonssystemet er foreslått å øke når levealderen øker. Ordinær pensjoneringsalder er 67 år før pensjonsforliket trer i kraft. 67-års grensen vil være utgangspunktet for normert pensjoneringsalder. Dersom levealderen fremover øker i tråd med prognosene innebærer det en økning av normert pensjoneringsalder med ett år per tiende årskull. Det vil fortsatt være mulig å starte uttaket av alderspensjon 5 år før normert pensjoneringsalder. For 1990-kullet forventes den normerte pensjoneringsalderen å øke til nærmere 70 år, slik at den nedre aldersgrensen vil bli 5 år tidligere, altså nærmere 65 år. I dag er tidligste uttakstidspunkt ved 62 år. Da som nå betinges det at pensjonsopptjeningen er tilstrekkelig for å kunne ta ut pensjon ved den nedre aldersgrensen.

Fødselsår er bestemmende for hvilke regler som gjelder for pensjon. Personer født i 1963 (61 år i 2024) eller senere er for eksempel de første årskullene med full effekt av pensjonsreformen fra 2011. Med full effekt mener vi at de fullt ut har ny opptjeningsmodell, hvor også alle år med inntekt teller med i beregningen av alderspensjonen.

Svaret på spørsmålet avhenger derfor ikke overraskende av respondentens alder. Tabell 4 viser resultatene fra regresjonsmodellen. Langt flere blant de yngste er negative til forslaget enn blant de eldste. Førstnevnte er de som i hovedsak blir omfattet av disse endringene. Kvinner er mer negative enn menn, mens både de som oppgir at de har god helse og de som oppgir at de har god økonomi er mer positive enn de som ikke har det. Tilsvarende er de som arbeider i yrker som krever høy utdanning mer positive enn de som ikke gjør det.

Spørsmål ii) handler om konsekvensene av levealdersjusteringen – ikke om endringene som er foreslått med pensjonsforliket. Bare 10 prosent stiller seg positive til dette. Dobbelt så mange er nøytrale, mens 62 prosent er negative (figur 4).

De yngste er altså mest negative, selv om mange av de eldste også stiller seg negative til denne konsekvensen av levealdersjusteringen. Dette kan tyde på at det er et visst generasjonsskille, hvor de som blir mest berørt av forslagene til endring også er de mest negative. Det er en forskjell på 13 prosentpoeng mellom de eldste og de yngste.

Usikkerhet om arbeidsgivere vil tilrettelegge for seniorer

I Bakken mfl. (2024) viste vi at respondentene oppgir god helse og økt pensjon som de viktigste faktorene for å jobbe lenger. Forhold på arbeidsplassen ble også vurdert som viktig. Vi spurte om respondentene tror at deres nåværende arbeidsgiver vil være villig til å tilrettelegge for at de kan fortsette i jobb til de er over 70 år.

Om lag en tredel (32 %) av respondentene svarte ja på dette spørsmålet. Det vil si at 30 prosent svarte nei, mens 38 prosent svarte at de ikke vet om arbeidsgiver er villig til å tilrettelegge (figur 5). Det at nesten 70 prosent svarte at de ikke tror, eller ikke vet om, arbeidsgiver vil være villig til å tilrettelegge for at de kan jobbe til de er over 70 år understreker at det for noen ikke nødvendigvis er et fritt valg å jobbe i høy alder. På den annen side vil behovet for tilrettelegging variere fra person til person og mellom yrker. Noen vil ikke trenge tilrettelegging. Vi vet heller ikke om svaret de ga er basert på egen erfaring med arbeidsgiver eller om det er basert på hvordan de opplever at eldre kolleger eller andre i tilsvarende jobber har blitt behandlet. Uansett belyser svarfordelingen at det er usikkerhet om arbeidsgiver kan eller vil tilrettelegge for eldre arbeidstakere.

Holder helsa?

Bakken mfl. (2024) viste at et av de viktigste premissene for at folk kan stå lenge i jobb er at helsa holder. Men hva du jobber med, påvirker også helsa di. Det vil variere mye hvor psykisk og fysisk belastende forskjellige yrker er. Noen yrker har kortere utdanning og de som jobber i disse yrkene kommer derfor tidligere i jobb. Hernæs mfl. (2024) viser at personer i yrker med lav utdanning har lavere alder når de trer ut av arbeidslivet enn de som jobber i akademiske yrker. Det er store variasjoner i helse og rundt 30prosent av alderspensjonistene har vært uføretrygdet før de blir alderspensjonister (Rapport fra pensjonspolitisk arbeidsgruppe 2023). Uføreandelen øker med alder, men samtidig har uføreandelen i den eldre delen av befolkningen falt betydelig de siste 20 årene (NAV 2023).

Vi spurte respondentene om de tror helsa holder i den jobben de er i nå eller i en tilsvarende jobb dersom de jobber til de er 65 år. Vi stilte to spørsmål om dette og skiller mellom den psykiske og den fysiske helsa. Halvparten oppgir da at de tror den psykiske helsa holder (figur 6). Det er noen flere av mennene som svarer dette enn kvinnene, og det er langt flere av de eldste som tror dette enn de yngste.

Vel halvparten oppgir at de tror den fysiske helsa holder til de blir 65 år (figur 7). Som for spørsmålet om psykisk helse, er det noen færre kvinner enn menn som tror den fysiske helsa holder til å stå i samme jobb til de blir 65 år. De unge er også mer negative til dette enn de eldste. For dem som svarer nei, kunne de enten svare at de trodde de måtte bytte jobb før de ble 65 år eller at de ikke tror at helsa holder uansett. Rundt 12 prosent av disse tror ikke den psykiske helsa holder, mens 17 prosent oppgir at de ikke tror at den fysiske helsa holder uavhengig av om de bytter jobb. Hvis vi kombinerer svarene fra disse to spørsmålene, er det kun én prosent som tror at hverken den fysiske eller psykiske helsa vil holde. Gjennomsnittlig avgangsalder for 50-åringer i jobb er i dag 66 år (Bakken mfl. 2024). Disse svarene kan tyde på at mange yngre kanskje får det bedre i seniorårene enn det de kanskje frykter. For de yngste kan det føles lenge til man er 65 år, og dermed vanskelig å se for seg livet når de skal ta pensjoneringsbeslutningen. Det er likevel relativt få som svarer «vet ikke». Kan hende de yngste synes det er vanskelig å se for seg at helsa holder, sammenlignet med de eldste som allerede har erfart at helsa holder. På den annen side vil de yngste ha større mulighet enn de eldste til å skifte jobb, dersom det kan gjøre at de kan jobbe lenger.

Våre resultater tyder også på at det er en sammenheng mellom yrke og oppfatning av om helsa vil holde frem til pensjonsalder (ikke vist i egen figur). Langt flere av de med yrker som krever høy utdanning (67 prosent) sier de tror den fysiske helsa holder til de er 65 år enn de med yrker som ikke krever slik utdanning (28 prosent).