Sammendrag

Brukere som tar en aktiv rolle i egen sak er et sentralt mål. Denne artikkelen handler om brukermedvirkning i arbeidsevnevurderinger. Datamaterialet består av en spørreundersøkelse besvart av 1578 NAV-veiledere og 65 kvalitative intervjuer med blant annet brukere.

Flertallet av brukerne starter arbeidsevnevurderingsprosessen ved å søke om en ytelse, oftest arbeidsavklaringspenger. Dermed har mange brukere og veiledere sykdom og begrensninger som utgangspunkt, noe som kan gjøre det vanskelig å oppnå en reell vurdering av muligheter for arbeid. Flere NAV-kontor legger stor vekt på å jobbe med CV tidlig i prosessen for å snu brukers fokus over mot arbeid.

Egenvurderingen er viktig for å sikre brukermedvirkning, men det er mange som ikke skriver den. Brukere med en avklart situasjon kan oppleve den som irrelevant. Den er derimot nyttig for en del brukere med innvandrerbakgrunn og andre som ønsker jobb, men står langt fra arbeidsmarkedet.

Legeerklæringen omtales sjelden i forbindelse med brukermedvirkning. Vår undersøkelse tyder imidlertid på at bruker kan legge tunge føringer på den videre prosessen gjennom sin stemme i legeerklæringen. Det gjelder særlig tidspunkt for utprøving av arbeidsevne og her er det trolig potensial for tettere oppfølging fra NAV sin side.

Samtalen mellom bruker og veileder vurderes som et dynamisk verktøy for avklaring og medvirkning, men det er vanskelig å få til en god samtale om muligheter når bruker er ensidig opptatt av å sikre seg en ytelse, eller opplever sin sak som ferdig avklart. Metodikkens todelte formål – at man både skal vurdere vilkår for ytelser og muligheter for arbeid – er til hinder for reell brukermedvirkning ved flere punkter – også i samtalen.

Denne undersøkelsen viser at både arbeidsevnevurdering som sådan, og brukermedvirkningen i metodikken, fungerer best for reelle jobbsøkere og dårligst for de som søker uføretrygd, eller mottar arbeidsavklaringspenger og har en arbeidsgiver de skal tilbake til.